søndag 5. august 2007

ENSOM?

Er du ensom gullet mitt?

Min beste venn skrev dette til meg på en sms i går..
Jeg skrev tilbake: "Ensomhet er så mye. Er ensom, men er ikke ensom liksom. Klarer meg jeg vet du vennen!"

Hva er ensom?
Alene? Singel? bare èn - ikke to? eller ENSLIG..

Ifølge wikipedia betyr enslig:
Enslig er en sivilstand der personen er ugift og lever alene. En enslig mann kalles gjerne ungkar, mens en enslig kvinne kalles ungkarskvinne. En enslig mann over 30 år kalles peppersvenn, mens en tilsvarende kvinne kalles peppermø.

Enslige forsørgere omfatter ugifte mødre, enker, enkemenn, separerte, fraskilte og enkelte andre som har ansvaret for barn under 18 år.

Ensomhet kan forekomme blant enslige som ikke finner en livsledsager.

MERK:

Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.


Ja jeg vet en del mer om temaet - uten at jeg skal ta meg bryet verdt å dele mine tanker om hva enslig er på Wikipedia. Dessuten tror jeg at enslig sier seg selv - da er man jo alene. Ensomhet derimot, tror jeg mange kan oppleve, også de som ikke er enslige.

Har dere noen gang tenkt over hva oppositen til ensomhet er?
IKKE ensom? Og hva er man når man IKKE er ensom?
Vel, mange tenker vel at det er selvfølgelig. Jeg synes kanskje ikke at det er så selvfølgelig. Jeg tror alle mennesker innerst inne kjenner på ensomheten i og med at det faktisk er bare ÈN av deg. Du er alltid alene - egentlig mot alle. Du må alltid sørge for deg selv. Alt fra den dagen du begynner på skolen i 6 årsalder, kommer du inn i et liv der du alltid må kjempe for deg selv, ditt eget liv, dine egne valg, dine egne avgjørelser. Konsekvenser for deg selv gjelder bare 100 % deg selv. Om du har kone, mann, barn, foreldre, søsken, venner så vil konsekvensene for dem bare være prosentvis under 100 % - aldri helt 100 %. Høres ikke dette i seg selv ganske ensomt ut?

Har dere noen gang tenkt på at den dagen du ligger for døden så er det bare DU som kjenner deg selv, livet ditt, sannheten og løgnene?

Jeg vil påstå at alle mennesker er født inn i en ensomhet og også går bort i ensomhet.

Dette høres jo fryktelig trist ut da..

Mennesker man møter gjennom livet kommer og går. Dette merkes nok enda bedre i dag enn det gjorde for bare 200 år siden. På den tiden man var født inn i en stand - en slags forutbestemt skjebne, som neppe forandret seg om ikke du selv tråkket godt utenfor tradisjonelle mønster. Hvis du gjorde dette var du sær, selvopptatt eller "stor på det". Livsløpet ditt var stort sett lagt avhengig om du var født som gutt eller jente og hvor i rekkefølgen du var født. Den førstefødte gutten var sikret mye bedre enn de søskene som kom etter. Han hadde odelsrett og hadde makten og æren - men også ansvaret - ikke bare for seg selv og etterhvert sin egen familie, men også for foreldres alderdom og søskenenes fremtid. Skam var noe alle var opptatt av. Ikke bare skam man kanskje sto for selv men man var også opptatt av å ikke bringe skam over slekten og familien. Slektssamholdet sto sterkt. Likeså dugnadsånd. Folk hjalp hverandre, slekter imellom, naboer imellom og grender imellom. Hvis det var mennesker som "fallt utenfor" ble de tatt vare på og sørget for.

I går så jeg på programmet "der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Jeg fasineres av forskjellene i VERDIENE mennesker hadde før. Til tross for at all jobb tok mange ganger så lang tid som det gjør i dag, virket det som folk hadde bedre tid. Ikke minst tid til hverandre.

Jeg tror ensomhet i "gamle dager" nærmest var et fremmedord. I gamle dager kunne man nesten ikke dø uten at man hadde tenkt på å snekre sin egen kiste først. Man kunne ikke dø uten å ha sørget for sine og seg selv. Selv livet man hadde levd var alvorlig for hvor man skulle havne når man "fòr". Jeg elsker ordene folk før i tiden brukte om det å dø. Døden var noe man ikke snakket om. Det var en vanlig gjest og noe man hadde respekt for. Når noen "reiste" var menneskene forberedt. Det kunne skje av så mange uforutsette grunner og det skjedde hvem som helst.

I dag leser vi i begravelsesannonsene: "Sørgehøytidligheten avsluttes ved graven, vennligst ingen blomster". Før i tiden ble mennesket som døde hedret etter jordpåkastelsen. Derav navnet gravøl. Den døde ble minnet med glede og det var ikke uvanlig med flere dagers gravøl med fyll og fest. Dette var tegnet på at livet gikk videre med minnet om den avdøde. En fantastisk skikk, spør du meg!

Jeg har vært i begravelser hvor kisten ikke blir senket ned i graven og "gjemt". Når begravelsesfølget går fra kisten er det som det er vi som forlater den døde og ikke omvendt.

Vel, dette ble kanskje litt på siden av temaet ENSOMHET.

Joda, jeg er ensom. Jeg også! Slik jeg tror de aller fleste mennesker er i den moderne verden i dag. I dag har vi ikke tid til å se til siden - se på våre medmennesker og om de har det bra. Jeg har det jo ikke selv helt bra!!!
Min karriære, mine penger, mitt hus, min bil, mitt, mitt, mitt!! Ikke engang familien min sitt, barna mine sitt, vennene mine sitt - bare mitt sitt.

Ektefellen skiller jeg meg fra, foreldrene sender jeg på gamlehjem, barna er mange ganger en byrde for min karriære, vennene og naboene konkurrerer jeg med. Jeg vil ha mest penger, best jobb, best utdannelse, best hus, best bil, størst tv,.. Ja jeg vil gjerne også ha fremgangsrike barn, men er det for deres skyld eller for min egen? Ja kona mi er fin, men det finnes da bedre også! Joda gresset er grønt her men er det ikke litt grønnere hos naboen?

Overdrevet? ja og nei.

Jeg har ikke et svar på dette engang. Ingen fasit.

Jeg synes bare det er synd at det er sånn.

Og så er det viktig å stoppe opp å tenke over det noen ganger, slik jeg har gjort i dag...

3 kommentarer:

Anonym sa...

hmm.... ja. ja...du sa det

Anonym sa...

Ensomhet er vel kanskje mer en følelse over å ikke ha noen på sitt nivå (høyt eller lavt, alt etter selvfølelsen) som forstår fullt og helt hva det går i, og som kan hjelpe deg til å kurere følelsen.

Ingen er noen tro kopi av en selv, men det er noen som er 20, 30, og kanskje 80%, de siste 20% finner du kanskje hos noen venner, mens den jenta du gifter deg med (hvis du finner noen som du føler er nok på ditt plan angående forståelsen og meningene om viktige ting her i livet) bør være den som rangeres høyest. Og den dagen du tenker at nabokonen er penere, har du faktisk tapt. "du elsker ikke henne fordi hun er vakker, men hun er vakker fordi du elsker henne".

Anonym sa...

en er da kanskje ensom, hvis en ikke omgåes gjevnlig med noen som tilfredsstiller i stor nok grad de sosiale behovene du har. Enten det er 1, 5 eller 50.. Derfor en som kanskje er svært godt likt, kan hevde at han er ensom?

Jeg er slik. Kommer fort i kontakt med folk, og vet som regel hvilken rolle jeg skal intre for å bli best mulig likt. Som oftest, innebærer den å være overflatisk, og være slik jeg ønsker å være- uten å vise mine svake sider. De vennene mine som kurerer ensomheten min, er de jeg kan snakke om tankene mine med, og reflektere over dem. Og gjerne få støttende råd og tips som virker inn på tankemønsteret mitt- i en positiv retning..