torsdag 16. august 2007

EN FÅR VERRA SOM EN E`, NÅR N` ITTE VART SOM EN SKU!

Vet ikke hvem sine ordet dette er, men sanne er dem iallefall.

Nå tror jeg riktignok at at de aller fleste som kjenner meg mener at jeg ble som jeg sku`. Mest sannsynlig fordi det er bare en av meg og det måtte være utenkelig at jeg plutselig skulle fremstå som noe annet enn det jeg er.

Tror i dag at det er svært få som har lagt de store planene for barna sine annet enn at man selvfølgelig ønsker dem alt godt.

Men vi skal ikke så veldig langt bak i tid før det å få barn handlet om å sikre fremtiden sin. Barn ble født inn i stand og livsløpet var lagt allt ettersom hvor i søskenrekkefølgen du var født. Det ideelle barnet måtte være å få en førstefødt som var gutt og som kunne arve gården eller plassen og som kunne ta seg av deg når du ble gammel. Nest en datter som du kunne få giftet bort litt over sin stand.

Æren var viktigere før.En skulle ikke gjøre ting eller være noe som gjorde at det ble folkesnakk. Problemer holdt man innenfor familien. Skam unngikk man.

Mange ganger tenker jeg på hvordan det var å være homofil på den tiden. For visst fantes det da også. Livsløgnen måtte være hard å svelge. Er vel mang en evig ungkar som gikk og drømte den gangen også - om et livsfølge - en å bli gammel sammen med, Men akk så umulig. Var vel knapt større skam regner jeg med - hvis det i det hele tatt ble nevnt. Heller valgte man vel evig ungkar. Rart at det ikke finnes noe fra litteraturen som kunne beskrive sånne historier? Hvis noen vet om noe om sånne historier så sier jeg takk for tips!

Det er nok iallefall meget mye lettere å bruke disse ordene om seg selv i dag. Nå er jeg jo som sagt akkurat den som jeg sku`. Men jeg antar vel at mange vil tenke om at jeg ikke ville hatt det bedre om jeg heterofil?

Nei! Jeg kunne ikke tenke meg å være heterofil. Jeg tror ikke jeg kunne vært noe lykkeligere om jeg forelsket meg i jenter i stedet for gutter. Selvfølgelig ville kanskje mange ting kunne vært gjort enklere. Man må alltid forklare så mye når man er homofil! Min bror presiserte aldri at det var en jente han skulle komme med første gang han tok med kjæresten hjem. Det måtte jeg. Joda, jeg kan sikkert gå å leie en kjæreste på gata eller gi han et raskt kyss - men aldri uten at noen snur seg etter oss, eller slenger ett eller annet etter oss. Har du først fortalt på en fest eller et hyggelig lag med noen ukjente at du er homofil - jo så er samtaleemne i gang. Åjo! - så klart skal homofile behandles likt med alle andre, og noen kjenner faktisk noen som ER. Tenk om man skulle sittet sånn med heterofile også... Joda, jeg synes heterofile bør ha rettigheter og ja, når jeg tenker meg om så kjenner jeg vel noen heterofile.. hehe.. litt på kanten den der.. Men dere forstår vel bildet?
Utrolig slitsomt!

Før når jeg fremdeles var litt i skapet og ryktene begynte å svirre i hjembygda mi - kom det en gang ei jente som jeg så vidt kjente, bort til meg. Hun kom fra et bord med mange andre jenter. Strålende blid og hadde savnet meg sååå.. hmm tenkte jeg - jeg kjenner henne jo knapt! Hun hadde hørt at jeg var homofil og det var sååå greit. Jeg svarte: Javel? joda, homofile er sikkert ok. "Ja for du ER homofile sant???"
Jeg svarte: "betyr det noe om jeg er det?" Åh nei og nei - hun kjente noen som var det hun! "ok", svarte jeg. Regnet med at det skulle holde. Men jeg sa aldri bekreftende: Ja jeg er homofil. Det var de ordene hun ville høre, så hun etterpå kunne gå tilbake til jentebordet og si; Han sa det til meg.
Etterhvert som hun ikke fikk de eksakte ordene ut av meg, så hun plutselig meg inn i øynene og sa: " Si at du ikke er det da!" - og dermed skulle jeg liksom avsløre meg. Da kunne hun sett på øynene mine om jeg snakket sant... vel, egentlig en typisk historie, bare litt forskjellig hver gang.
Utrolig slitsomt!

Jeg vil nok alltid være annerledes i folks øyne. Det er liksom meg og de med Down syndrom. De sier også at de har litt for mye av et gen. Vel, de har noe ekstra, som ingen andre "vanlige" har. Ikke rart jeg elsker alle som er litt annerledes!

Jeg kaller min legning for en gave. Avsender usikkert. Men si at det var Gud da! - så flott!! Takk Gud - hvis det er deg! Noen ganger får man gaver fra ukjente beundrere - Kan også være Gud det faktisk - med blankt visittkort, og med teksten: Jeg beundrer deg! Klart man er nysgjerrig for hvem denne gaven kommer fra.

Men for å si det på en annen måte da: Tenk om gaven var en kaktus eller en død rotte - pakket inn i skoeske! Da ville jeg vært bekymret og redd.

Bekymret og redd er jeg ikke - bare glad! Gaven er gitt meg og jeg bruker den hver dag!

En får verra som en e`, når en itte vart som en sku`!

2 kommentarer:

Ivar Kvistum sa...

"Takk Gud - hvis det er deg!"

Strålende formulert.

Det rimer litt med mitt eget livsmotto, som jeg klekket ut den gangen Dagbladet hver eneste dag presenterte den slags. Jeg tenkte: Spør de noen gang meg, skal jeg i det minste HA ETT og ikke være nødt til å finne på noe bare for ikke å virke dum.

Så jeg fant på dette:

Den dag kommer alltid hvor du er glad for at det gikk som det gikk.

Dessverre ringte aldri Dagbladet for å spørre. Men livsmottoet synes jeg holder - selvsagt innenfor rimelighetens grenser.

Et banalt eksempel: Hadde jeg ikke gjennomlevd den fæle kjærlighetssorgen den gangen, men blitt værende, ville jeg aldri fått oppleve det fantastiske samlivet jeg er velsignet med nå. Med datter og greier.

Spørsmålet som burde plage dem som forklarer all menneskelig variasjon med "syndefall", "avvik" og "unormalt", er dette: Hvor like synes de at vi bør være? Ser de ikke at idealet deres peker i retning av konform fascisme hvis de går hele veien?

Tenk hva verden ville gått glipp av hvis alle var streite. Oscar Wilde. Jonas Gardell (stor fan, jeg også). Antony Hegarty (fra Antony & The Johnsons. Stor fan). Kjell Morten Bråten...

Menneskelighet handler om mangfold. Uten mangfold, blir vi til dyr.

Som du kanskje har sett, har jeg nettopp fått beskjed om at jeg drives av "ren ondskap". Jeg er sikker på at de mener det.

kjellemann sa...

"Takk Gud - hvis det er deg!"

Jeg kan jo ikke skrive noe annet Ivar.. Jeg er ikke så opptatt hvem som har gitt meg homofili som legning. Jeg kan bare si hva det IKKE er. Det er ikke mine familieforhold eller oppvekstsforhold eller at jeg har blitt seksuellt utnyttet av noen. Jeg var homo lenge før jeg visste hva det var.

Er ikke opptatt hva årsaken er. Hvorfor skulle jeg det når det har gitt meg mest glede. Ikke BARE glede men mest glede. Jeg ser på det som en gave jeg har fått og jeg ser det som viktig å bruke denne gaven på best mulig måte. I det så må man gjerne bruke ordene synd - jeg prøver å la vær å synde for mye med valgte synder - eks ved å la vær å lyve eller være utro. Dette er slettes ikke vanskelig når man får lov å være seg selv og 100 % menneske. Verre var det når omgivelsene gjorde at jeg måtte gå å lyve og være utro hele tiden!

Jeg takker min Gud for at jeg får være homofil - sånn i tilfelle det er han som står bak. Jeg tror på en Gud som vil meg vel og som ser en mening bak livet mitt. Jeg tror jeg har en oppgave i livet mitt. Å leve et liv uten mening ville være fryktelig kjedelig. Jeg tror ikke Gud mente at jeg skulle være heterofil - jeg tror Han har andre planer for meg. Jeg kan ikke gjøre meg selv større enn Gud å tvile på hva Han vil med meg. Da gjør jeg Han så liten.

Jeg er i dag glad for at det gikk som det gikk. Jeg er elsket av mennesker for den jeg er. Jeg er nok også hatet av noen for den jeg er. Men betyr disse menneskene noe for meg? Nope! Det viser bare at de trosser sin Gud og gjør seg selv større en Gud mener jeg. Jeg tror på en Gud som er god og som vil mennesker det beste. Det kan umulig være det beste å gi uttrykk for at man er bedre enn andre og dømme andre som ikke er som dem.

Som du sier: "Hvor like synes de at vi bør være?" Hva er menneskeidealet? Jo, man må gjerne mene at det er det idealet Gud vil ha oss til å bli, men da må man først se til at man lever et "godt" liv selv før man dømmer andre. Eller er det i det hele tatt lov å dømme andre?

Jeg mener idealet må være å være noe - først for seg selv, for det er først gjennom å være noe for seg selv at man kan være noe for andre. Det er dette jeg kaller positiv egoisme. Her er det viktig at man på veien til å bli et bedre menneske selv "ikke tråkker over lik". Man må hele tiden se på sidemannen og se om han har det bra. Det er mangfoldet og ulikhetene vi må respektere for å få fred med oss selv og andre. Uten dette vil det aldri bli fred i verden. jeg snakker ikke bare om fred som en opposite til krig, men fred med seg selv, fred med familien, venner, samfunn,,,,

Ingen mennesker er idealmennesker. At vi ser på oss selv som idealmennesker er ikke det samme som at naboen mener det samme. Det er fordi vi er ulike. Naboen anser seg også som idealmenneske. Jeg tror begge kan være idealmennesker og man må respektere hverandre. Ingen mennesker er like, heldigvis!

Vi har alle vår egen historie, egne forutsetninger. egne ting vi er flinke og dårlige på.

Å kalle seg selv en "god kristen" er derfor så hyklersk. Jeg kan heller ikke kalle meg en "god homo". Men jeg skal respektere den gode kristne for at han gjør så godt han kan utifra sine egne forutsetninger. Men han må ikke tråkke over lik for å bli en god kristen. Da blir det feil. En forutsetning for en god kristen er ikke at han blir god først når han har sagt at homofili er en kreftsvulst på samfunnet, eller at alle andre er større syndere enn seg selv. Det verste jeg ser er at de skylder på Gud. Gud sier, Gud mener, I bibelen står det... Vel, først må de følge Bibelen selv. Først da kan jeg få respekt.

Høres jeg motsigende ut? Burde jeg ikke gjøre som jeg selv sier og respektere dem for dette? Jeg sier nei. Jeg kaller dette hykleri og hykleri er en for meg valgt synd. Jeg hykler selv jeg - jeg er bare et menneske. Men jeg skylder ikke på Gud! Vet ikke om jeg får nedskrevet ordentlig det jeg mener. Håper du forstår.

Jeg har sett de kaller deg at du drives av "ren ondskap". I seg selv er det jo ganske ondt å si dette om mennesker, nesten i samme setning som de velsigner deg i Guds navn. Sånn apropos hykleri. Tro meg, Hansen hater deg nok - men han tør ikke si DET. Det er jo lite kristent.

Jeg svarte, men selvfølgelig ble jeg også slettet.

Trøst deg med det Ivar - de er bare mennesker og slettes ikke noe bedre enn andre. De har masse å be om unnskyldning for. Sånne mennesker får dessverre det onde frem i mange. Det gir meg rett i det jeg sier. Når man blir angrepet så må man forsvare seg. Hadde Hansen brydd seg mere om sine egne synder og heller brukt bloggen sin til å skrive om dem så slapp vi å forsvare oss. Det er forskjell på ondskap og forsvar.

Hansen skylder på Gud. Gud mener at mitt liv er avskyelig og da mener Hansen at han skal mene det også. Jeg vil gjøre Gud så stor at hvis Han mener at livet mitt er så syndefullt og avskyelig så er Han stor nok til å ville forandre det. Jeg opplever det tvert imot. Gud sier til meg "lev mer!" "gjør mer av det du gjør som er bra!"

Jepp, Gud snakker nok til meg også. Det er nok ikke bare Hansen og det utvalgte folk Gud snakker til. Rart det der...

Takk Ivar for det mennesket du er! Jeg er så glad for at du ikke lar deg knekke av forståsegpåere som later som de er bedre enn andre og som misbruker Gudsnavnet for å tråkke over lik så de skal bli bedre gode kristne. Det glemmes ofte at det er igjennom gjerningene i hverdagen som viser hva som er bra og i tankegangen at de største syndene ligger.