Fra Wikipedia: http://no.wikipedia.org/
Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili.
Vanligvis vil man identifisere personer som primært heterofile eller homofile, eventuelt også bifile eller aseksuelle. Å definere en persons orientering kan være komplisert. For eksempel kan en føle tiltrekning til ett kjønn, men av grunner som frykt eller skam likevel ikke leve dem ut.
Det er også et spørsmål om en hovedsakelig føler seg tiltrukket av ett kjønn, men også ha seksuelle forbindelser med det andre kjønnet. Det er et spørsmål både om adferd, følelser, livsstil og selvidentifisering.
Senere forskning tyder på at det er glidende overganger mellom ytterpunktene på orienteringsskalaen (heterofili og homofili), snarere enn at de står som fastlåste motpoler[1]. Bifili kan sies å beskrive hele spekteret mellom disse ytterpunktene.
Heterofili er en betegnelse på en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og seksuelt tiltrukket av det motsatte kjønn. Heterofili er den mest vanlige seksuelle orienteringen. Heterofili og uttrykket heteroseksualitet, som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre.
Begrepet heteroseksualitet ble opprinnelig tatt i bruk av homoaktivisten Karl Maria Kertbeny i 1868 for å beskrive en «sykelig pervers» tiltrekning til det motsatte kjønn, og som motsetning til homoseksualitet, som refererte til en tilsvarende tiltrekning til personer av samme kjønn. I det 20. århundre ble uttrykket heteroseksualitet og senere heterofili tatt i bruk, spesielt av homobevegelsen, for å referere til seksualitet mellom personer av samme kjønn, og som motsetning til uttrykkene homoseksualitet og homofili. Før det 20. århundre ble det ikke brukt noen spesiell betegnelse på det som ble oppfattet som vanlig seksualitet, og også idag er bruken av begrepene heterofili og heteroseksualitet gjerne begrenset til sammenhenger hvor det er nødvendig å skille dem fra homofili.
Ordet heterofili kommer av de greske ordene heteros som betyr ulik, og philos som betyr venn. Ordet streit brukes ofte i dagligtale for å omtale heterofile, i motsetning til skeive homofile og bifile.
Homofili (fra gresk homos + filos «samme» + «venn», dvs. elske den samme, og da i forstand en av samme kjønn) er en seksuell orientering karakterisert av romantisk og/eller seksuell tiltrekning til personer av ens eget kjønn. Homofili og heterofili er relative begreper på hver side av en kontinuerlig skala, med bifili et sted på midten.
Monoseksualitet vil si at en person er seksuelt tiltrukket av bare ett kjønn. En monoseksuell person kan da enten være homoseksuell eller heteroseksuell. Monoseksualitet står dermed i motsetning til biseksualitet. Ordet brukes sjelden.
Teorier om årsaker
Former
Flere forskere som studerer den sosiale oppbygningen av samkjønnede forhold mener at konseptet homofili kan beskrives bedre som flere forskjellige «homofilier». Organiseringen av disse forholdene foregår og har foregått på flere forskjellige måter, som av sosialantropologen Stephen O. Murray grupperes i tre forskjellige kategorier:
Egalitære (likeverdige) forhold, der aldersforholdet mellom partnerne er irrelevant, og begge spiller en sosialt akseptert kjønnsrolle for sitt eget kjønn. Denne formen er vanligst i vestlige samfunn.
Kjønnsstrukturerte forhold, der partnerne spiller forskjellige kjønnsroller. Denne formen eksemplifiseres med tradisjonelle forhold mellom menn i Middelhavslandene, Midtøsten, Sentral-Asia og Sør-Asia, og «two-spirit»-tradisjonene man finner i en del innfødte kulturer. I vestlige kulturer representeres denne formen hovedsakelig ved «butch/femme»-forhold.
Aldersstrukturerte forhold, der den ene partneren er betydelig, ofte minst en generasjon, eldre enn den andre. Eksempler på dette er pederasti i antikkens Hellas, eller forholdene mellom yngre Samurai og de mer erfarne krigerne, og sør-kinesiske tradisjoner der voksne menn gifter seg med unge gutter.
Både kjønns- og aldersstrukturerte former involverer ofte at den ene partneren tar en «aktiv», og den andre en «passiv» rolle. Mellom menn er den passive partneren som regel mottaker av sæd, enten ved å utføre oralsex eller ved å motta analsex. Dette oppfattes ofte som en vektlegging av den aktive partnerens seksuelle nytelse, noe som ikke alltid er tilfelle. For eksempel i kjønnsstrukturert kvinnelig homofili i Thailand vil den aktive partneren vektlegge den passive partnerens nytelse, og vil ofte nekte den passive partneren å tilfredsstille seg.
Som regel dominerer en av disse tre formene i et gitt samfunn, men en viss sameksistens er vanlig. I antikkens Hellas sameksisterte egalitære forhold med pederasti, og både homofil og heterofil fascinasjon for ungdommer kan finnes i dagens samfunn. I vestlige land øker andelen av egalitære homofile forhold, mens andelene av kjønnstrukturerte og aldersstrukturerte forhold synker. På grunn av vestlig kulturdominans sprer dette mønsteret seg også til andre kulturer, men det finnes fremdeles klare forskjeller mellom de forskjellige kulturene.
Forekomst
Det har vært gjort mange forsøk på å anslå hvor stor del av befolkningen som er homofile. Dette er problematisk, siden definisjonene av seksuell orientering ikke er entydige og undersøkelsesmetodene varierer sterkt. Dette vises tydelig i resultatene, som i sitt anslag av andelen av befolkningen som hovedsakelig tiltrekkes av sitt eget kjønn, varierer fra 0,5 % til 17 %. I noen av undersøkelsene antas det en viss underrapportering grunnet emnets svært personlige natur, samt at homofili i de fleste samfunn er sosialt stigmatisert og mange steder også straffbar
Biologiske forklaringsmodeller
Teorien om hormonpåvirkning i fosterlivet
En senere hypotese rundt fastsettelsen av seksuell orientering er teorien om hormonpåvirkning i fosterlivet. Denne framsetter at siden hormonpåvirkning i fosterlivet bestemmer om et foster vil utvikle mannlige eller kvinnelige karakteristika, er det sannsynlig at den samme påvirkningen, sammen med en genetisk faktor, bestemmer seksuell orientering. Tvillingstudier gir sterk støtte til denne teorien, ved at eneggede tvillinger, som deler 100 % av sitt genetiske materiale, svært ofte har samme orientering. Toeggede tvillinger, som med søsken født på forskjellig tid, deler bare omtrent 50 % av sitt genetiske materiale, og har i mye større grad forskjellige orienteringer [9] [10] [11]. Hos et foster som er genetisk disponert for homofili vil kjønnshormoner fra moren og i mindre grad fra fosterets egne kjønnskjertler utløse dette genet [12] [13]. På den annen side er det verdt å merke seg at tvillingene også sannsynligvis er preget av svært like sosiale omgivelser. Disse studiene er kontroversielle fordi eneggede tvillinger ikke bare deler det genetiske materialet, men også i stor grad de sosiale påvirkningsmekanismer [14]. Sosiale mønstre er variabler som i stor grad vil avvise de fleste biologiske og psykobiologiske undersøkelser på dette feltet[trenger referanse].
Fysiologiske forskjeller hos homofile
Flere senere studier viser at det er påviselige forskjeller mellom fysiologien til heterofile og homofile menn. Disse forskjellene er hovedsakelig sett i hjernen, det indre øre, og luktesansen. Forskerne oppdaget i en dobbel blindtest at omtrent 10 % av de undersøkte homofile mennene hadde hjerner som var fysiologisk forskjellige fra heterofile menns hjerner[trenger referanse]. Studier av kvinner har ikke ført til tilsvarende resultater.
Noen senere studier har sett en sammenheng mellom hvor mange eldre brødre enn mann har og sannsynligheten for at han er homofil. Resultatene tyder på at for hver eldre bror en mann har, øker sannsynligheten hans for å være homofil med 33 %. Dette er tilsynelatende en villkårlig sammenkobling, men teorien har fått betydelig støtte de siste årene, og er kjent som «fraternal birth order effect» (engelsk «broderlig fødselsrekkefølge-effekten») [15]. En mulig årsak for effekten kommer av hormonelle forandringer hos moren, og er per i dag den sterkeste kjente determinanten for menns seksuelle orientering. Det har ikke vært observert tilsvarende effekter for kvinner.
Bifili er en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og/eller seksuelt tiltrukket av både sitt eget og det motsatte kjønn. Bifili og uttrykket biseksualitet, som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre. Bifile er i mange tilfeller tiltrukket mer av det ene kjønnet enn det andre.
Ordet bifili kommer av det greske ordet bi som betyr tosidig, og philos som betyr venn.
.jpg)
Transvestisme betegner det fenomen at personer ifører seg det andre kjønns klær. Ved dette kan de for en tid føle at de tilhører det andre kjønnet. Transvestitter har allikevel som oftest ikke noe ønske om permanent kjønnsskifte.
Det er for det meste menn som kalles transvestitter, da grensene for kvinners påkledning er meget vide. Man vet ikke hvorfor noen er transvestitter. Det er noen transvestitter som er homoseksuelle. Dette vil i de fleste tilfeller ikke være betinget av deres transvestisme, men forenes fint med den. Det er således ikke flere homoseksuelle (5-10%) blant transvestitter enn blant andre befolkningsgrupper, eller flere transvestitter (2-6%) blant homoseksuelle en blant andre. De usikre prosentene skyldes forskjellige målemetoder/definisjoner hos forskjellige forskere.
Transvestisme må ikke forveksles med transseksualitet.
Transkjønnethet (tidligere omtalt som transseksualisme) er en kjønnsidentitetsforstyrrelse der et individs kjønnsidentitet er motsatt av individets biologiske kjønn. Dette vil si at en person med kvinnelig biologisk kjønn opplever å ha en mannlig kjønnsidentitet (transkjønnet mann), eller en person med mannlig biologisk kjønn opplever å ha en kvinnelig kjønnsidentitet (transkjønnet kvinne). Personer med transkjønnethet ønsker som regel hormonell og kirurgisk behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med sin kjønnsidentitet, og å leve og bli akseptert som dette
kjønnet.
Til tross for at transkjønnethet er klassifisert som en psykiatrisk lidelse i ICD-10 regnes den i Norge ikke som psykisk lidelse i seg selv, men som et fenomen som virker sterkt belastende den psykiske helsen. Personer med transkjønnethet har blitt behandlet av det offentlige helsevesenet siden 1960-tallet. I dag foregår behandlingen på G.I.D.-klinikken (Gender Identity Disorder) ved Rikshospitalet.
Transkjønnethet har ingenting med seksuell orientering å gjøre, personer med transkjønnethet kan være heterofile, homofile eller bifile.
Pedofili er en parafili der personen er seksuelt tiltrukket primært eller utelukkende til prepubertale eller peripubertale barn. Pedofili er klassifisert som en psykisk lidelse av standard diagnosehåndbøker som DSM IV og ICD-10. En person med denne tiltrekningen kalles pedofil.[1]
I motsetning til den generelt aksepterte medisinske definisjonen, brukes begrepet pedofil også hverdagslig om voksne som er seksuelt tiltrukket til barn eller tenåringer under den lokale seksuelle lavalderen[2], og om personer som har forgrepet seg seksuelt på et barn.
En som begår seksuelle overgrep mot barn er ofte antatt å være pedofil, og beskrives slik. Atferden kan imidlertid har andre motivasjoner[16] (slik som stress, ekteskapsproblemer, eller utilgjengeligheten av en voksen partner),[26] slik en voldtekt mot en voksen kan ha ikke-seksuelle årsaker. Seksuelt misbruk av barn er derfor ikke en pålitelig indikator på om overgrepspersonen er pedofil.
Som observert av Abel, Mittleman og Becker[27] (1985) og Ward et al. (1995), er det oftest store ulikheter mellom de to typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede overgrepspersoner forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som ofte er ekstrafamiliære, er ofte motivert av sin egen psyke til å forgripe seg, og har verdier eller oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.
Forsøk har vært gjort på å bruke "profilering" til å identifisere pedofile, men disse metodene har vært kraftig kritisert for å gjøre konklusjoner som ikke er støttet av bevis
Hebefili, eller ephebophili, er en seksuell tilstand der en voksen tiltrekkes hovedsaklig eller utelukkende av unge mennesker i puberteten, det vil si mellom 11 og 16 år. Dette er et lite utbredt begrep, og mange hebefile blir feilaktig omtalt under det mer utbredte begrepet pedofile som beskriver tiltrekning til mennesker som er pre-pubertale, altså ca. før de er 11-12 år, men som gjerne blir brukt for alle som tiltrekkes av mennesker under den seksuelle lavalder.
Seksuell orientering, også kalt seksuell legning eller bare orientering eller legning, er en persons seksuelle og romantiske preferanse, for eksempel heterofili, homofili og bifili.
Vanligvis vil man identifisere personer som primært heterofile eller homofile, eventuelt også bifile eller aseksuelle. Å definere en persons orientering kan være komplisert. For eksempel kan en føle tiltrekning til ett kjønn, men av grunner som frykt eller skam likevel ikke leve dem ut.
Det er også et spørsmål om en hovedsakelig føler seg tiltrukket av ett kjønn, men også ha seksuelle forbindelser med det andre kjønnet. Det er et spørsmål både om adferd, følelser, livsstil og selvidentifisering.
Senere forskning tyder på at det er glidende overganger mellom ytterpunktene på orienteringsskalaen (heterofili og homofili), snarere enn at de står som fastlåste motpoler[1]. Bifili kan sies å beskrive hele spekteret mellom disse ytterpunktene.
Heterofili er en betegnelse på en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og seksuelt tiltrukket av det motsatte kjønn. Heterofili er den mest vanlige seksuelle orienteringen. Heterofili og uttrykket heteroseksualitet, som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre.Begrepet heteroseksualitet ble opprinnelig tatt i bruk av homoaktivisten Karl Maria Kertbeny i 1868 for å beskrive en «sykelig pervers» tiltrekning til det motsatte kjønn, og som motsetning til homoseksualitet, som refererte til en tilsvarende tiltrekning til personer av samme kjønn. I det 20. århundre ble uttrykket heteroseksualitet og senere heterofili tatt i bruk, spesielt av homobevegelsen, for å referere til seksualitet mellom personer av samme kjønn, og som motsetning til uttrykkene homoseksualitet og homofili. Før det 20. århundre ble det ikke brukt noen spesiell betegnelse på det som ble oppfattet som vanlig seksualitet, og også idag er bruken av begrepene heterofili og heteroseksualitet gjerne begrenset til sammenhenger hvor det er nødvendig å skille dem fra homofili.
Ordet heterofili kommer av de greske ordene heteros som betyr ulik, og philos som betyr venn. Ordet streit brukes ofte i dagligtale for å omtale heterofile, i motsetning til skeive homofile og bifile.
Homofili (fra gresk homos + filos «samme» + «venn», dvs. elske den samme, og da i forstand en av samme kjønn) er en seksuell orientering karakterisert av romantisk og/eller seksuell tiltrekning til personer av ens eget kjønn. Homofili og heterofili er relative begreper på hver side av en kontinuerlig skala, med bifili et sted på midten.
Monoseksualitet vil si at en person er seksuelt tiltrukket av bare ett kjønn. En monoseksuell person kan da enten være homoseksuell eller heteroseksuell. Monoseksualitet står dermed i motsetning til biseksualitet. Ordet brukes sjelden.
Teorier om årsaker
Former
Flere forskere som studerer den sosiale oppbygningen av samkjønnede forhold mener at konseptet homofili kan beskrives bedre som flere forskjellige «homofilier». Organiseringen av disse forholdene foregår og har foregått på flere forskjellige måter, som av sosialantropologen Stephen O. Murray grupperes i tre forskjellige kategorier:
Egalitære (likeverdige) forhold, der aldersforholdet mellom partnerne er irrelevant, og begge spiller en sosialt akseptert kjønnsrolle for sitt eget kjønn. Denne formen er vanligst i vestlige samfunn.
Kjønnsstrukturerte forhold, der partnerne spiller forskjellige kjønnsroller. Denne formen eksemplifiseres med tradisjonelle forhold mellom menn i Middelhavslandene, Midtøsten, Sentral-Asia og Sør-Asia, og «two-spirit»-tradisjonene man finner i en del innfødte kulturer. I vestlige kulturer representeres denne formen hovedsakelig ved «butch/femme»-forhold.
Aldersstrukturerte forhold, der den ene partneren er betydelig, ofte minst en generasjon, eldre enn den andre. Eksempler på dette er pederasti i antikkens Hellas, eller forholdene mellom yngre Samurai og de mer erfarne krigerne, og sør-kinesiske tradisjoner der voksne menn gifter seg med unge gutter.
Både kjønns- og aldersstrukturerte former involverer ofte at den ene partneren tar en «aktiv», og den andre en «passiv» rolle. Mellom menn er den passive partneren som regel mottaker av sæd, enten ved å utføre oralsex eller ved å motta analsex. Dette oppfattes ofte som en vektlegging av den aktive partnerens seksuelle nytelse, noe som ikke alltid er tilfelle. For eksempel i kjønnsstrukturert kvinnelig homofili i Thailand vil den aktive partneren vektlegge den passive partnerens nytelse, og vil ofte nekte den passive partneren å tilfredsstille seg.
Som regel dominerer en av disse tre formene i et gitt samfunn, men en viss sameksistens er vanlig. I antikkens Hellas sameksisterte egalitære forhold med pederasti, og både homofil og heterofil fascinasjon for ungdommer kan finnes i dagens samfunn. I vestlige land øker andelen av egalitære homofile forhold, mens andelene av kjønnstrukturerte og aldersstrukturerte forhold synker. På grunn av vestlig kulturdominans sprer dette mønsteret seg også til andre kulturer, men det finnes fremdeles klare forskjeller mellom de forskjellige kulturene.
Forekomst
Det har vært gjort mange forsøk på å anslå hvor stor del av befolkningen som er homofile. Dette er problematisk, siden definisjonene av seksuell orientering ikke er entydige og undersøkelsesmetodene varierer sterkt. Dette vises tydelig i resultatene, som i sitt anslag av andelen av befolkningen som hovedsakelig tiltrekkes av sitt eget kjønn, varierer fra 0,5 % til 17 %. I noen av undersøkelsene antas det en viss underrapportering grunnet emnets svært personlige natur, samt at homofili i de fleste samfunn er sosialt stigmatisert og mange steder også straffbar
Biologiske forklaringsmodeller
Teorien om hormonpåvirkning i fosterlivet
En senere hypotese rundt fastsettelsen av seksuell orientering er teorien om hormonpåvirkning i fosterlivet. Denne framsetter at siden hormonpåvirkning i fosterlivet bestemmer om et foster vil utvikle mannlige eller kvinnelige karakteristika, er det sannsynlig at den samme påvirkningen, sammen med en genetisk faktor, bestemmer seksuell orientering. Tvillingstudier gir sterk støtte til denne teorien, ved at eneggede tvillinger, som deler 100 % av sitt genetiske materiale, svært ofte har samme orientering. Toeggede tvillinger, som med søsken født på forskjellig tid, deler bare omtrent 50 % av sitt genetiske materiale, og har i mye større grad forskjellige orienteringer [9] [10] [11]. Hos et foster som er genetisk disponert for homofili vil kjønnshormoner fra moren og i mindre grad fra fosterets egne kjønnskjertler utløse dette genet [12] [13]. På den annen side er det verdt å merke seg at tvillingene også sannsynligvis er preget av svært like sosiale omgivelser. Disse studiene er kontroversielle fordi eneggede tvillinger ikke bare deler det genetiske materialet, men også i stor grad de sosiale påvirkningsmekanismer [14]. Sosiale mønstre er variabler som i stor grad vil avvise de fleste biologiske og psykobiologiske undersøkelser på dette feltet[trenger referanse].
Fysiologiske forskjeller hos homofile
Flere senere studier viser at det er påviselige forskjeller mellom fysiologien til heterofile og homofile menn. Disse forskjellene er hovedsakelig sett i hjernen, det indre øre, og luktesansen. Forskerne oppdaget i en dobbel blindtest at omtrent 10 % av de undersøkte homofile mennene hadde hjerner som var fysiologisk forskjellige fra heterofile menns hjerner[trenger referanse]. Studier av kvinner har ikke ført til tilsvarende resultater.
Noen senere studier har sett en sammenheng mellom hvor mange eldre brødre enn mann har og sannsynligheten for at han er homofil. Resultatene tyder på at for hver eldre bror en mann har, øker sannsynligheten hans for å være homofil med 33 %. Dette er tilsynelatende en villkårlig sammenkobling, men teorien har fått betydelig støtte de siste årene, og er kjent som «fraternal birth order effect» (engelsk «broderlig fødselsrekkefølge-effekten») [15]. En mulig årsak for effekten kommer av hormonelle forandringer hos moren, og er per i dag den sterkeste kjente determinanten for menns seksuelle orientering. Det har ikke vært observert tilsvarende effekter for kvinner.
Bifili er en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og/eller seksuelt tiltrukket av både sitt eget og det motsatte kjønn. Bifili og uttrykket biseksualitet, som gir sterkere konnotasjoner til en ren seksuell tiltrekning, brukes ofte om hverandre. Bifile er i mange tilfeller tiltrukket mer av det ene kjønnet enn det andre.
Ordet bifili kommer av det greske ordet bi som betyr tosidig, og philos som betyr venn.
.jpg){kind=spacer}
Transvestisme betegner det fenomen at personer ifører seg det andre kjønns klær. Ved dette kan de for en tid føle at de tilhører det andre kjønnet. Transvestitter har allikevel som oftest ikke noe ønske om permanent kjønnsskifte.Det er for det meste menn som kalles transvestitter, da grensene for kvinners påkledning er meget vide. Man vet ikke hvorfor noen er transvestitter. Det er noen transvestitter som er homoseksuelle. Dette vil i de fleste tilfeller ikke være betinget av deres transvestisme, men forenes fint med den. Det er således ikke flere homoseksuelle (5-10%) blant transvestitter enn blant andre befolkningsgrupper, eller flere transvestitter (2-6%) blant homoseksuelle en blant andre. De usikre prosentene skyldes forskjellige målemetoder/definisjoner hos forskjellige forskere.
Transvestisme må ikke forveksles med transseksualitet.
Transkjønnethet (tidligere omtalt som transseksualisme) er en kjønnsidentitetsforstyrrelse der et individs kjønnsidentitet er motsatt av individets biologiske kjønn. Dette vil si at en person med kvinnelig biologisk kjønn opplever å ha en mannlig kjønnsidentitet (transkjønnet mann), eller en person med mannlig biologisk kjønn opplever å ha en kvinnelig kjønnsidentitet (transkjønnet kvinne). Personer med transkjønnethet ønsker som regel hormonell og kirurgisk behandling for å gjøre kroppen i mest mulig samsvar med sin kjønnsidentitet, og å leve og bli akseptert som dette
kjønnet.Til tross for at transkjønnethet er klassifisert som en psykiatrisk lidelse i ICD-10 regnes den i Norge ikke som psykisk lidelse i seg selv, men som et fenomen som virker sterkt belastende den psykiske helsen. Personer med transkjønnethet har blitt behandlet av det offentlige helsevesenet siden 1960-tallet. I dag foregår behandlingen på G.I.D.-klinikken (Gender Identity Disorder) ved Rikshospitalet.
Transkjønnethet har ingenting med seksuell orientering å gjøre, personer med transkjønnethet kan være heterofile, homofile eller bifile.
Pedofili er en parafili der personen er seksuelt tiltrukket primært eller utelukkende til prepubertale eller peripubertale barn. Pedofili er klassifisert som en psykisk lidelse av standard diagnosehåndbøker som DSM IV og ICD-10. En person med denne tiltrekningen kalles pedofil.[1]
I motsetning til den generelt aksepterte medisinske definisjonen, brukes begrepet pedofil også hverdagslig om voksne som er seksuelt tiltrukket til barn eller tenåringer under den lokale seksuelle lavalderen[2], og om personer som har forgrepet seg seksuelt på et barn.
En som begår seksuelle overgrep mot barn er ofte antatt å være pedofil, og beskrives slik. Atferden kan imidlertid har andre motivasjoner[16] (slik som stress, ekteskapsproblemer, eller utilgjengeligheten av en voksen partner),[26] slik en voldtekt mot en voksen kan ha ikke-seksuelle årsaker. Seksuelt misbruk av barn er derfor ikke en pålitelig indikator på om overgrepspersonen er pedofil.
Som observert av Abel, Mittleman og Becker[27] (1985) og Ward et al. (1995), er det oftest store ulikheter mellom de to typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede overgrepspersoner forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som ofte er ekstrafamiliære, er ofte motivert av sin egen psyke til å forgripe seg, og har verdier eller oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.
Forsøk har vært gjort på å bruke "profilering" til å identifisere pedofile, men disse metodene har vært kraftig kritisert for å gjøre konklusjoner som ikke er støttet av bevis
Hebefili, eller ephebophili, er en seksuell tilstand der en voksen tiltrekkes hovedsaklig eller utelukkende av unge mennesker i puberteten, det vil si mellom 11 og 16 år. Dette er et lite utbredt begrep, og mange hebefile blir feilaktig omtalt under det mer utbredte begrepet pedofile som beskriver tiltrekning til mennesker som er pre-pubertale, altså ca. før de er 11-12 år, men som gjerne blir brukt for alle som tiltrekkes av mennesker under den seksuelle lavalder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar