søndag 31. desember 2006

GODT NYTT ÅR 2007


Vi står foran et nytt år. Det ligger foran oss som et hvitt ark, fritt for farger. Det er vi mennesker som skal fargelegge det. Forhåpentlig lyse vakre farger men det er ikke til å komme utenom at fargene noen ganger må blandes med gråtoner og svart. Slik er livet.

2006 går inn i historien. Noe var nytt i 2006 noe var gammelt nytt - noe tar vi med oss inn i det nye året. Menneskene er vel stort sett de samme fra ett år til et annet. Forskjellene på menneskene ser vi først når vi tenker tilbake i tiår.

Jeg er jo selvfølgelig opptatt av homofiles hverdag. Jeg tror ikke denne hverdagen forandrer seg så mye fra dette året til det neste for oss. Men ser vi på tiårene er det ganske utrolig hvor mye som er skjedd. I 1970 år var det fortsatt forbudt å være homofil i Norge. Det er mindre enn 4 tiår siden... 4 tiår høres lite ut mens 40 år kan høres lenge ut for mange. Jeg er jo selv 41 år og vet jo hvor lenge det er. Homofile har opplevd en formidabel akksept i løpet av disse årene - men fortsatt er det da mennesker som føler seg truet av oss og som mener at vi ikke burde ha de samme rettighetene som andre. De samme rettighetene har vi da heller ikke enda.

Vi er fortsatt ansett som uskikket til å ta oss av et barn f.eks. Å oppdra et barn er ingen menneskerett. Mange skulle aldri hatt barn. Rundt om i verden lever det barn uten foreldre. Et barnehjem er deres hverdag og hjem, vel, alle har ikke det engang. Ingen fast hånd å holde rundt når ting er leit. Ingen individuell oppdragelse. De er en av mengden og lever kanskje i håpet om at en dag skal noen foreldre velge dem som sitt barn. Hele tiden blir det født barn som ikke nødvendigvis er spesiellt ønsket. Ofte er de født som en belastning for en allerede anstrengt økonomi, urolige tider med sult og krig. Noen barn blir bare satt ut for å dø. Dette er realiteter fjernt fra vårt land, allikevel er det også i Norge barn som kommer til verden uønsket eller som er som en "stressfaktor" som ødelegger fremtidsplanene våre eller jaget vårt etter luksus - karriære. Og fattigdom har vi i Norge også, og vold, og alkohol og dopproblemer. Homofile er heller ikke unndratt problemer selvfølgelig. Men poenget mitt er at de mennesker som virkelig ønsker seg barn, uavnhengig av legning - som har gode muligheter for å oppdra barn - skal få den gaven, slik de gjerne har ønsket seg det i mange år.

I dagens samfunn er det allerede slik at barn ofte har 4 foreldre. Det er blitt vanlig omtale med dine barn og mine barn. Barn er dessverre ofte ofre for voksnes uenigheter, ustabiliteter og den moderne tids livstiler og karriærejag. Skolen har fått oppdragerrollen. Barn skysses hit og dit og barnevakten er ofte byttet ut med video og tv-spill og data.

De samme menneskene som er i mot at homofile skal få oppdra barn burde også være i mot moderniteten.

Jeg har tidligere vært inne på at barn aldri dømmer. De spør som regel bare om du er snill eller slem. Det er de voksne som ofte står bak og forteller dem hva de skal mene og tenke, likt med dem. Min erfaring med barn som har homofile foreldre er at de er usedvanlig sympatiske, veloppdragne, og åpne og reflekterte små mennesker.

I homoflagget er det alle regnbuens farger. Jeg håper året som kommer blir fyllt at de samme fargeglade fargene f0r homofile så vel som alle andre mennesker. Skulle ønske vi kunne satse mer på kjærligheten igjen og det å bry oss om hverandre. Vi lever jo på èn jord og det er mere enn nok plass for alle. Ingen er bedre enn andre.. GODT NYTT ÅR I FREDENS TEGN

onsdag 22. november 2006

Hvem/hva er Gud?






Det er nok lettere for meg å svare på hva jeg tror Han ikke er. Jeg tror ikke at det er en mann med skjegg eller at det er en "Ånd" som sitter oppe i himmelen og ser ned på mennesker og dømmer og slår ned på alle som ikke følger en Bibel skrevet flere tusen år tilbake.

Jeg tror Gud er kraften i oss mennesker. Den kraft som er en del av vårt liv og som styrer våre liv. En slags indre veiviser. Denne kraften har skapt oss og oppdratt oss og vist oss den vei som hver enkelt av oss er ment å følge. Jeg tror på skjebnen og jeg tror Gud (kraften) bestemmer den skjebnen.

I og med at det er Gud som skaper oss som mennesker - som viser veien og lar vårt indre lære oss hva som er rett og galt, tror jeg også på at han mener at det er riktig at jeg er homofil. Jeg tror Han har en mening bak det. Det er ikke for meg å forsøke å finne ut hvorfor det er slik, men det er for meg å leve livet på best mulig måte som homofil. Homofili er bare et ord. Et ord som bare beskriver at vi er annerledes enn andre. En båssetting som er skapt av oss mennesker. For Gud er vi alle like og vi er alle 100 % mennesker.

Jeg tror at Gud (kraften) er selve bevisstheten min. Det er min evne til å tenke og min evne til å handle. Noen ganger tenker jeg og handler jeg feil, og dette lærer min bevissthet av. Det jeg ikke opplever som feil selv er også godtatt av min bevissthet altså Gud. Jeg tror at vi er her for å leve, oppleve og å lære. Utvikle oss. Kanskje for at vi senere skal komme tilbake i en annen skikkelse men med større lærdom og innebygde erfaringer.

Vår bevissthet sier fra hvis vi for eksempel stjeler, eller lyver eller på annen måte gjør ting som kanskje andre i noen grad vil lide av. Jeg tror at handlingen er bevisst mens lærdommen får vi ubevisst. Vi vet at det vi gjør er galt og vi vet at vi kanskje skader eller sårer noen andre. Samvittigheten etterpå er en ubevisst "straff" og noe vi forhåpentligvis lærer av. I kristendom kaller de det synd mens jeg ville kallt det Guds lære. Vi må "synde" for å lære. Vi lærer av å ikke gjøre noe galt, men vi lærer også av å feile. Det vi gjør som vi vet er bra - vet vi jo er bra og er slik det skal være. Vår bevissthet sier at det er riktig. Det vi gjør som vi vet er dårlig - vet vi er dårlig og vi vet at det ikke skal være slik. Vår bevissthet sier at dette var feil. Straffen får vi med samvittigheten. Jeg tror ingen som stjeler, lyver eller sårer har god samvittighet etterpå.

Hvis vi som mennesker dømmer andre så sier vi indirekte at vi er bedre enn dem. Vi vet allikevel innerst inne i oss selv at dette ikke er riktig. Det finnes ingen fullkomne mennesker. Kraften i oss er det største og kraften viser veien for hvert enkelt menneske. Det et medmenneske gjør feil, gjøres godt igjen av andre ting som kanskje ikke vi har. Derfor må vi alltid tilgi andre mennesker. Den største gaven som er gitt oss er kjærligheten og evnen til å elske, men den største gaven er ikke blitt gitt oss enda nemlig respekten. Den må vi fortjene og den gaven er ikke mennesket klar for enda. Vi har enda mer å lære.

Jeg tror også at Gud har skapt oss forskjellig for at vi skal lære av hverandre.

Gud, kraften i oss dømmer aldri - han bare lærer bort, men målet er ikke det perfekte for det perfekte finnes ikke. men jeg tror Gud tar sikte på EN verden med plass for alle og hvor kanskje alle til slutt respekterer hverandre og gir hverandre fred.

fredag 17. november 2006

GJESTEBOK


HEI ;-)

Her kan du legge igjen en liten hilsen til meg eller en generell kommentar om bloggen eller emnene jeg skriver om.

vennlig hilsen Kjellemann

torsdag 16. november 2006

KLOVN UTEN MASKE

Klovnen har tatt av maska han nå
applausen har stillna...
han kan enda høre de le..
Maska har gjemt på et ansikt-
når han tok den av-
kunne han endelig se...

Ansiktet er merka av furer
smilet! - det er der ikke mer...
Bare litt merker etter gjenglemt sminke
kan minne om den klovnen
som engang var høyt oppe
men som fallt ganske fort ned...

Øynene er triste og såre
En tåre er tegnet med hvitt..
en ekte drar med seg den andre
renner ned hans kinn...litt... etter litt...

Scenen er blitt byttet ut
som i en gapestokk han bøyer hodet ned...
Slagene som kommer de smerter!
Han ynkes og klager for det...

Men disse han knapt nok merker
smertene før var det verre med...
De kom et sted fra hans indre
sprengte seg ut og han SKREK!

Livet er for de fleste en dans på roser -
en lek..
Denne klovnen har tatt av masken
for det publikum som han svek--

kjellemann

Avisinnlegg Homodebatt i TA, sommeren 2006






Svar til Andreas Cleve, Skien (i Telemarksavisen TA sommeren 2006) om Homodebatten

La meg begynne med det siste Cleve skriver om det ubestridelige faktum at homoseksualitet er unaturlig og at vi ikke kan formere oss. Jeg er født homofil - eller jeg kan i alle fall ikke noe for at jeg er homofil. Jeg har alltid vært det så lenge jeg kan huske og for meg har det vært det naturligste i verden å forelske meg i en gutt. Det er mennesker som Cleve som hele tiden forteller meg at jeg er unaturlig og at jeg strider i mot naturens lover. Det opplever jeg rart siden jeg ikke er herre over naturens lover. Nå ville jeg heller aldri vært noe annet enn homofil hvis jeg kunne velge - men for meg er det så innebygd i meg selv at det er sånn jeg er. Jeg ikke kan skjønne at jeg kunne vært noe annet. Vel har jeg nok lettere enn Cleve å forstå hvordan en heterofil har det fordi jeg i over 20 år har prøvd etter beste evne å "prøve" å late som a t jeg var heterofil, fordi min familie og omgangskrets og verden for øvrig har forventet av meg at det er det er det jeg e g e n t l i g burde ha vært. Jeg vet ikke om Cleve kan sette seg inn i samme situasjon å tenke seg hvordan det kunne være å prøve å være en annen legning enn det han er i 20 år, før han endelig ble "fri".

Jeg tror at det er på høy tid at mennesker blir "tutet ørene fulle" på at det finnes homofile i denne verden. Ja vi synes bedre i dag enn vi gjorde før. Før - og i dag - er det mange som tar livet av seg eller de lever i ulykkelige ekteskap, og de går ut i parken eller på offentlige toaletter for å møte likesinnede, i mørket eller gjennom et hull i en dovegg. Ja det er rart, men det er blitt sånn pga at historien er sånn. Homofili er skam! Jeg vet det er vanskelig - men for veldig mange homofile er det en virkelighet - vi lever i det berømte "skapet" nettopp pga at folk ikke kan akseptere oss som de mennesker vi er. Vi er skapt sånn, akkurat som dere er skapt sånn dere er. Vi vil være sånn, akkurat som at det er utenkelig for dere å være noe annet enn det dere er.

Den homoomtalen som finnes har det vært en del av - ja. Dels er den skapt av media, overdrevet og laget underholdning av, gjerne laget av heterofile. Akkurat som at vi var noen klovner man skal le av. Ikke akkurat alltid støttet av de homofile selv alltid - men som med alle typer mennesker så finnes det like mange forskjellige av oss. Noen liker det andre liker det ikke. Tror det er de færreste homofile som kjenner seg igjen i at man tar med seg dildoen på militærtjeneste. Vel, det samme skjer vel i for eksempel Big Brother - men da er det lov å le av det og så kan man si "så artig".

Vi får også veldig mye oppmerksomhet av kristne. Fundamentalister vil jeg kalle de. For det er mange som er kristne, også homofile. Det er mange som har en Gud man tror på. De fleste tror på en Gud som har skapt alle mennesker. Vel, skapte han Adam og Eva - men enten snakker vi incest, noe som ikke er så bra - eller så må vi se bredere på det. Men vi har i alle fall blitt 5 milliarder mennesker etter hvert. Alle skapt forskjellige. De "kristne" har vanskelig for å sette klare grenser mellom pedofili/dyresex og homofili. De to første handler om overgrep - det siste om frivillig kjærlighet mellom to mennesker av samme kjønn. Frivillig og medfødt skapt av den samme Gud. Hvilken rett har noen til å si at "vi er bedre enn dere".

Oppmerksomheten som er gitt oss fra de "kristne" handler om forsvar. Vi er født sånn - vi kan ikke noe for det - vi har ikke noe svar på hvorfor vi er sånn - men sånn er det. OG de aller fleste ville ikke engang valgt det bort! Det eneste mange ber om er at vi skal bli behandlet som alle andre. Vi vil også oppleve å ta vare på et barn, oppfostre det og elske det slik som alle andre. Vel, det er ikke alle heterofile heller som er velsignet med å få barn. Hva mener Gud med det? Ingen vet - og bare en Gud skal vite. Vi skal ikke sitte og leke Gud og tro hva vi tror vi vet. Bibelen er gammel og mye står der som ingen i dag kan følge. Noen ting er det ikke noe svar på. Det eneste jeg tenker er at det må være en mening med det. La det være sånn.

Vi har behov for å markere oss. Hvert år dør mange mennesker av selvmord fordi homofile tror familien eller venner ikke vil akseptere dem. Det gjelder sønnen din, datteren din, eller barnebarnet ditt, eller barnet til naboen din. De leser og hører hva folk tenker om homofili. De er født sånn og finner det naturlig og riktig men alle andre sier at det er feil. Du er født feil. Det er noe galt med deg. Du sammenlignes med pedofile og overgripere. Du jages ut av bygda. Lever skjult. Skammer deg. Prøver å leve riktig men det blir feil.
Jeg har full forståelse for at et vanlig menneske som blir betraktet som vanlig og "normal", og som slipper alle fordommer, ikke klarer å tenke hvordan det er ¨være på utsiden".

JA - vi må avholde homo-OL, homo-VM i fotball, Gay games, homsepatruljen og homo-gudstjenester, homoparade i Porsgrunn og Oslo og bygde-Norge!
Homser blir slått ned på gata. De tar livet sitt. De sliter med psykiske problemer. De blir sparket fra jobben. De får ikke lov å drive hobbyen eller idretten sin. De blir ledd av og snakket om bak ryggen. Tro meg, jeg vet!
De aller fleste av oss - gjerne de som synes minst - går ikke halvnakne rundt i et homotog. Jeg er altfor tykk for å vise meg frem sånn. De aller, aller fleste av oss er som alle andre. Det eneste vi vil er å være oss selv. Målet for alle er å slippe å gå i tog eller å markere oss, eller å bli lagd tåpelige programmer om på tv.
Vi er som alle andre - verken bedre eller verre. Ja, det finnes sikkert pedofile av homofile også, eller de som liker dyresex, tyver, utro, sexfikserte. Vi er mennesker på godt og vondt.
Vi er bare med på å farge hverdagen. Vi er som alle andre triste og glade mennesker. Barna er de som dømmer minst, men som dessverre er farget av hva foreldre og voksne sier.

Folk må gjerne sitte å dømme - men da skal de som dømmer være ganske engleaktige selv. Og hvem er det i dag? I hvertfall hvis Bibelen skal være rettesnoren. For meg handler det om respekt for andre mennesker. EN ting har vi homser lært oss mer enn andre, tror jeg og det er om respekt for andre mennesker.
Jeg har et budskap - jeg vil være meg selv og være stolt av den jeg er!

Modernitetens ensomhet

KRONIKK Agderposten 25 oktober 2006, skrevet av
Kjellemann


MODERNITETENS
ENSOMHET

Den amerikanske forfatteren og filosofen Marshall Bermann har sagt om modernitet: ”Å være moderne er å befinne seg i et miljø som utøver eventyr, makt, glede, vekst, forvandling av oss selv og verden – og som samtidig truer å ødelegge alt vi har, alt vi kjenner til, alt som vi er”.

Definisjonen, alene sett, kan nesten minne om dommedagsprofeti. Men det Bermann gjør, er å se moderniteten i relasjon til det førmoderne. Vår verden har vært gjennom en enorm utvikling. Vi kan ikke stoppe utviklingen, uten at vår verden blir rasert. Et resultat av utviklingen er at mange føler seg ensomme. Ikke en ensomhet i den forstand at det er en trist særhet, men heller en utilfredshet med livets innhold og mening. Jaget etter suksess og fremgang gir oss ikke alltid den lykken vi forventet. Modernitetens ensomhet oppleves nok verre enn det vi tradisjonelt tenker om ensomhet. Samfunnet i dag forventer fart og bevegelse, engasjement og suksess og det kreves at du er en del av dette.

Vi lever så absolutt i et miljø som utøver eventyr. Kulturer utveksles og avstander minskes. Vi har makt og posisjoner. Vi utdanner og utvikler oss, og teknologi og industri fører oss fremover og oppover. Vi finner glede ved å kunne reise jorden rundt og ha økonomisk trygghet. Fremgangen nytes, fjernt fra realiteter som krig og terror. Utryggheten påvirker oss kun i den grad at kanskje våre reisemål forandres, – og det er synd, tenker vi. Vi finner ikke lenger samme trygghet i tro og kristent livssyn. Vi har ikke tid!

Internet og mobilnett har revolusjonert våre kommunikasjonsmåter i jobb, skole og fritid.
Det er ikke uvanlig i dag at man finner kjæresten eller sexpartneren gjennom internett. Problemet tror jeg, ligger i at vi sitter alene foran datamaskinen. Vi møtes sjeldnere fysisk.
Psykologer og forskere strides om hvorvidt barn er blitt skadelidende av internett, dataspill og tv-titting. En avhengighet av veldig høyt tempo på opplevelser, kan skape vanskeligheter hos barn i vanlige sosiale relasjoner med andre, og føre til ensomhet. Multimediene er blitt den moderne tids barnevakter og kan sees som et resultat av foreldrenes tidsklemme.

Før i tiden, levde vi i storfamilien og jobbet sammen for føde og overlevelse. Dugnadsånden og familiebåndene var sterke. Så kom kjernefamilien med mor, far og 2,4 barn. Når du giftet deg hadde du ingenting. Mannen jobbet for å skaffe inntekter, mens mor var hjemme og passet barn. Skilsmisse unngikk man, - og når barna var store, hadde du akkurat råd til å få bygget på huset. I dag er det slik at samlivspartnere kommer og går. Statistikkene viser at mellom 40 og 45 prosent av inngåtte ekteskap kan forventes å bli oppløst ved skilsmisse. Det har funnet sted en funksjonstapping av familien i de siste hundre års moderniseringsprosess, og offentlige institusjoner har overtatt mange av dens roller, sier professor Thomas Hylland Eriksen. I dette ligger det at det offentlige har overtatt mye av oppdragerrollen gjennom skolefritidsordning, barnehage og skole. Stadig flere velger å bo alene (750.000), og statistikk viser at hver 3. husstand består av én person. (Ensliges Landsforbund)

Identitet og livsstil som ideal
Kropp og livsstil er blitt viktigere enn før for å skape identitet. Dette skyldes nok i stor grad den moderne mangfoldighet og oppløsningen av gamle normer. Før kunne en stor kropp være et symbol på velstand. I moderne tid viser kroppen om du er attraktiv eller sunn. 50 000 kvinner lider av spiseforstyrrelser. I jakten på idealet havner mange i et tomrom av ensomhet fordi kravene til idealer, blir for store.


Minoritetsgrupper utsatt
Innvandrere og homofile sliter ofte med minoritetsstress, fordommer og diskriminering. Dette fører ofte til en identitetskrise og man får følelsen av å havne utenfor ”normalen”.
Resultatet blir en slags statusfrustrasjon som igjen kan føre til ensomhet. Undersøkelser har blant annet vist at en av fire unge lesbiske/homofile, har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nytenkning
Modernitetens ensomhet er en del av en utvikling som er vanskelig å stoppe, men jeg mener det er viktig å ta hensyn til den, særlig kanskje i en dagsaktuell debatt som psykisk helse. Det kreves nytenkning! Politikere snakker om økende sykefravær og spør seg lite om årsak til problemet. Politikere i Regjering og Storting er selv pådrivere til utviklingen og kravene som stilles til menig mann. Kortere arbeidsdager eller hjemmekontor er ikke nødvendigvis svaret. Men større valgfrihet, mindre forskjeller på ”høy og lav” og innkludere flere og gi større innflytelse, tror jeg er løsninger man kan være tjent med. Dette trenger ikke gå utover høye ambisjoner og høy inntjening! Vi presterer langt mer når vi føler oss inkludert og likeverdige.

I seg selv har moderniteten også har brakt oss mye positivt fordi verden er blitt mer global, økt toleransen vår og flerkulturell forståelse. Ensomhet er vanskelig å måle og det finnes nok store mørketall. Et svar til påstanden til Marshall Berman, er at ensomhet kan også være noe det moderne menneske i dag trenger, lengter og søker etter. Ensomhet i dag kan også bety en positiv selvstendighet.

Ny epoke – ny idealisme
Stadig flere hopper av karusellen og tar avstand fra modernitetens ideologi og den ensomheten moderniteten skaper. Helsefanatikere, motebransjer og andre ”forståsegpåere”, forteller oss hele tiden hva som er det ideelle. Hva hjelper det når kravene ligger så høyt og uoppnåelig, at det faktisk gjør mange ulykkelige, syke og ensomme? Hyllen vi setter ”suksesspokalene” på kan fort rase sammen når det viser seg at hyllen mangler skruer. og er dårlig festet til veggen. Suksessen kan bli tung å bære, og kan hende innser vi for sent at vi også har betalt en altfor høy pris. Holdepunktene våre er kanskje blitt borte på veien. Hvem skal vi vise frem pokalene til hvis vi står der ensomme tilbake? Jeg tror vi må begynne med oss selv og ta ansvar for egne ideal. Vi må styrke og utvikle det vi synes vi er gode på. Litt egoistisk i seg selv, men jeg kaller det for positiv egoisme. Kravene må senkes. På livets vei må vi ikke kun se fremover og oppover men også stoppe opp litt og se til siden. Jeg mener det handler om å godta oss selv og hverandre som vi er. Alle har en rett til å føle seg viktige og unike. Ensomhet er ikke moderne!