onsdag 18. juli 2007

HOMOHISTORIEN

HISTORISK OM HOMOFILI (fra www.LLH.no)

[...] Halvorsen Aarset har ikke selv undersøkt hvorvidt det ble reist tiltale og gjennomført rettsforfølgelse mot homoseksuell atferd i Norge i tiden før kriminalloven av 1842 trådte i kraft. Det har hittil ikke vært systematisk undersøkt, men andre rettshistoriske undersøkelser tyder på at rettsforfølgelser har forekommet ytterst sjelden i Norge mellom 1687 og 1842. I den første høyesterettsdom som ble avsagt mot homoseksualitet i 1847, het det endog at det ikke forelå tidligere rettspraksis på området. Halvorsen Aarset har selv undersøkt høyesteretts domspraksis fra 1842 til 1902. Fra 1842 til kriminalloven ble endret i 1889, var det bare fire saker som kom opp for denne domstolen.

Kriminalloven av 1842 reduserte straffen fra dødsstraff ved brenning til maksimum tre års straffarbeid; fortsatt dreide lovteksten seg om «omgjængelse, som er imod naturen». I disse sakene ble den strengeste straffen utmålt til ett års straffarbeid.

Tradisjonelt hadde det vært enighet mellom rettsvitenskapsmenn og andre jurister at sanksjonen bare skulle gjelde for menn, men de to første av de fire høyesterettssakene var rettet mot kvinner – med domfellelse i 1847 og frifinnelse i 1854, den siste av de to dommene ble prejudiserende for holdningen til lesbisk atferd: Den ble utdefinert. Dette kom klart til uttrykk da loven ble endret i 1889. Da ble atferden presisert til å gjelde «lægemlig omgjængelse [...] mellem personer af mandkjøn». Da det på Stortinget i forbindelse med forarbeidet til straffeloven av 1902 ble tatt til orde for at også kvinners likekjønnsseksualitet burde bli rammet av lovens sanksjoner, møtte det en heftig motreaksjon: Det var avskyelig å tale om at kvinner kunne drive med slikt!

Mellom 1889 og 1902 hadde høyesterett oppe fire saker mot homoseksuell atferd, altså en hyppigere frekvens enn tidligere, men fortsatt var det få saker, og høyeste straff var straffarbeid i seks måneder. Dessuten poengterer Halvorsen Aarset at økningen av saksfrekvensen skyldtes at tre av de fire sakene dreide seg om seksuell omgang med vesentlig yngre personer, på eller over grensen for det vi i dag ville kalle pedofili og slik at det forelå et element av tvang i forholdene. Sett i lys av dette blir ikke straffereaksjonene særlig harde, ja, til dels nokså milde. Og dette hang sammen med at man så sent som i 1890-årene ikke dømte etter det vi kan kalle homoparagrafen, men etter en paragraf i Christian 5s Norske Lov (6-22-3) som gjaldt dem som forførte ungdommen til forargelig omgjengelse. For dem som ble rammet av det, gikk det på rettssikkerheten løs, fordi myndighetene dermed unngikk de strenge kravene til bevis.

Da vår någjeldende straffelov ble vedtatt i 1902, ble det diskutert om man skulle ha en straffebestemmelse som regulerte sex mellom personer av samme kjønn, og om hva en slik bestemmelse eventuelt skulle inneholde. Skulle bestemmelsen ramme både kvinner og menn, skulle det være et generelt forbud eller skulle den inneholde en aldersgrense, slik at det f.eks. bare var seksuell omgang med noen under 18 eller 21 år som ble straffet? Resultatet av diskusjonene ble en bestemmelse - § 213 - som satte straff for sex mellom menn. Sex mellom to kvinner ble altså ikke omfattet av forbudet.

Diskusjonen rundt straff for homofili ble ikke avsluttet med vedtakelsen av straffelovens § 213. I 1925 foreslo Straffelovrådet å endre bestemmelsen slik at det alminnelige forbudet mot sex mellom menn ble erstattet av en bestemmelse der slik seksuell kontakt bare ble straffet når en av partene var under en viss alder. Justisdepartementet og regjeringen ønsket ikke å endre bestemmelsen, og forslaget ble avvist i 1927.

I 1953 kom forslaget opp igjen i en litt annen form. Da foreslo straffelovrådet to vesentlige endringer av straffelovens bestemmelser om homofili. Forslaget innebar en lavalder på 18 år ved sex mellom personer av samme kjønn (både kvinner og menn). For sex mellom personer av motsatt kjønn var lavalderen 16 år. I tillegg foreslo Straffelovrådet å innskrenke lebiske og homofiles organisasjonsrett. Forslaget innebar at det skulle bli straffbart å lede en organisasjon, et møte eller en sammenkomst som var spesielt beregnet på homofile, dersom det ikke ble ført forsvarlig kontroll med at personer under 21 år ikke fikk adgang. Dersom det i ettertid viste seg at en person under 21 år hadde fått adgang til organisasjonen, møtet eller sammenkomsten, skulle den som ledet organisasjonen, iverksatte møtet eller sammenkomsten eller ga husrom til den, kunne straffes.

Noen år tidligere var den første organisasjon for homofile og lebiske startet i Norge (Det norske forbund av 1948). Forslaget om å innskrenke organisasjonsfriheten var nok mye begrunnet i at man ønsket å hindre denne organisasjonen i å rekruttere medlemmer. Naturlig nok ble forslaget om innskrenkninger i organisasjonsfriheten møtt med motstand, og etter en intens kamp fra pionerene i norsk homobevegelse ble forslaget avvist. Også forslaget om å innføre en vernebestemmelse ble avvist, og straffelovens § 213 ble stående som et generelt forbud mot sex mellom menn.

§ 213 en sovende lov?
Mange har fremholdt at bestemmelsen som satte forbud mot sex mellom menn ikke ble brukt ? at det var en såkalt sovende lov. Vi kjenner ikke til det nøyaktige antallet personer som ble domfelt for brudd på forbudet mot sex mellom menn, men historikeren Martin Skaug Halsos har laget en oversikt over sakene i Kristiania/Oslo i perioden 1905?1950. Han fant i alt 23 saker i tidsrommet, av disse førte 16 til domfellelse. Straffelovrådet utarbeidet i 1953 en statistikk som omfattet hele landet. I følge denne ble 119 menn dømt for brudd på straffelovens § 213 i periode 1905 1950. Hvert år i perioden 1905?1950 ble altså 2?3 menn dømt for brudd på denne bestemmelsen.

Om dette er mye eller lite kan man selvfølgelig diskutere. For det første må man ta i betraktning at dette var et lovbrudd som foregikk svært skjult, det var ikke lett for politiet å få kunnskap om brudd på denne bestemmelsen. For det andre var det bare aktuelt å bryte forbudet for en svært liten del av befolkningen. Disse faktorene tatt i betraktning, er det ikke sikkert man kan si at § 213 var en sovende lov. Selv om domfellelsene ikke var så mange i antall, er det mulig at straffetrusselen ble opplevd som reell av de mennene som hadde eller ønsket å ha seksuelle forhold til andre menn.

Opphevelsen av § 213
På midten av 1960?tallet ble arbeidet for å få fjernet § 213 intensivert. Det norske forbund av 1948 (DNF 48) drev dette arbeidet frem. I 1970 utga DNF 48 debattboken § 213 ? Onde eller nødvendighet?. Boken inneholdt bidrag fra en rekke fagfolk innen jus, medisin og teologi. Boken ble sendt rundt til politikere, jurister, psykiatere, fagorganisasjoner, media osv. Den ble også lagt i posthyllene til alle stortingspolitikerne, og den var en direkte foranledning til at Arne Kielland (Ap, senere SV) fremmet en interpellasjon om spørsmålet. Med denne interpellasjonen var spørsmålet om § 213s fremtid igjen brakt inn i diskusjonen på Stortinget.

Etter hvert var det også mange stortingspolitikere som var enig i at sex mellom samtykkende voksene menn var en privatsak, og at § 213 var diskriminerende og derfor burde oppheves. Imidlertid var det fremdeles mange motstandere av dette forslaget. Det var mye som tydet på at justisministeren tenkte å ikke svare på denne interpellasjonen, og i stedet fremme det gamle forslaget (fra 1953) om en vernebestemmelse. De som kjempet for å fjerne § 213, fikk imidlertid god hjelp av EF?saken.

Våren 1971 gikk den borgerlige regjeringen Borten av, og det ble dannet en ny Arbeiderpartiregjering. Den nye justisministeren Oddvar Berrefjord var positiv til tanken om å fjerne § 213. Den 2. juni 1971 ble interpellasjonen tatt opp i Stortinget. Selv om flere fremdeles var negative til en fjerning av § 213, var de fleste som tok ordet i interpellasjonsdebatten positive. I oktober 1971 fremmet regjeringen Ot.prp. nr. 5 (1971?72). Proposisjonen inneholdt blant annet forslag om å fjerne straffelovens § 213. I følge forslaget skulle bestemmelsen fjernes uten å bli erstattet av noen ny.

Etter noen møter i justiskomiteen viste det seg at 9 av 10 var for å fjerne § 213, bare KrFs representant gikk imot. Våren 1972 stemte først Odelstinget og så Lagtinget for å oppheve § 213, og endelig den 14. april 1972 sanksjonerte kongen loven som opphevet § 213.

HOMOHISTORIEN I KORTE TREKK:

1949: Gryende aktivitet i Norge. Det Danske Forbundet af 1948 inngikk en avtale med to norske tillitsmenn, en i Oslo og en i Trondheim.

1950: 20. mai: Det ble avholdt et konstituerende møte for den første norske sammenslutningen for homofile. Navnet ble forbundet av 1948 - Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble valgt til formann.

1952: 29. november: Det ble lagt frem forslag til statutter for et selvstendig norsk forbund. Styret trakk seg tilbake og et nytt styre ble valgt. David Meyer (pseudonym) ble formann.

1953: 1. februar: Navnet på organisasjonen ble endret til Det Norske Forbundet av 1948.

1965: 15. juni: Det første norske radioprogrammet om homofili ble sendt i NRK. Programmet varte i 80 min., og programleder var Liv Haavik. Redaktør Torolf Elster mente det var et viktig tema og ga henne så mye sendetid som hun ønsket!

1972: Straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet. Det ble innført lik lavalder for homo- og heteroseksualitet.

1977: Norsk Psykiatrisk Forening opphevet homoseksualitet som sykdomsdiagnose.

1978: Kirke- og undervisningsdepartementet garanterte full retts- sikkerhet for åpne homofile lærere i skolen.

1979: Fulle rettigheter ble innført for homofile i forsvaret.

1981: Særskilt straffevern for homofile ble innført (§§135a* & 349a).
*Denne paragrafen ble første gang prøvd for retten sommeren 1984. Pastor Hans Bratterud ble frifunnet av Oslo Byrett, men frifinnelsen ble opphevet av Høyesterett i desember 1984.

1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose.

1992: 29. november: LLH ble dannet ved at DNF-48 og FHO ble sammenslått.

1993: Stortinget vedtar partnerskapsloven som gir lesbiske og homofile par de samme rettigheter og plikter som heterofile par har gjennom ekteskapet. Unntaket er rett til adopsjon av barn (§4) og mulighet til å inngå partnerskap i kirken.

1998: Homofile og lesbiske er nå inkludert i en egen anti- diskrimineringsparagraf (§55a) i arbeidsmiljøloven. Det åpnes imidlertid for yrkesforbud innen trossamfunn.

2002: Endring i adopsjonslovgivningen som åpner for stebarnsadopsjon for lesbiske og homofile i registrert partnerskap.

2003: Stortinget vedtar diskrimineringsforbud i enkelte boliglover.

2005: Stortinget vedtar ny arbeidsmiljølov som har et eget kapittel om vern mot diskriminering.

2006: Regjeringen endrer retningslinjene slik at det skal bli enklere og raskere å stebarnsadoptere der barnet er planlagt inn i familien.

2006: Stortinget vedtar rett til foreldrepenger for medmor.

2007: Regjeringen foreslår arverett for samboere, herunder homofile samboere.

2007: Regjeringen foreslår felles ekteskapslov, herunder rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og rett til assistert befruktning.

2007: Regjeringen setter ned utvalg som skal vurdere et mer helhetlig diskrimineringsvern.

STATISTIKKER

Denne "statistikken" har jeg hentet fra et innlegg i en annen blogg: http://www.spaltet.net/131105111040_homofili_og_den_virkelige_krefts.html

Jeg synes det er tragisk at en presentasjon av en slik statistikk ikke vises side ved side med statistikker som viser heterofiles adferd. Og hvor er kildene???

Homosexuelle er ansvarlig for
3-4% av all spredning av gonnore,
60% av all syflis, og
17% av all hospital admissions (other than for STDs)i USA (5).

Enda de utgjør bare 1-2% av befolkningen.

Homosexuelle lever et usundt liv, og har historisk sett påvirket økningen av syflis, gonorre,
Hepatitt B, "the gay bowel syndromet"
(which attacks the intestinal tract),
tuberkulose og cytomegalovirus (27).

73% av psykriatere sier homosexuelle er mindre glade enn hetrofile mennesker,

Videre sier 70% av disse psykriaterne, at deres mangel på glede ikke er sossialt stigmatisert (13).

25-33% av de homofile og lesbiske er

alkohollikkere (11).

I en undersøkelse om homofili viser rapporten at 43% har hatt 500 eller flere partnere,

28% mener de har hatt 1000 partnere eller mer,

og blandt disse sier,
79% at halvparten var med totalt ukjente partnere, og 70% av disse sekuelle bekjentskapene er bare en gangs tilfelle (eller, som
homofil uttalte i filmen "The Castro", "one minute stands") (3).

Det er også en favorit gjennom tidene blant mange
homosexuelle er å oppsøke "cruisy areas" og ha anonym sex

78% av de homosexuelle er brydd over STDs (20).

Dommer John Martaugh, chief magistrate of the New York City Criminal Court har uttalt, "Homosexuelle står for halvparten av drapene i de store byene" (10).

Captain William Riddle i the Los Angeles Police sier, "30,000 barn i Los Angeles blir sexuelt missbrukt av homofile" (10).

50% av selvmordene kan knyttes til homosexualitet (10).

Dr. Daniel Capron, en praktiserende psykiatrer, sier, "Homosexualitet er ikke sundt og hesebringende. En homosekuell vil i beste fall være ulykkelig og utilfreds sammenliknet med en hetrofil person" (10).

Andre psykiatere som mener at homosexualitet er galt. Se også : National Association for Research and Therapy of Homosexuality.

Det koster omtrent $300,000 og ta vare på hvert
AIDS offer, som følge av den homosekuelle levemåten, har den
medisinske forsikkringspremien blitt sky-høy for alle amerikanerne(10).

Homosexuelle var ansvarlige for spredningen AIDS i USA, og fostret voldelige grupper som "Act Up" og "Ground Zero" for og klage over dette. Selv idag har de homosexuelle mer enn 50% av alle AIDS tilfeller i USA, noe som er et veldig høy tall tatt i betraktnig til at de bare utgjør 1-2% av befolkningen.

Homosexualitet står for et skremmende høyt tall når det gjelder hepatittilfeller :
70-80% i San Francisco,
29% i Denver,
66% i New York City,
56% i Toronto,
42% i Montreal,
26% i Melbourne (8).

37% av de homosexuelle er innvolvert i sadomasochism, noe som fører til mange ufrivillige dødsfall.
I San Francisco, ble det holdt kurs til homofile om hvordan
de skulle drepe sine partnere ved utførelse av sadomasochism (8).

41% av de homosexuelle sier de har hatt sex med ukjente på offentlige pauserom,
60% sier de har hatt sex med ukjente

i svømmehaller, og 64% av disse sier at de var påvirket av narkotika(8).

noe avhengig av hvilken by, 39-59% av de homosexuelle er infisert av ormeliknende parasitter, flukes og amoebae, noe som er vanlig i den tredje verdens land (8).

Gjennomsnitts levealder på homofile menn er 42 år (bare 9% blir eldre enn 65 år).
Tallet synker til 39 år om mann også regner med de som dør av AIDS.

Snittalderen på en hetrosekuell mann som lever i et ekteskap er 75 år Gjennomsnittsalderen på en lesbisk kvinne er 45 år (bare 24% blir eldre enn 65 år). Snittalderen på en hetrosekuell kvinne som lever i et ekteskap er 79 år

Homosexuelle er 100 ganger mer utsatt for å bli myrdet enn hetrosekuelle (vanligvis av andre homofile)

Sjansen for at homosekuelle tar selvmord er 25 ganger større enn hos hetrosekuelle, og 19 ganger større sjanse for å dø i en bliulykke

21% av de lesbiske dør som følge av mord, selvmord eller i en trafikkulykke,
noe som er mer enn 534 ganger høyere enn tallet på hvite hetrosekuelle kvinner i alderen 25-44 år

50% av telefonen til sexlinjene er til "queer bashing" som inneholder "domestic violence" (homosexuelle som banker opp andre homosekuelle)

Omtrent 50% av kvinner som dør er lesbiske

Homosexuelles preg på barn. 33% av de homosexuelle LIKER sex med unge menn

Det finnes en homosexuell gruppe, med mange tusen medlemmer, kjent som the North American Man and Boy Love Association ( NAMBLA). Dette er en homosexuell gruppe som
ønsker sex med barn. Deres slagord er :
"SEX BEFORE 8 BEFORE IT'S TOO LATE."
Denne gruppen blir oppservert i de største homosexuelle paradene over hele USA.

Homosexuelle begår mer enn 33% av alle raporterte overgrep på barn i USA, på tross av at de homosexuelle utgjør bare 1-2% av befolkningen. Det betyr at 1 av 20 homosexuelle missbruker barn, mens 1 av 490 heterosexuelle missbruker barn 73% av alle homosexuelle har hatt sex med gutter under 19 år (9).

Mange homosexuelle innrømmer at de er pedofile :
"kjærligheten mellom voksne menn og gutter er grunnlaget for homosexualitet" (22).
Fordi homosekuelle ikke kan formere seg på naturlig vis, forsøker de og rekrutere barn. I sine homosexuelle parader kan mann høre Homosexuelle rope,
"TEN PERCENT IS NOT ENOUGH, RECRUIT, RECRUIT, RECRUIT"

MØTET MED "DEN ANDRE" av Tone Hellesund

(suicidologoi 2006 årg 11, nr 2)

Møtet med ”den andre” – unge homofile og selvmord

Maktrelasjoner og konstruksjonen av ”den andre” er et gjennomgående tema i denne artikkelen. I møter med andre inngår vi i spesifikke maktstrukturer. Artikkelen vil vise hvordan noen homofile ungdommer opplever å bli møtt av en heterofilt dominert verden.

Lidelse og medlidenhet er et annet tema i artikkelen, et tema som også henger sammen med etablerte maktforhold. Noen ungdommer med romantisk og/eller seksuell tiltrekning til sitt eget kjønn forsøker å ta sitt eget liv. Noen av disse gjør dette som en konsekvens av homo-seksualitet.

Denne artikkelen baserer seg på en studie av unge homofile og selvmord. Hovedkilden er kvalitative intervjuer med 12 personer, seks kvinner og seks menn, som har forsøkt å ta sitt eget liv eller som har hatt selvmordstanker, og som knytter denne selvmordsproblematikken sammen med problemene deres homoseksualitet har ført med seg. Min tolkningsmetode baserer seg på hermeneutiske tilnærminger der jeg ønsker å forstå og forklare den meningen som ligger i de undersøkte subjektenes beretninger. Som kulturforsker er jeg primært opptatt av de kulturelle betingelsene mine informanter lever under.

Hvorfor selvmord?
Det er stor variasjon mellom de tolv informantene jeg har intervjuet. De har ulike oppfatninger om mange ting, men de enes i noen sentrale elementer i fortellingen om homoseksualiteten. Disse elementene handler om homoseksualitet som en medfødt, iboende og uforanderlig essens, og om at seksualiteten handler om ”det innerste i oss” og at den slik er ”sannheten om selvet”. Noe av det informantene forteller, handler om at homoseksualiteten gjør dem fremmede i sin egen verden. De ble fremmede for seg selv og fryktet å bli det for sine omgivelser. De opplevde at homoseksualiteten ville representere et dramatisk brudd både med det livet de levde, og den fremtiden de hadde sett for seg. De fryktet at de ved å innta en homofil identitet måtte forlate et kjent og kjært ”vi” for å skulle bli en del av et fryktet og foraktet ”de”.

Skam var både et eksplisitt og etimplisitt tema i mange av fortellingene. Mange av informantene forteller om en stor følsomhet i forhold til temaet homofili. De har hatt ørene på stilker og har ofte ”testet ut” omgivelsenes holdninger, samtidig som det har vært viktig for dem å ikke vise en interesse som kunne tolkes som en personlig interesse. Både gjennom offentligheten og gjennom personlige relasjoner møtte disse ungdommene både positive og negative holdninger til homoseksualitet. Det var de negative holdningene mine informanter i hovedsak fanget opp og tok til seg.

Reproduksjon av utenforskap i dagliglivet
Hva var det som skapte denne følelsen av annerledeshet og utenforskap? Denne følelsen oppstod primært gjennom hendelser i dagliglivet, heller enn gjennom ekstraordinære begivenheter som vold eller ondsinnet trakassering. Disse dagliglivets marginaliseringsmekanismer bygger på kulturelle mønstre som konstruerer homoseksualitet som noe fundamentalt annet, som konstruerer den homoseksuelle som den fundamentale andre. Dette var det som primært ble for vanskelig å håndtere for mine informanter.

Informanten Janne forteller at det at homoseksualiteten markerer henne som litt annerledes, gjør at hun opplever å ikke være en selvfølgelig del av verden. Det var det å ikke skulle ”være en selvsagt del av verden” som gjorde et liv som homoseksuell så skremmende for mine informanter. Dagliglivets marginalisering har sjelden ekskludering som sitt mål,men kan tvert imot bli utført i beste mening. Janne forteller om flere episoder som illustrerer dette:

En slektning døde nå nylig, og da hadde jeg med henne som jeg bor sammen med i
begravelsen. Jeg presenterte henne for en venninne av mamma: ”Dette er Hanna,
samboeren min”. ”Ja, jeg har hørt det” sa hun, som om jeg skulle fortalt at jeg
hadde en fryktelig sykdom. Og litt den stilen er det nok, og de sier jo ikke noe
for å være ekle, men de syns det er veldig vanskelig det her da, og ille, og
fælt og en tragisk skjebne liksom. Det er liksom noen ting jeg kjenner ved det å
være litt annerledes, og det er en sånn ting som at, innenfor det miljøet i
hvert fall [et lavkirkelig kristent miljø], så setter man seg selv litt høyere,
de syns ikke at deres liv er noe å sørge over, men mitt liv er det da, så det
blir jo en veldig nedvurdering egentlig.
Janne er en av flere informanter som har vokst opp i et kristent miljø, men understreker at de marginaliserende mekanismene finner sted i de fleste sammenhenger. De tusen småtingene – som hver for seg synes bagatellmessige og som sjelden er vondt ment – kan komme til å fremstå som et massivt mønster av eksklusjon og markering av annerledeshet.

Sosiologen Astrid Skatvedt (2001) har skrevet hovedoppgave om kommunikasjon i alminnelig samvær mellom behandler og klient. Hennes informanter er klienter i rusmiddelomsorgen, og for dem er det i de dagligdagse møtene de opplever bekreftelse eller avvisning. Det som skjer i dagliglivet, oppfattes som mer ekte og autentisk enn programerklæringer og festtaler. Skatvedt introduserer begrepet alminnelighetens potensiale, og viser hvordan det å bli utsatt for alminneliggjøring og normalisering oppleves som god stempling. Dette fører igjen til bekreftelse på verdighet. Også mine informanter ønsker seg alminneliggjøring og bekreftelse på normalitet.-

Krisemøter – eksklusjon og inklusjon.
Erfaringene informantene har hatt imøtet med omsorgspersoner både i familien og i det offentlige hjelpeapparatet, illustrerer også dagliglivets anledninger til å markere fellesskap eller avstand. Sara forteller om et nært og varmt forhold til sine foreldre som hun på intervjutids-punktet opplever som en stor støtte. Selve ”komme-ut” - hendelsen var imidlertid ikke like positiv. Sara forsøkte å gjøre selvmord midt i tenårene og ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Der fortalte hun ingen om hva hun slet med, og da hun ble utskrevet var hun fortsatt dypt fortvilet. Et halvt år etter utskrivelsen ”sprakk ballongen”, og hun fortalte foreldrene hvorfor hun var så desperat ulykkelig. Da jeg spør hvordan foreldrene taklet det, trekker hun litt på det og forteller:
Vi har hatt mange runder på det sånn i ettertid. Jeg mener at de kunne ha
opptrådt mye verre, men de kunne også ha opptrådt atskillig bedre. For jeg var
jo barnet deres som var i en vanvittig krise, og jeg klarte ikke å snakke om
det, jeg bare gråt i tre dager. Men det var ingen utstrakt hånd. De gjorde
ingenting for å hjelpe meg. De gjorde ikke noe for å støte meg ut heller, men de
gjorde ingenting for å ta tak i det. De sa ikke at ”vi skjønner at du syns dette
er fryktelig, men vi må snakke om det” og ”men dette må vi gjøre noe med”. Jeg
tror de ble helt lammet, og det har de vel sagt i ettertid, at de var helt
uforberedt på at det kunne være noe sånt. For de har jo levd hele livet sitt i
konservative kristne menigheter, og der er det som om sånt ikke eksisterte, og
at jeg da, som hadde vært på sånne steder hele livet skulle være homofil!Det var
helt uvirkelig, tror jeg, for dem. Så, jeg kunne jo ønsket at de hadde gjort
mer, men jeg skjønner veldig godt at de ikke har gjort det. For de var liksom
mennesker i lys av hvilke miljø de har vært en del av og hvilke folk de har
truffet før og sånn.
For foreldrene var homofile noe som ikke kunne eksistere innenfor rammene av det livet de levde. At deres elskede datter skulle være en av disse fremmede ”andre” var helt uvirkelig for dem. De klarte ikke å håndtere den utenkelige og umulige situasjon som Saras bekjennelse satte dem i. Andre steder i intervjuet forteller Sara om hvordan det også for henne selv syntes umulig å skulle gå fra å være en skikkelig, kristen og skoleflink jente til å skulle bli en av ”dem”, de foraktede, fryktede og syndige utskuddene. Bruddet mellom hvordan både foreldrene og hun selv betraktet ”Sara” og ”de homofile”, ble så stort at det skapte kaos i deres livsverden.

Alle informantene holdt foreldrene utenfor de problemene de slet med før selvmordsforsøket. Mens noen aktivt holdt foreldrene unna da disse forsøkte å finne ut hva som plaget dem, var det andre foreldre som ikke lot seg merke med barnas problemer, depresjoner og t.o.m. selvmordsforsøk.

Janne ble innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk da hun var 16 år. Jeg antar at dette må ha vært en dramatisk situasjon for familien, og spør i intervjuet om hva Janne fortalte til foreldrene om hvorfor hun forsøkte å ta livet av seg.
Ja, de har faktisk aldri spurt om det, og det har jeg aldri sagt noe om heller.
De var bare lettet over å overlevere ansvaret tror jeg, til noen leger på
sykehuset, og da jeg ble skrevet ut så var liksom alt bra, og vi har aldri hatt
noen tradisjon på å snakke så mye, så de har faktisk aldri spurt om det, nei.
Mens Jannes foreldre høres ut til å ha vært tilfredse med å ikke bli involvert i datterens problemer, har andre foreldre vært mer aktive i å forsøke å hjelpe sin åpenbart ulykkelige tenåring. I de fleste tilfellene har ungdommene selv gått igjennom en lang prosess før de velger å fortelle familien om homoseksualiteten. Flere av informantene har heller ikke på intervjutidspunktet fortalt foreldrene om dette. Frykten for å bli sett på som en av ”de andre” av sine nærmeste, av ens nærmeste ”vi”, synes utbredt.

Møter med helsevesenet skiller seg ikke ut som et spesielt problemområde i mitt materiale. Et par stykker forteller om spesifikt negative møter, og noen forteller om positive møter. Av mine informanter var det syv stykker som ble innlagt på sykehus etter selvmordsforsøk. Seks av disse fortalte ingen på sykehuset om årsaken til selvmordsforsøket. To av dem gikk også i langvarig terapi etterpå uten at de fortalte terapeuten om denne problematikken. Helsevesen og ”hjelpere” spiller ingen stor rolle i fortellingene, og det er kun én av informantene som indirekte opplevde møtet med helsevesenet som et positivt vendepunkt. Likevel betydde det mye der og da om informantene opplevde å bli møtt med uforstand og avvisning eller med bekreftelse.

Dag forteller oppglødd om et slikt bekreftende møte på ungdomsskolen:
Kom til helsesøster, det var vel i 1988-89. Hun var den gang noen og seksti år
gammel. Jeg hadde tillit til henne fra barneskolen, og følte at jeg kunne snakke
med henne. Kommer inn til henne og setter meg ned, også sier jeg, sånn rett
fram: ”Jeg liker gutter. Jeg tenker ikke på jenter. Jeg tenker på gutter, jeg
vil ha sex med gutter, er det noe i veien med meg?” Og du for en dame, 60 år
gammel: ”Dette her er helt normalt. Mantror at 10 % av alle mennesker her i
Norge har det på den måten der. Gutter og jenter. De blir forelsket i mennesker
av sitt eget kjønn, så det er helt normalt, ta det helt med ro.” 'En time
snakket vi sammen. Det gjorde godt, å få bekreftelse. Og på toppen av det hele
var hun enig med meg i at definisjonen på homoseksuell, den passet ikke. For,
den tok ikke med i definisjonen når det gjaldt følelser. Det var en god følelse.
Da følte jeg at oi, nå kan jeg leve igjen.
Helsesøster bekreftet Dag som ”helt normal” og bekreftet ham som en naturligdel av verden. Som mange av informantene er Dag opptatt av å etablere en respektabel homofil identitet. Et for sterkt fokus på seksualitet blir da problematisk, og han tar av den grunn avstand fra bruken av begrepet homoseksuell. Også på dette punktet møter helsesøster ham på en bekreftende måte. Han opplever at hun gir ham både en selvsagt og en respektabel plass i verden.

Heteronormativitet
Marginaliseringsmekanismene som informantene har møtt, kan defineres som et utslag av heteronormativitet. Heteronormativitet innebærer at kulturen har heteroseksualitet som norm for voksne menneskers samliv, og at andre preferanser og samlivsformer betraktes som mindre

Den finske queer-teoretikeren Tina Rosenberg sier det slik:
Heteronormativitet er helt enkelt antagelsen om at alle er heteroseksuelle,
og at den naturlige måten å leve på er heteroseksuelt (Rosenberg, 2002:100).
Dette var det som ble umulig å imøtegå for en alenestående 14-åring, en 18-åring
eller til og med en 28-åring. Siden heteroseksualitet – homoseksualitet blir
betraktet ikke bare som en forskjell, men som en fundamental forskjell, blir det
nærliggende for mange å betrakte den homoseksuelle først og fremst som noe annet enn meg selv. Likhet og forskjellighet blir brukt både av homofile og heterofile om denne dikotomien. Hovedpoenget her er at det er majoritetskulturen som har makten. Sier de at den homoseksuelle primært er ulik, så er det lite den
homoseksuelle kan gjøre med dette. Avvikeren kan ikke selv velge når identiteten
som for eksempel ”innvandrer” eller ”homoseksuell” gjøres relevant som det mest
vesentlige i forhold til deres mange andre identiteter og kapasiteter (…). I
dette er de underlagt et maktforhold (Gullestad,2002:111).
Informantenes fortellinger vitner om ulike måter å møte disse maktstrukturene på, og ikke minst har det enkelte individ som regel endret sin strategi over tid. Erfaringene informantene forteller om er ikke helt spesielle – tvert i mot så forteller de om ganske vanlige marginaliteterfaringer. De kulturelle tolkningsrammene og fortellingene disse erfaringeneble satt inn i, gjorde imidlertid at de nesten ble dødelige for mine informanter.

Det finnes mange ulike kulturelle tolkninger av erotiske handlinger mellom to personer av samme kjønn. Også i Norge i dag finnes ulike tolkninger og ulike fortellinger om og forståelser av homoseksualitet. Kun noen bestemte fortellinger om homoseksualitet gjør koblingen til selvmord meningsfull. Den dominerende fortellingen i Norge er fortsatt den essensialistiske fortellingen med fokus på homoseksualiteten som en særskilt sannhet om selvet, med fokus på homoseksualiteten som ensærskilt identitet.

Skam og stolthet er denne fortellingens dobbelthet, og mange av informantene har nettopp vendt sin skam til en skjør stolthet. Det er likevel viktig å understreke at så lenge en fortsetter å snakke om stolthet, så snakker en også implisitt om skam.

Lidelsens vei er farefull
Lidelse og smerte står opplagt sentralt i fortellinger om selvmordsforsøk. Flere av de norske debattene om homoseksualitet er bygd opp av et følelsenes språk, og begrepsparet lidelse og medlidenhet spiller en sentral rolle også i diskusjonene om homoseksuelles rolle i det norske samfunnet. ”Debatten” om homofile og selvmord står her sentralt. Nestekjærlighet og medlidenhet er selvsagt gode egenskaper som mennesker i større og mindre grad utviser overfor hverandre.

Den amerikanske religionssosiologen Dawne Moon (2004) påpeker at i forhold til homoseksualitet er imidlertid de som lider og de som skal utvise medlidenhet, allerede plassert innenfor en hierarkisk struktur der de er svært ulikt plassert, den heteroseksuelle blir rangert høyere enn den homoseksuelle. I slike tilfeller er ikke medlidenhet noe som utspiller seg mellom likeverdige parter, men noe som tvert imot er med på å reprodusere ulikhet.
”Du bryter radikalt med det normale og vanlige. Du er noe helt annet enn oss, og
vi skjønner at dette er vanskelig for deg. I vårt storsinn, så vil vi inkludere
deg i vårt fellesskap.”
Denne typetankeganger (- forhåpentligvis noe karikerte -) er med på å reprodusere ulikhet og kan aldri bli et grunnlag for likhet. Det er farlig å basere ønsker om likeverd på et smertens språk. Smerte kan skaffe inngang til et gitt fellesskap, men smertens språk utfordrer ikke den etablerte ulikheten mellom heteroseksuelle og andre. Tvert imot er smertens språk med på å understreke ulikheten, da heteroseksuelt identifiserte samfunnsmedlemmer kan føle seg enda mer nestekjærlige– eller liberale – ved å utøve sin evne til medlidenhet ovenfor andre mindre heldige. (Moon, 2004:235)

Både homopolitikere, homoforskere, selvmordsforskere og hjelpere bør forsøke å få til en balansegang mellom det å påpeke de rike mulighetene til å leve gode homoliv som finnes i Norge i dag, og samtidig ta på alvor de negative og belastende erfaringene mange likevel opplever. Det er viktig at de som opplever homoseksualitet som en dødelig belastning, blir tatt på alvor. Det å oppleve å bli konstruert som ”den andre”, som noen som ikke har en selvsagt plass i verden, er noe av det som har vært mest problematisk for informantene i denne undersøkelsen. Referanser: Gullestad, M. (2002).

1999 kom NOVA-rapporten, rapporten Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn utført ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring av forskerne Kristin Hegna, Hans Wiggo Kristiansen og Bera Moseng.
Undersøkelsen omfattet 2987 informanter til en kvantitativ undersøkelse og 23 informanter til en kvalitativ del. Det er den største undersøkelsen som har blitt utført blant norske lesbiske og homofile, og den tilbyr viktig kunnskap på en rekke områder.

*Rapporten viste at andelen som har vært plaget av tanker om å ta sitt eget liv i løpet av de siste 14 dager, er 6–7 ganger høyere blant NOVA-undersøkelsens kvinner og menn enn blant den generelle befolkning.
*16 % av mennene og 20 % av kvinnene i utvalget oppgir at de har forsøkt å ta sitt eget liv minst en gang.
*De mest oppsiktsvekkende tallene viste at hver fjerde kvinne og mann under 25 år i utvalget oppgir at de har minst et selvmordsforsøk bak seg.

Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt i forhold til framtida, og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil, var de fire vanligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket (Hegna et al., 1999:292).

NOVA-rapporten korresponderer med en rekke utenlandske undersøkelser som også viser markant høyere forekomst av parasuicid blant homofilt (og delvis lesbisk) identifiserte ungdommer enn blant heterofilt identifiserte ungdommer.

Disse kvantitative selvmordsundersøkelsene er problematiske på flere nivåer:

1) Det er reist kritikk mot holdbarheten i funnene.
2) I en del av de kvantitative undersøkelsene blir spørsmålet om hvorfor noen homofilt identifiserte ungdommer forsøker å ta sitt eget liv ikke reist, eller det fremsettes svært enkle og sjablonaktige forklaringer på dette.
3) Selvmordsstatistikk (- problematisk sådan -) er et hyppig brukt argument av bl.a. ulike homofile organisasjoner for å bedre levekårene for lesbiske og homofile. En del forskere på feltet bidrar selv til dette fokuset.

Denne type lidelsesargumenter er lite fruktbare dersom målet er å fremme homoseksualitet som en likeverdig livsform (se artikkel). I artikkelen Suicide attempts among sexual-minority youths: population and measurement issues går sosialpsykologenSavin-Williams (2001) gjennom alle de sentrale internasjonale (hovedsakelig fra USA) studiene angående homofile og selvmord/selvmordsforsøk.

Savin-Williams peker på to hovedfeilkilder i denne type studier:
1) De ”unge homofile” som lar seg identifisere i disse under-søkelsene, er svært lite representative. De fleste samme-kjønnselskere ”kommer-ut” som homofile etter at de har forlatt denne alderen, og vil altså ikke bli fanget opp i undersøkelser. Flere undersøkelser viser at tidlig komme-ut alder er forbundet med en rekke problemer, og utvalget av “unge homofile” blir derfor ekstra skjevt i forhold til den populasjonen som noen år senere vil identifisere seg som homofile i disse årskullene.
2) De fleste undersøkelsene baserer seg på selvrapportering. Savin-Williams har foretatt egne studier som indikerer at vi finner en høyere ”feilrapportering” av selvmordsforsøk blant homoseksuelt identifisert ungdom enn blant heteroseksuelt identifisert ungdom. De homofilt identifiserte ungdommene overrapporterer eller overdriver alvorlighetsgraden av selvmordsforsøket. Det som ble beskrevet som ”selvmordsforsøk”, viste seg ved nærmere undersøkelse kanskje å være mer vage ”selvmordstanker”. (Savin-Williams, 2001:989)

Savin-Williams møter stor motstand (bl.a. fra Russel,2003). Jeg kan imidlertid ikke se at kritikerne imøtegår kritikken til Savin-Williams på noen grunnleggende måte. Selv om det også er mye å diskutere i det Savin-Williamsskriver, mener jeg at hans kritikk av forskningen på dette feltet er så fundamental at det bør få oss til å stoppe opp. Som et minimum bør dette få oss til å utarbeide bedreundersøkelsesmetoder og få oss til å slutte å referere til demest problematiske av de tidligere studiene. Mer fundamentalt synes jeg dette reiser spørsmål ved om denne type kvantitative studier overhodet er meningsfulle eller om de stiller de riktige spørsmålene.

Paradoksalt nok har noen av ”de homofiles forsvarere” i sin iver etter å synliggjøre diskriminering og undertrykkelse av homofile blitt de sterkeste pådriverne i å skape en uunngåelig narrativ forbindelse mellom homoseksualitet og selvmord. Jeg stiller meg kritisk til den måten selvmordsforsøk blir brukt som et slags pressmiddel av ulike homo-organisasjoner. Dette fokuset tror jeg virker negativt tilbake på ungdommer som betrakter seg selv som homofile. De blir både stadig konfrontert med dette elendighetsscriptet og de ”lærer” at selvmordsforsøk anses som det ultimate målet på undertrykkelse og lidelse.

tirsdag 17. juli 2007

REISEN GJENNOM LIVET

Dette er utdrag (avslutningen) fra min eksamensbesvarelse i faget "Kulturarbeid for Barn og Unge" ved Høgskolen i Bø. Besvarelsen er en del av et tenkt prosjekt for barn og unge i en kommune. I eksamensoppgaven blir jeg bedt om å late som at jeg er kultursjefen i kommunen. Prosjektet mitt kallte jeg "Reisen"

Jeg har tenkt å ta dere med på en reise. Hele livet er en reise og baggasjen plukker vi opp etterhvert. Hver baggasje inneholder kunnskaper, erfaringer og opplevelser.

I det barnet blir født har de ingen annen baggasje enn genene til mor og far. Men de blir født inn i en kultur, kanskje avhengig av rase, religion, tradisjon og hvor i verden barnet blir født.

Men landskapet er allikevel ganske åpent. Barnet lager etterhvert sitt eget landskap. Kanskje med store sygge troll som en del av det. Trær høyere enn høyest og titusenbillionerog trettifire snille mennesker. Barn spør ikkehvem du er når du møter de. De sier : Hva er du? Det er opptatt av om du er snill eller slem.

På reisen fra barndom til ungdom går vi gjennom de kjempestore attraksjonene, de kjempehøye husene. Alt er stort! Til og med baggasjen de har fptt med seg på veien er kjempestor, men det vet de kanskje ikke så mye om enda for den passer foreldrene på.

Høye fjell og dype daler beskriver stedet vi er kommet til nå. Ungdomsstedet. Lyset skifter fra mørkt til blendende lyst. Torden og lyn og uvær skiftes ut med sol. Ikke det at vi bryr oss så veldig om hva slags vær det er. Eller jo kanskje noen ganger... - eller kanskje ikke.... Egentlig bryr ikke ungdom seg så mye om DET heller. Hadde det bare ikke vært for det hersens reisefølge - foreldrene!!! De sier hvor du skal gå og hvor du IKKE skal gå. Tenk om jeg var i et annet land, tenker ungdommen - uten foreldre og dumme søsken! Vi skulle klart oss så fint! Baggasjen driter vi i - men æsj ja... Kan vel alltids bruke den som sovepute...

Det voksne reisemålet er selvfølgelig avklart på forhånd og nøye tilrettelagt. Det inneholder alle deler av et landskap. Slik et landskap skal være selvfølgelig. Baggasjen og innholdet er ordnet og sortert i store kofferter, små kofferter og ryggsekker og håndvesker. Vi vet akkurat hvor vi finner alt.

Den gamle vil vende hjem til det trygge og velkjente. Det gode gamle. Den gamle vil reflektere over ALLE reisemålene han har vært på. Alle steder har gitt ham noe av opplevelser. Han har ikke noe baggasje han. Alt er plassert i skuffer og skap hjemme - der han er vandt med å finne det.
MEN!! Gikta plager han, og beina begynner å bli dårlige. Han kunne virkelig trenge den Kulturelle spaserstokken å støtte seg på til reisens slutt....

JEG BLE FØDT NAKEN...

Jeg ble født naken jeg - ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født - men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.

Jeg ble født uten baggasje jeg - ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far - men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge - et blått armbånd, en blå lue - noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første "baggasje". Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.

Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.


Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far,

rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!

Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene "brummet" for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned "skråningen" og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!

Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en "arrangert" parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.

Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!

Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.

Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.

Jeg ble født naken...

Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.

Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.

Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.

INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var "femi" så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!

Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt "Per" som "Kari". Tror "Per" visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. "Per" likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til "Per" hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da... Men jeg holdt DET for meg selv.

Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var "runkebevegelser". Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i "Per" eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!

Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.

Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.

Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.

Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?

Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.

Skolen var også bra. Inntil... Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.

Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.

Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.

Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??

Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!

Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.

Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. "Per..." Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er...

14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.

Gitt mine beste venner.

Svaret som jeg ble så forbannet på.

Hva så? - svarte de.

Hva så?????

mandag 16. juli 2007

LIKEKJØNNET EKTESKAP - hva er det?

Likekjønnet ekteskap er en betegnelse på en ekteskapslovgivning som gir også likekjønnede par muligheten til å inngå ekteskap, det vil si utover den partnerskapsordningen som finnes i flere land og i motsetning til den lovgivning som legger til grunn at ekteskap gjelder mann og kvinne.
En slik lovgivning ble innført først i Nederland i 2001, og har senere blitt vedtatt i Belgia, Spania, Canada og Sør-Afrika.
Begrepet «likekjønnet ekteskap» er kontroversielt. Motstanderne hevder blant annet at begrepet ekteskap betyr samliv mellom mann og kvinne i lovmessige former og at dette reflekteres av internasjonale avtaler som FNs menneskerettighetserklæring, mens forkjemperne hevder at en endret lovforståelse er et naturlig skritt for å forbedre likestillingen mellom likekjønnede og ulikekjønnede par, og sikre barn med foreldre i likekjønnede forhold juridisk.
Andre begreper som er i bruk omfatter samkjønnet ekteskap, kjønnsnøytralt ekteskap, homofilt ekteskap og felles ekteskapslov brukt av Barne- og likestillingsdepartementet [1] om en mulig framtidig lovendring

Flere norske politiske partier arbeider for å gjøre ekteskapsloven nøytral med hensyn til seksuell orientering og samtidig oppheve partnerskapsloven. Et slikt forslag ble innstilt til Stortinget 18. november 2004, men ble etter debatten trukket av forslagsstillerne og erstattet av en forespørsel til Regjeringen om å utrede saken nærmere[2][3]. Den daværende Regjeringen kom ikke med noen utredning, mens Jens Stoltenbergs andre regjering har uttalt at de vil arbeide for å innføre likekjønnede ekteskap. I mai 2006 uttalte barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem at trass i flere avisers spekulasjoner om det motsatte[4] vil regjeringen framlegge et forslag om felles ekteskapslov[5].
16. mai 2007 la regjeringen ut forslaget om én felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par ut på høring. Forslaget omfatter også endringer i blant annet adopsjonsloven, bioteknologiloven og barneloven, og at partnerskapsloven blir opphevet.

Høringsforslaget medfører blant annet at:

- likekjønnede ektepar får adgang til å bli
vurdert som adoptivforeldre, i likhet med ulikekjønnede ektepar

- lesbiske ektefeller og samboere får samme
adgang til assistert befruktning som ulikekjønnede ektepar og samboere

- det innføres automatisk foreldreskap for
ikke-biologisk mor i lesbiske ekteskap etter fødsel ved assistert befruktning,
på linje med heterofile ektepar

- I forslaget åpnes det også for
at kirke- og
trossamfunn får rett til å vie lesbiske og homofile, men ikke plikt
til
dette.
[6]


De aller største motstanderne under den stadig pågående debatten om likekjønnede ekteskap har fra starten av i stor grad vært konservative og til dels moderate kristne[7]. Samkjønnede ekteskap blir også avvist av muslimske og jødiske trosretninger. Både Den katolske kirke i Norge, Fremskrittspartiet og Kjell Magne Bondeviks 2. regjering har gått sterkt i mot likekjønnede ekteskap
Offentlig opinion
En undersøkelse utført av EOS Gallup Europe i 2003 tyder på at 66 % av norges befolkning er positive mens 31 % er negative til at likekjønnede ekteskap bør innføres over hele Europa[8]. En tilsvarende undersøkelse av Sentio for Klassekampen i 2005 tydet på at 63 % av befolkningen i Norge er positive til likekjønnede ekteskap[9].
I 2007 gjorde MMI på oppdrag av LLH en undersøkelse for å kartlegge nordmenns holdninger til homofile. Undersøkelsen viste at 61 % av de spurte mener at homofile skal ha samme rettigheter til å gifte seg og til å adpoptere som heterofile, og at 42 % av de spurte personlig kjenner en homofil person. I 1998 var de tilsvarende tallene henholdsvis 25 % og 12 %.

LEGNINGER - SEKSUELL ORIENTERING begreper




Fra Wikipedia: http://no.wikipedia.org/

Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili.

Vanligvis vil man identifisere personer som primært heterofile eller homofile, eventuelt også bifile eller aseksuelle. Å definere en persons orientering kan være komplisert. For eksempel kan en føle tiltrekning til ett kjønn, men av grunner som frykt eller skam likevel ikke leve dem ut.

Det er også et spørsmål om en hovedsakelig føler seg tiltrukket av ett kjønn, men også ha seksuelle forbindelser med det andre kjønnet. Det er et spørsmål både om adferd, følelser, livsstil og selvidentifisering.

Senere forskning tyder på at det er glidende overganger mellom ytterpunktene på orienteringsskalaen (heterofili og homofili), snarere enn at de står som fastlåste motpoler[1]. Bifili kan sies å beskrive hele spekteret mellom disse ytterpunktene.

Heterofili er en betegnelse på en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og seksuelt tiltrukket av det motsatte kjønn. Heterofili er den mest vanlige seksuelle orienteringen. Heterofili og uttrykket heteroseksualitet, som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre.
Begrepet heteroseksualitet ble opprinnelig tatt i bruk av homoaktivisten Karl Maria Kertbeny i 1868 for å beskrive en «sykelig pervers» tiltrekning til det motsatte kjønn, og som motsetning til homoseksualitet, som refererte til en tilsvarende tiltrekning til personer av samme kjønn. I det 20. århundre ble uttrykket heteroseksualitet og senere heterofili tatt i bruk, spesielt av homobevegelsen, for å referere til seksualitet mellom personer av samme kjønn, og som motsetning til uttrykkene homoseksualitet og homofili. Før det 20. århundre ble det ikke brukt noen spesiell betegnelse på det som ble oppfattet som vanlig seksualitet, og også idag er bruken av begrepene heterofili og heteroseksualitet gjerne begrenset til sammenhenger hvor det er nødvendig å skille dem fra homofili.
Ordet heterofili kommer av de greske ordene heteros som betyr ulik, og philos som betyr venn. Ordet streit brukes ofte i dagligtale for å omtale heterofile, i motsetning til skeive homofile og bifile.

Homofili (fra gresk homos + filos «samme» + «venn», dvs. elske den samme, og da i forstand en av samme kjønn) er en seksuell orientering karakterisert av romantisk og/eller seksuell tiltrekning til personer av ens eget kjønn. Homofili og heterofili er relative begreper på hver side av en kontinuerlig skala, med bifili et sted på midten.

Monoseksualitet vil si at en person er seksuelt tiltrukket av bare ett kjønn. En monoseksuell person kan da enten være homoseksuell eller heteroseksuell. Monoseksualitet står dermed i motsetning til biseksualitet. Ordet brukes sjelden.

Teorier om årsaker
Former

Flere forskere som studerer den sosiale oppbygningen av samkjønnede forhold mener at konseptet homofili kan beskrives bedre som flere forskjellige «homofilier». Organiseringen av disse forholdene foregår og har foregått på flere forskjellige måter, som av sosialantropologen Stephen O. Murray grupperes i tre forskjellige kategorier:
Egalitære (likeverdige) forhold, der aldersforholdet mellom partnerne er irrelevant, og begge spiller en sosialt akseptert kjønnsrolle for sitt eget kjønn. Denne formen er vanligst i vestlige samfunn.
Kjønnsstrukturerte forhold, der partnerne spiller forskjellige kjønnsroller. Denne formen eksemplifiseres med tradisjonelle forhold mellom menn i Middelhavslandene, Midtøsten, Sentral-Asia og Sør-Asia, og «two-spirit»-tradisjonene man finner i en del innfødte kulturer. I vestlige kulturer representeres denne formen hovedsakelig ved «butch/femme»-forhold.
Aldersstrukturerte forhold, der den ene partneren er betydelig, ofte minst en generasjon, eldre enn den andre. Eksempler på dette er pederasti i antikkens Hellas, eller forholdene mellom yngre Samurai og de mer erfarne krigerne, og sør-kinesiske tradisjoner der voksne menn gifter seg med unge gutter.
Både kjønns- og aldersstrukturerte former involverer ofte at den ene partneren tar en «aktiv», og den andre en «passiv» rolle. Mellom menn er den passive partneren som regel mottaker av sæd, enten ved å utføre oralsex eller ved å motta analsex. Dette oppfattes ofte som en vektlegging av den aktive partnerens seksuelle nytelse, noe som ikke alltid er tilfelle. For eksempel i kjønnsstrukturert kvinnelig homofili i Thailand vil den aktive partneren vektlegge den passive partnerens nytelse, og vil ofte nekte den passive partneren å tilfredsstille seg.
Som regel dominerer en av disse tre formene i et gitt samfunn, men en viss sameksistens er vanlig. I antikkens Hellas sameksisterte egalitære forhold med pederasti, og både homofil og heterofil fascinasjon for ungdommer kan finnes i dagens samfunn. I vestlige land øker andelen av egalitære homofile forhold, mens andelene av kjønnstrukturerte og aldersstrukturerte forhold synker. På grunn av vestlig kulturdominans sprer dette mønsteret seg også til andre kulturer, men det finnes fremdeles klare forskjeller mellom de forskjellige kulturene.

Forekomst
Det har vært gjort mange forsøk på å anslå hvor stor del av befolkningen som er homofile. Dette er problematisk, siden definisjonene av seksuell orientering ikke er entydige og undersøkelsesmetodene varierer sterkt. Dette vises tydelig i resultatene, som i sitt anslag av andelen av befolkningen som hovedsakelig tiltrekkes av sitt eget kjønn, varierer fra 0,5 % til 17 %. I noen av undersøkelsene antas det en viss underrapportering grunnet emnets svært personlige natur, samt at homofili i de fleste samfunn er sosialt stigmatisert og mange steder også straffbar

Biologiske forklaringsmodeller
Teorien om hormonpåvirkning i fosterlivet
En senere hypotese rundt fastsettelsen av seksuell orientering er teorien om hormonpåvirkning i fosterlivet. Denne framsetter at siden hormonpåvirkning i fosterlivet bestemmer om et foster vil utvikle mannlige eller kvinnelige karakteristika, er det sannsynlig at den samme påvirkningen, sammen med en genetisk faktor, bestemmer seksuell orientering. Tvillingstudier gir sterk støtte til denne teorien, ved at eneggede tvillinger, som deler 100 % av sitt genetiske materiale, svært ofte har samme orientering. Toeggede tvillinger, som med søsken født på forskjellig tid, deler bare omtrent 50 % av sitt genetiske materiale, og har i mye større grad forskjellige orienteringer [9] [10] [11]. Hos et foster som er genetisk disponert for homofili vil kjønnshormoner fra moren og i mindre grad fra fosterets egne kjønnskjertler utløse dette genet [12] [13]. På den annen side er det verdt å merke seg at tvillingene også sannsynligvis er preget av svært like sosiale omgivelser. Disse studiene er kontroversielle fordi eneggede tvillinger ikke bare deler det genetiske materialet, men også i stor grad de sosiale påvirkningsmekanismer [14]. Sosiale mønstre er variabler som i stor grad vil avvise de fleste biologiske og psykobiologiske undersøkelser på dette feltet[trenger referanse].

Fysiologiske forskjeller hos homofile
Flere senere studier viser at det er påviselige forskjeller mellom fysiologien til heterofile og homofile menn. Disse forskjellene er hovedsakelig sett i hjernen, det indre øre, og luktesansen. Forskerne oppdaget i en dobbel blindtest at omtrent 10 % av de undersøkte homofile mennene hadde hjerner som var fysiologisk forskjellige fra heterofile menns hjerner[trenger referanse]. Studier av kvinner har ikke ført til tilsvarende resultater.
Noen senere studier har sett en sammenheng mellom hvor mange eldre brødre enn mann har og sannsynligheten for at han er homofil. Resultatene tyder på at for hver eldre bror en mann har, øker sannsynligheten hans for å være homofil med 33 %. Dette er tilsynelatende en villkårlig sammenkobling, men teorien har fått betydelig støtte de siste årene, og er kjent som «fraternal birth order effect» (engelsk «broderlig fødselsrekkefølge-effekten») [15]. En mulig årsak for effekten kommer av hormonelle forandringer hos moren, og er per i dag den sterkeste kjente determinanten for menns seksuelle orientering. Det har ikke vært observert tilsvarende effekter for kvinner.

Bifili er en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og/eller seksuelt tiltrukket av både sitt eget og det motsatte kjønn. Bifili og uttrykket biseksualitet, som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre. Bifile er i mange tilfeller tiltrukket mer av det ene kjønnet enn det andre.
Ordet bifili kommer av det greske ordet bi som betyr tosidig, og philos som betyr venn.

Transvestisme betegner det fenomen at personer ifører seg det andre kjønns klær. Ved dette kan de for en tid føle at de tilhører det andre kjønnet. Transvestitter har allikevel som oftest ikke noe ønske om permanent kjønnsskifte.
Det er for det meste menn som kalles transvestitter, da grensene for kvinners påkledning er meget vide. Man vet ikke hvorfor noen er transvestitter. Det er noen transvestitter som er homoseksuelle. Dette vil i de fleste tilfeller ikke være betinget av deres transvestisme, men forenes fint med den. Det er således ikke flere homoseksuelle (5-10%) blant transvestitter enn blant andre befolkningsgrupper, eller flere transvestitter (2-6%) blant homoseksuelle en blant andre. De usikre prosentene skyldes forskjellige målemetoder/definisjoner hos forskjellige forskere.
Transvestisme må ikke forveksles med transseksualitet.

Transkjønnethet (tidligere omtalt som transseksualisme) er en kjønnsidentitetsforstyrrelse der et individs kjønnsidentitet er motsatt av individets biologiske kjønn. Dette vil si at en person med kvinnelig biologisk kjønn opplever å ha en mannlig kjønnsidentitet (transkjønnet mann), eller en person med mannlig biologisk kjønn opplever å ha en kvinnelig kjønnsidentitet (transkjønnet kvinne). Personer med transkjønnethet ønsker som regel hormonell og kirurgisk behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med sin kjønnsidentitet, og å leve og bli akseptert som dette kjønnet.
Til tross for at transkjønnethet er klassifisert som en psykiatrisk lidelse i ICD-10 regnes den i Norge ikke som psykisk lidelse i seg selv, men som et fenomen som virker sterkt belastende den psykiske helsen. Personer med transkjønnethet har blitt behandlet av det offentlige helsevesenet siden 1960-tallet. I dag foregår behandlingen på G.I.D.-klinikken (Gender Identity Disorder) ved Rikshospitalet.
Transkjønnethet har ingenting med seksuell orientering å gjøre, personer med transkjønnethet kan være heterofile, homofile eller bifile.

Pedofili er en parafili der personen er seksuelt tiltrukket primært eller utelukkende til prepubertale eller peripubertale barn. Pedofili er klassifisert som en psykisk lidelse av standard diagnosehåndbøker som DSM IV og ICD-10. En person med denne tiltrekningen kalles pedofil.[1]

I motsetning til den generelt aksepterte medisinske definisjonen, brukes begrepet pedofil også hverdagslig om voksne som er seksuelt tiltrukket til barn eller tenåringer under den lokale seksuelle lavalderen[2], og om personer som har forgrepet seg seksuelt på et barn.
En som begår seksuelle overgrep mot barn er ofte antatt å være pedofil, og beskrives slik. Atferden kan imidlertid har andre motivasjoner[16] (slik som stress, ekteskapsproblemer, eller utilgjengeligheten av en voksen partner),[26] slik en voldtekt mot en voksen kan ha ikke-seksuelle årsaker. Seksuelt misbruk av barn er derfor ikke en pålitelig indikator på om overgrepspersonen er pedofil.
Som observert av Abel, Mittleman og Becker[27] (1985) og Ward et al. (1995), er det oftest store ulikheter mellom de to typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede overgrepspersoner forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som ofte er ekstrafamiliære, er ofte motivert av sin egen psyke til å forgripe seg, og har verdier eller oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.
Forsøk har vært gjort på å bruke "profilering" til å identifisere pedofile, men disse metodene har vært kraftig kritisert for å gjøre konklusjoner som ikke er støttet av bevis

Hebefili, eller ephebophili, er en seksuell tilstand der en voksen tiltrekkes hovedsaklig eller utelukkende av unge mennesker i puberteten, det vil si mellom 11 og 16 år. Dette er et lite utbredt begrep, og mange hebefile blir feilaktig omtalt under det mer utbredte begrepet pedofile som beskriver tiltrekning til mennesker som er pre-pubertale, altså ca. før de er 11-12 år, men som gjerne blir brukt for alle som tiltrekkes av mennesker under den seksuelle lavalder.












søndag 15. juli 2007

16 og 18 år gamle FORBRYTELSE: De var kjærester i Iran


Consensual gay sex in any form is punishable by death in the Islamic Republic of Iran.

According to the website Age of Consent, which monitors such laws around the world, in Iran "Homosexuality is illegal, those charged with love-making are given a choice of four deathstyles:

- being hanged,
- stoned,
- halved by a sword,
- or dropped from the highest perch.

According to Article 152, if two men not related by blood are discovered naked under one cover without good reason, both will be punished at a judge's discretion.

Gay teens (Article 144) are also punished at a judge's discretion. Rubbing one's penis between the thighs without penetration (tafheed) shall be punished by 100 lashes for each offender. This act, known to the English-speaking world as 'frottage,' is punishable by death if the 'offender' is a non-Muslim. If frottage is thrice repeated and penalty-lashes have failed to stop such repetitions, upon the fourth 'offense' both men will be put to death.

According to Article 156, a person who repents and confesses his gay behavior prior to his identification by four witnesses, may be pardoned.

Even kissing 'with lust' (Article 155) is forbidden.

This bizarre law works to eliminate old Persian male-bonding customs, including common kissing and holding hands in public." And Outrage, in its release about the gay teens' execution, noted that, "according to Iranian human rights campaigners, over 4000 lesbians and gay men have been executed since the Ayatollahs seized power in 1979.

Last August, a 16-year-old girl , [Atefeh Rajabi] was hanged [in the Caspian port of Neka] for 'acts incompatible with chastity,' [i.e., sex before marriage]. "In the case of the two teens hanged in Mashhad, "They admitted having gay sex (probably under torture) but claimed in their defense that most young boys had sex with each other and that they were not aware that homosexuality was punishable by death," according to the ISNA report as translated by OutRage. "Prior to their execution, the gay teenagers were held in prison for 14 months and severely beaten with 228 lashes. The length of their detention suggests that they committed the so-called offenses more than a year earlier, when they were possibly around the age of 16."

"Seksuell legning sier svært lite om folk"


Seksuell legning sier ingenting om folk, mener nå jeg.

Jeg kjenner jo godt mennesker fra begge filer, både heterofil og homofil - og også noen midt i mellom. Når mange snakker om heterofile så nevner man jo ikke en gang hva legningen er. Det er liksom selvfølgelig at når ikke annet er sagt så er vedkommende heterofil.

Skal vi snakke om noen som er homofil så nevner vi det alltid. Et venninnepar av meg som er lesber er ganske så forbannet på meg noen ganger når de er på besøk og telefonen ringer og jeg nesten konsekvent sier at jeg har to lesbevenninner på besøk. Jeg sier aldri to jenter, eller to venninner eller nevner dem med navn. Utrolig rart at det er blitt sånn. Men det sier jo litt om at også vi homofile setter oss selv i båser. Grunn? For meg som er over 40 er det fremdeles litt rart at vi er "godkjente" og akseptert. Iallefall av den menige hop.

Men gjennom årene har jeg møtt mange homofile. Homofile både fra bygd og by. Det blir ofte sagt i homofile miljø at bygdehomsene er annerledes, triveligere og ikke så opptatt av miljøet. Dette skyldes vel rett og slett at de bor og lever der de bor - i mindre befolkede områder. Det ekstreme - som vi ofte ser i Oslo - eks drag, eller lærhomsen - er nok ikke like lett å være på bygda. I større byer forsvinner man litt i mengden. Derfor er det jo også at mange homser drar inn til byen.

Det sies at homofile er så mye mer opptatt av sex. Dette tror jeg egentlig langtfra stemmer. Bare tenk på arbeidsplasser, særlig kanskje typiske mannlige yrker, og hva det snakkes om der i pausene. Eller for den saks skyld på symøtene til damene, hvis det nå finnes flere av sånne. Homofile har en historie som er spesiell i og med at det er bare 30 år siden det var forbudt å være ofisiell homo. Derav kom møtestedene, parkene, toalettene, badene og saunaene. Det var der de kom i kontakt med andre homofile - enn så rart det høres ut. Dette fenomenet finnes fortsatt og kalles cruising. Og fortsatt er nok flesteparten av de som møter på sånne steder de som lever skjult. Der observeres de gifte heterofile, kjendiser og politikere OG t.o.m pastorer og prester. Der finner man kanskje også de som man normalt tror er homofober men som er livredde for å bli oppdaget og derfor tar den harde masken på og i normallivet snakker stygt om homofile og til og med gjør vold mot homofile.

I media blir gjerne den homofile gjort narr av og laget underholdning om. Alltid litt på kanten. I det siste har vi sett en del "reality" som viser de mest ekstreme homsene. Inntrykket man sitter igjen med er at de homofile tar med seg dildo i militærtjeneste eller er interiørarkitekt eller klesdesigner. Veldig mange homofile tar avstand fra dette - men de blir som regel ikke hørt. Homo selger!

Den vanlige homsen eller lesba finner du hjemme eller på jobb, i hagen eller på idrettsbanen. De lever sitt liv som alle andre mennesker. Har venner av alle slag, lever åpent men er ikke stemplet i pannen. De er opptatt av vanlige ting, vanlige mennesker er opptatt av.

Mitt inntrykk er at flere og flere homofile flytter tilbake til hjembygda. Nå begynner det å bli akseptert å være homofil. Det er ikke lenger slik at man ikke kan gå ut, eller kunne være seg selv når man er på pub. Det er ikke lenger slik at man måtte snike seg ut før det stengte på puben for å slippe ubehageligheter når det var slutt. Når dette er sagt er det fortsatt mange som aldri vil tørre å stå frem og få lov å være seg selv - noe som er fryktelig synd.

Seksuell legning sier veldig lite om folk - egentlig ingenting. En homofil eller en lesbe er jo ikke en trussel for noen. Det er jo ikke sånn at fordi vi liker noen av samme kjønn at vi liker ALLE av samme kjønn. Ei heller voldtar vi noen. Flørte gjør nok vi også. Tror mange heterofile, særlig gutter må kjenne seg igjen i dette. Hvor mange ganger prøver de seg på en og samme jente, selv om de får nei første gang? Jentene må tåle dette stort sett, men det er nok verre med en gutt som blir sjekket opp av en annen gutt. Ja, selv om han skulle bli sjekket opp bare EN gagn. Det er langt igjen...


Jeg oppfordrer alle å bli kjent med homofile. På nyhetene i dag ble det sagt at
4 av 10 nordmenn har en homofil som nær venn ;-))


Vi er ikke så ille som ryktet sier. Vi er normale oppegående mennesker, vel på godt og vondt, slik det er med alle mennesker.Mange dømmer homofile uten å kjenne dem. De kjenner dem bare gjennom et rykte - og rykter er aldri helt sanne. De behøver ikke være sanne i det hele tatt..

lørdag 14. juli 2007

SI JA!

Like rettigher for alle - Ja til
felles ekteskapslov!

Det skal snart stemmes over ny ekteskapslov i Stortinget som sidestiller ekteskap, slik det er i dag, og partnerskap.

Denne vil gi homofile samme rettigheter som heterofile, og de vil da få MULIGHET TIL Å BLI
VURDERT som adoptivforeldre.

Dette må være en selvfølge i 2007. si JA her:

http://www.sija.no

FRED PÅ JORDEN - en trosbekjennelse





Jeg tror ikke på den sterkestes
rett,

på voldens språk,
på de mektiges makt.

Jeg tror på ethvert menneskes
rett til å bli respektert,
på den utstrakte hånd,
på den ærlige overbevisnings kraft.

Jeg tror ikke på rikdom eller rase,
på privilegier,
på en uforanderlig verdensorden.

Jeg tror på alle mennesker som
mennesker,

på at en urettferdig "orden" er
uorden.

Jeg tror ikke at kjærligheten er en
illusjon,

at vennskap ikke er å stole på,
at alle ord er løgn.

Men jeg tror på en kjærlighet som
tåler mye,

på en åpen vei fra menneske til
menneske

på et ja som er et virkelig ja.

Jeg tror ikke at krig er uunngåelig
eller at fred er uoppnåelig.
Men jeg tror på den beskjedne
gjerning i hverdagen,

på godhetens makt,på fred på jorden.

Jeg tror ikke at all umake er
forgjeves,

at menneskehetens drøm vil forbli en
drøm

og intet
mer,

at døden vil bli slutten på alt.

Men jeg våger å tro på det nye
mennesket

på den evige drøm,
en ny himmel og
en ny jord
hvor det er godt å
være

- ikke for noen få,
men for
alle.

HAGEN MIN












Alle som kjenner meg vet at hagen er min lidenskap her i livet. Jeg bruker nok tusenvis av kroner på den hvert år. Min gode unnskyldning for dette er at jeg nesten aldri bruker penger på å gå på byen og kaste bort penger på fyll og spetakkel


(... og så har jeg jo begynt å få englevinger...)







Nei, oppriktig talt så er hagen for meg terapi og den bringer meg bare gleder. Å
se det vokse og gro er en sann nytelse for kroppen og sjelen. Hver vår gleder
jeg meg til å "hilse" på "barna" mine som jeg kaller dem. Jeg husker dem fra
året før og jeg gleder meg til å se de har blitt større og sterkere.. Noen
faller selvfølgelig også bort og har fryst i hel i løpet av vinteren - det er
dessverre en del av det å være hageeier. Men heldigvis får man kjøpt nye på
gartneriet!



Da jeg flyttet hit til Skien i 2002 var det pga stresset og maset og stadige økonomiske problemer som eneboere i Oslo gjerne opplever. Lykken var å selge blokkleiligheten og for disse pengene få et lite gammelt skeivt hus og en passe stor hage! Jeg er evig glad for at jeg tok dette valget.









Da jeg kom hit var det kun noen få dagliljer og noen slitne busker og ÈN rododendron og ÈN pion i hele hagen... I dag er det blomster og busker overalt!!!





Vinteren er det verste tiden av året for meg. Jeg lever liksom bare på sommeren. Jeg er som bjørnen og går nærmest i hi om vinteren. Mitt neste store ønske og prosjekt nå er å få meg et drivhus så vinteren kan kortes ned og at våren kan begynne allerede i januar/februar med stilklinger og såing i et isolert drivhus.. Ikke for stort men akkurat passe ;-)