fredag 3. august 2007

Homo/hetero-kontinuumet - Hvorfor blir noen homofile? - Reorientering av homofile: fleip eller fakta? -

Her følger tre artikler hentet fra bloggen ARS ETICHA http://arsethica.wordpress.com/

Homo/hetero-kontinuumet
Jul 16, 2007 in homofili, vitenskap

Hva er egentlig homofili? Er homofili naturlig? Er homofili arvelig? Hva sier Bibelen om homofili? Er homofili unaturlig? Hvorfor blir noen homofile? Og kan man reorienteres, altså bli frisk? I et forsøk på å besvare disse spørsmålene har jeg gjort litt research og endte opp med en lang tekst som jeg har delt opp i tre deler: definisjonen og på homofili, arvelighet og biologiske/sosiale årsaker, og til sist reorientering.


Skal man få svar på spørsmål omkring homofili må man begynne med å definere begrepet, og de fleste har et noe feilaktig syn på hva homofili og heterofili er. Dette gjelder faktisk både blant lekfolk og forskere (1), og skaper en god del problemer.

Først og fremst: homofili og heterofili er sosialt skapte merkelapper som kan gi inntrykk av at man kategorisk enten faller i den ene eller andre kategorien. I virkeligheten er heterofili og homofili et kontinuum fra sort til hvitt med en hel masse gråtoner imellom; omtrent 20% av menn har i en eller annen grad homofile følelser, selv om flertallet av dem har mest heterofile følelser og anser seg selv som heterofile (2) (se for eksempel illustrasjonen til høyre fra en studie med 366 deltagere, (3)). Sett i lys av dette må det kunne sies å være normalt å føle en tiltrekning til noen av det samme kjønn, på samme måte som det er normalt å være venstrehendt.

Når man skal forske er det likevel ofte nødvendig å dele opp i ulike grupper slik at man lettere kan finne statistiske forskjeller på gruppene. Man kan da dele inn i de grove gruppene i “heterofil” og “homofil” slik en del forskere fortsatt gjør (og blir kritisert for), men dette gjenspeiler jo dårlig at det faktisk dreier seg om et kontinuum. Alternativt kan man dele inn i flere grupper (her med prosentvis fordeling for menn/kvinner i parantes):

“Group A: Bisexual / homosexual attractions, identity and behavior (5,5/2.6); B: Hetero identity, with some same-sex attractions and same-sex behavior (3.3/3.2); D: Hetero identity, some same-sex attraction, but no same-sex behavior (4.9/10.1); F: Hetero identity, no same-sex attraction, but some same-sex behavior (6.3/2.2); H: Hetero identity, no same-sex attraction or behavior (79.2/81.1).” (4)

Faktum er med andre ord at man ikke er heterofil eller homofil, man befinner seg et eller annet sted i kontinuumet hetero/homo på skalaer for seksuell atferd, tiltrekning og fantasering. Det som er kategorisk er selvsagt om partneren har samme eller motsatt kjønn som en, men de færreste mener at legningen ene og alene avhenger av partnerens kjønn. Og dersom du tenker at homofile er de litt ekstra feminine guttene, kan man merke seg at det utbredte inntrykket av at homofile menn er mer feminine enn heterofile menn ikke har basis i virkeligheten (3).

Når det gjelder prevalensen av homofili i Norge, vet vi at det er en betydelig andel som har følelser eller seksuelle opplevelser med likekjønnede. Blant norske 17- og 18-åringer oppga 3.2% av guttene og 8.1% av jentene å ha opplevd seksuell og/eller emosjonell tiltrekning til personer av samme kjønn (se tabellen til høyre for detaljer) (5). Hvor mange som har undertrykket, ennå ikke opplevd eller svart feilaktig om en tiltrekning til det samme kjønn, anslår ikke undersøkelsen.



Så, når vi nå vet at seksuell legning ligger på et spektrum, hvordan skal vi da bruke merkelappen? Er de 3.2% nevnt ovenfor homofile eller ikke? At det ikke finnes skarpe skillelinjer betyr ikke at vi trenger gå bort fra begrepene homofil, bifil og heterofil; den enkleste løsningen er kanskje å bare la individene selv avgjøre hva som passer best (6). Så, opplever du å bare være tiltrukket av likekjønnede, kaller du deg homofil. Er du bare tiltrukket av motsatt kjønnede, kaller du deg heterofil. Og befinner du deg et sted imellom, er det kanskje passende å kalle seg bifil? Vel, det må du nesten avgjøre selv.

Det viktigste er kanskje at resten av samfunnet støtter opp om individenes valg, slik at alle kan finne sitt sted på kontinuumet uten å bli satt i bås, utstøtt eller stemplet som avvikere.



Hvorfor blir noen homofile?
Jul 19, 2007 in homofili, vitenskap

Dette er del to av min lille føljetong om homofili. Den første delen forklarer hva homofili er, og det forutsettes her at du har lest den forrige teksten.

Så, hvorfor blir man homofil? Kort sagt er svaret “vi ikke helt”. Vi kjenner til en del “risikofaktorer”, men det er umulig å forklare nøyaktig hva det var som gjorde “Per” homofil. Vi kan peke på faktorer som kan ha spilt en rolle, men det vil aldri være mulig å forklare det helt.

“Dei spørsmåla som lengst og mest intenst har oppteke forskinga om lesbiske og homofile, er knytte til årsaksforholdet. Kva er grunnen til at somme blir homoseksuelle? Er homofili ei livsform ein vel, eller er det ei legning ein oppdagar? Er homofili eit biologisk eller eit sosialt fenomen? Desse spørsmåla har på ingen måte fått noka endeleg avklaring, og alle teoriar er omstridde. Trass i at forskinga omkring desse spørsmåla har gått føre seg gjennom heile førre hundreåret, står ulike forskingsmiljø framleis mot kvarandre.” Stortingsmelding nr 25 (2000-2001)

Det er altså flere teorier omkring hva det er som forårsaker homofili. Men når det er sagt kan vi i utgangspunktet vurdere hvor mye som er biologisk uten å kjenne til årsakene, bare ved å studere arveligheten:

Arvelighet
Når vi undersøker om homofili er arvelig, trenger vi ikke ta en eneste gentest: vi sammenligner enkelt og greit eneggede tvillinger (100% like gener, likt oppvekstmiljø) med toeggede tvillinger (50% like gener, likt oppvekstmiljø), eller andelen eneggede tvillingpar hvor begge har trekket kontra ingen av dem. Tvillingstudier har likevel flere feilkilder knyttet til seg: flere studier har fått atypiske homofile tvillingpar ved å rekruttere i homofile tidsskrifter, og fordi homofile er såpass sjeldne vil selv studier med tusenvis av forsøkspersoner får veldig lav power (dvs at den kan gå glipp av en statistisk forskjell som faktisk er der) (7). Tallene har da variert fra omkring 80% arvelighet til 20% i arvelighet, uten at man helt har klart å plassere arveligheten innenfor intervallet. Den siste store gjennomførte tvillingstudien jeg har kommet over, har forsøkt å unngå de ovennevnte problemene ved å undersøke 5000 tvillinger, hvorav noen hundre var homofile, og fant at den genetiske effekten (dvs genetisk arvelighet) er omtrent 60% for kvinner og 30% for menn (8). Faktum er uansett at genene du blir skapt med er av betydning for hvor du ender opp på homo/hetero-aksen, selv om gener ikke er alt*.

Biologi
Homofili påvirkes altså av gener, og har et biologisk opphav selv om ikke gener er alt. Hvilke teorier er det så vi har å velge mellom? Vi vet at sannsynligheten for at en mann er homoseksuell øker med 33-48% for hver eldre bror han har, selv om dette til sammen bare blir noen få prosent for hvert individ fordi sannsynligheten i utgangspunktet er så liten, så noen fullverdig forklaring på homofili er dette ikke. Man antar at årsaken har å gjøre med hormoner og mors immunsystem å gjøre, men teorien mangler eksperimentell støtte (9). En annen teori går ut på at homofili forårsakes av høye testosteronnivåer under svangerskapet og kan måles ved lengdeforholdet pekefinger:ringfinger, men denne sammenhengen forsvinner for menn dersom man måler homoseksualitet som et kontinuum istedenfor distinkte kategorier (3). En tredje teori har å gjøre med mors X-kromosom og mener å kunne forklare homofili i enkelte tilfeller (10). Alt i alt kan man si at vi i dag ikke vet hva det er som faktisk forårsaker homofili, og uansett er det neppe én enkelt årsak.

Sosiale teorier
I motsetning til hva enkelte mener, påvirker ikke oppvekst uten far sannsynligheten for å bli homofil (11). Det å ha homofile foreldre kan muligens øke sannsynligheten for å være homofil (12), noe som ikke burde overraske når vi vet at a) homofili har en arvelig komponent og b) barn som befinner seg i gråsonen homofil/heterofil vil muligens lettere kunne velge homofili om de vokser opp i et homovennlig miljø. Dette er uansett ikke noe utbredt fenomen eller årsaken til mye homofili.

Overgrep
Enkelte legger stor vekt på at homofili er overrepresentert blant menn som har blitt seksuelt misbrukt av menn mens de var i ung alder** (13), men et sentralt spørsmål er om gutter som anser seg for å være homofile lettere oppsøker situasjoner der de kan bli misbrukt, om de blir homofile av misbruket, eller om de ville blitt homofile uansett. Det er vanskelig å skille de to siste gruppene, men omtrent 2/3 av misbrukte homofile menn oppgir at de anså seg selv som homofile før misbruket fant sted (13). Et annet problem med denne statistikken er at forskningsmetoden ikke tar for seg om episoden var ønskelig eller ikke, men for eksempel definerer “sex med noen >5 år eldre enn deg når du er under 17″ som misbruk. En studie fant for eksempel at bare halvparten oppfattet “misbruket” som “negative, coercive and/or abusive”, altså omtrent 25% av hele gruppen. Andelen som ikke opplevde misbruket som ubehagelig, var like velfungerende som kontrollpersonene (14). Summa summarum kan man si at de aller fleste barn som opplever seksuelt misbruk ikke blir homofile, men at det er en påvirkningsfaktor som gir utslag hos enkelte. Man kan med andre ord hverken overse faktoren eller tillegge den all variasjonen.



Neste og siste installasjon tar for seg reorientering av homofile og homoseksuelle. Stay tuned!

Kilder

* Når det gjelder arvelighet kan det være verdt å påpeke at for personlighetstrekk avgjør genene
45%, foreldrene 5% og de øvrige 50% vet man ikke helt hva påvirkes av: trolig plassering i søskenflokken, hvilke venner man har, spesielle opplevelser i oppveksten og så videre.

** Når man først nevner mishandling kan det være verdt å minne om at det også er en sammenheng mellom pedofili og homofili, noe som kom opp i media denne våren. Psykolog Thore Langfeldt ble sitert bredt i pressen på at to av tre overgripere har fortrengt legningen sin tidlig i ungdommen, og grunnen til at overgriperne snur seg mot barn, er formodentlig at de ikke er engstelige for å bli fordømt av barna. Konklusjonen er dermed at mange overgrep kunne vært unngått om det ble lettere å stå frem som homofil.



Reorientering av homofile: fleip eller fakta?
Jul 22, 2007 in homofili, vitenskap

Reorientering er kanskje den mest kontroversielle delen av homofiliføljetongen min (du bør ha lest del 1 og del 2 også), og er også den foreløpig siste.

Et stort problem med kontinuumet for seksuell tiltrekning er at man i enkelte tilfeller faktisk kan se en reorientering ved at enkelte “tidligere” homofile undertrykker den homofile tiltrekningen og velger å fokusere på den mindre kraftige - men likefullt tilstedeværende for mange - heterofile tiltrekningen. Sosialt press kan også “undertrykke” slik homofili; for eksempel er det trolig ekstremt kraftige fordommer mot homofile i Kenya som gjorde at en kenyaner jeg møtte i Nairobi i 2005 kunne si om homoseksuelle at “We don’t have that problem here.” På samme måte kunne vi nylig lese i avisene at 64% i Oslo oppgir å ha nære homofile venner, mens bare 32% på vestlandet, trolig på grunn av homofilifiendtlige holdninger som står sterkere i “Bibelbeltet” langs vest- og sørlandet.

En større - og ofte - sitert undersøkelse som påstår å ha vist at reorientering er mulig, tok for seg et utvalg på 200 homofile som alle ønsket endring (15), men det er flere problemer med studien. For det første ble 74 av de opprinnelig 274 deltagerne ekskludert fra studien blant annet fordi “behandlingen” ikke virket. I tillegg virket “behandlingen” i noe varierende grad i løpet av de fem årene studien varte; bare 47% av mennene endte opp som under 20% tiltrukket av andre menn, og 45% hadde fortsatt homoseksuelle fantasier etter reorienteringen. Effekten av denne reorienteringen angår med andre ord i hovedsak om man har homoseksuell adferd eller anser seg selv for å være homofil. Undersøkelsen hadde heller målt livskvaliteten hos de reorienterte eller sammenlignet med en gruppe homofile som ble kurset i å akseptere seg selv. Det er hevet over enhver tvil blant

“Several of the peer commentaries mentioned that it is our duty to assist patients in making the changes they want to make. I disagree. Does that mean that I should join with my 32 year-old client who wants to commit suicide because his business failed? Should I collaborate with my 26 year-old client with Body Dysmorphic Disorder to have her seventh facial surgery? I think that there are times when we clinicians, in the best interest of our clients, are ethically bound to be dissonant with their neurotic plans, and it is incumbent upon us to promote sexual health and responsible sexual behavior. The difference between a “gay affirmative” therapy and a “reparative” therapy is the difference between making a client comfortable with who he is, as opposed to making a client comfortable with who he is not.” (16)

De som mener at homofile har et identitetsproblem har helt rett. Selvmord, depresjon, angst og mishandling er mer utbredt hos homofile enn heterofile. Problemet er at årsaken ikke ligger i den seksuelle orienteringen i seg selv, men i den homofilihatende holdningen i deler av befolkningen (17).

Ingen kommentarer: