Jeg ble født naken jeg - ble ikke du også?
Jeg ba ikke om å bli født - men jeg må anta at jeg var velkommen!
Jeg må anta at jeg er et produkt av min mor og fars kjærlighet til hverandre og en del av deres planlegging av livet sammen.
Jeg ble født uten baggasje jeg - ble ikke du også?
Jeg har visstnok en halvpart hver av genene til min mor og far - men mange mener jeg ligner mest på min far.
Fra dag 1 fikk jeg tildelt en blåfarge - et blått armbånd, en blå lue - noe som skulle vise: Se dette er en gutt! Det ble min første "baggasje". Jeg var en gutt. Det var ikke nok at jeg hadde en penis som synlig bevis på dette. Jeg var gutt og skulle derfor ha blå klær, blå barnevogn, få gutteleker og leke gutteleker.
Apropos gutteleker. Jeg fikk masse gutteleker.
Jeg husker jeg fikk en fin lastebil av min far
, 
, 
rødlakkert og blank. Tror den er like blank og nylakkert den dag i dag. Den var så fin på hylla mi på rommet mitt der den fikk stå til pynt sammen med de andre guttelekene. Jeg fikk etterhvert bøker også. Hardy-guttene! Frank Hardy hadde kullsvart hår, så svart at det nesten skinte i blått. Joey var blond tror jeg. Jeg husker ikke så godt for jeg syntes ikke han var så kjekk. Frank var tøff!
Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene "brummet" for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned "skråningen" og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!
Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en "arrangert" parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.
Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!
Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.
Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.
Jeg ble født naken...
Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.
Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.
Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.
INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var "femi" så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!
Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt "Per" som "Kari". Tror "Per" visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. "Per" likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til "Per" hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da... Men jeg holdt DET for meg selv.
Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var "runkebevegelser". Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i "Per" eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!
Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne
i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.
Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.
Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.
Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?
Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.
Skolen var også bra. Inntil... Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.
Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.
Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.
Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??
Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!
Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.
Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. "Per..." Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er...
14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.
Gitt mine beste venner.
Svaret som jeg ble så forbannet på.
Hva så? - svarte de.
Hva så?????
Jeg lekte i sandkasse jeg også. Lagde flotte veier så harde og fine og med vakre veikanter med hvite steiner og litt blomster. Jeg ble sinna når kameratene "brummet" for hardt med lekebilene og ødela og lagde spor i veibanen min som inntil da hadde vært som et nyskurt gulv. Steinene i veikanten som i den voldsomme, bråkete leken trillet ned "skråningen" og ødela de fine blomstene jeg hadde plukket og som så så triste ut i mangel på vann der de sto med beina i sanden. Var det nødvendig å bråke så fælt når man lekte med biler? Kunne de ikke late som at de var på en rolig søndagstur i stedet. Hvorfor var det nødvendig med all den brummingen? Gutter altså!!!
Jeg er født på landet og jeg elsket dyr. Jeg elsket å pusle rundt kaninene. Gi de nyplukket gress og rent vann i rene kopper. Fikk kaninunger også! Tror nok at det må skyldes en "arrangert" parring med nabokaninen. Iallefall forsto ikke mine foreldre hvordan den kunne få kaninunger der den sto alene inne i buret sitt. Jeg så min første og egentlig eneste fødsel. Jeg så moren som lagde rede noen dager i forveien. Jeg så hvor redd hun var og hvordan hun beskyttet sine små nøster.
Jeg har alltid likt rolige leker jeg. Vi hadde fotballag i grenda jeg vokste opp i og vi spillte kamper mot nabogrenda. Jeg var lubben og litt lat og likte ikke så godt å bli skitten - og jeg likte ikke så godt denne voldsomheten, brutaliteten når gutta spillte fotball. Løsningen var at jeg ble passiv kaptein fra sidelinjen. Jeg var da fortsatt med på laget! Og all min sympati lå da fortsatt hos det beste laget i bygda! Vi hadde en borg også. Med harde bråkete kamper også med nabogrenda. Indianer og cowboy. Jeg var selvfølgelig Høvding!
Jeg elsker brudepar! Ja jeg synes fortsatt det er noe av det vakreste jeg ser. Da jeg var liten klippet jeg ut bilder av brudepar fra ukebladene og festet dem opp på veggen på rommet mitt. Jeg husker også at jeg noen ganger lekte jeg var brud selv. Jeg var så fasinert av de lange kjolene som akkurat skulle dekke skotuppen. Jeg brukte mors gardiner og kreerte de lekreste kreasjoner. Hmm Noe måtte ha sagt meg at dette var en aktivitet som ikke tålte dagens lys - de ble iallefall gjort i dypeste hemmelighet.
Brudebuketten var et kapittel for seg. Jeg tegnet fantastiske buketter på papiret. Jeg elsket å se på familiens takkekortalbum og studerte de ulike brudebukettene. Ga de poenger og vurderte om den var for stor eller for liten i forhold til kroppsform til bruden eller fasongen på kjolen.
Blomster er jo fortsatt min store lidenskap.
Jeg ble født naken...
Jeg ble født i 1965 i en liten bygd i Gudbrandsdalen.
Jeg ble tildelt en blåfarge ved fødselen. Jeg var gutt og alle skulle se at jeg var gutt.
Baggasjen jeg etterhvert fikk var vel ikke preget av typiske gutteting.
INGEN snakket dengang om homofili. Når noen kommenterte at jeg var "femi" så gikk det mere på det at jeg var lat, spesiell, ville ikke være med på typiske bråkete gutteting. Jeg likte bedre å sitte sammen med min mor når hun fikk besøk av damene. Gå ut og lek!! I dag kan jeg nesten huske det som: Gå ut og vær normal!!
Jeg husker jeg hadde både guttekjærester og jentekjærester på barneskolen. Den mest naturlige ting det! Jeg likte jo like godt "Per" som "Kari". Tror "Per" visste at jeg likte han godt også. Men mer på det plan at han oppnådde fordeler av det. Det var jo jeg som hentet ballen hvis han sparket den langt vekk. "Per" likte nok det. Men så begynte jo barna å kalle meg femi og femidott. Jeg begynte å forstå at jeg ikke skulle hente ballen til "Per" hver gang. Han fikk jammen hente den selv noen ganger også. Men han var jo søt da... Men jeg holdt DET for meg selv.
Jeg tror nesten jeg kan huske første gang noen gikk etter meg på hjemveien og skrek HOMO! Jeg tror endatil jeg lo litt sånn usikkert første gang. Hva var det? Homo? De gjorde rare bevegelser med hånden foran buksa.. Idag vet jeg at det var "runkebevegelser". Homo ja.. Jeg ante ikke hva det var. Og når de sa at jeg var homo så skjønte jeg jo at det ikke var akkurat noe bra egenskap å inneha. Tror i dag at det ikke var alle andre heller som visste hva det var. Men homo skrek iallefall alle etterhvert. Etterhvert skjønte jeg hva det betydde også. Å være forelsket i "Per" eller Pål eller Espen var altså feil. VELDIG feil!
Jeg hadde fått en baggasje som ikke var så bra å ha. Baggasjen ble etterhvert gjemt innerst inne
i skapet. Der det var mørkest. Der det var kaldest. På øverste hylle. Langt, langt inne i skapet.Tror ikke jeg tenkte så mye på hvem som hadde gitt meg denne baggasjen da. Jeg trodde etterhvert at jeg var den eneste i hele verden som hadde den. Jeg trodde jeg kom fra en annen planet. Jeg trodde det var meg mot dem. Dem? Jo det var alle andre det. Foreldre, søsken, venner, skolekamerater, lærere, naboer, ALLE. Men jeg tror jeg var underdanig. Det var jo meg som var feil og alle andre var riktige.
Jeg tenker i dag også hvem det er som har gitt meg denne baggasjen. Og jeg ser jo at dette diskuteres i media, blogger, forskere, blant mennesker.
Hva inneholder så denne baggasjen? Er denne baggasjen så fryktelig å eie?
Jeg hadde en lykkelig barndom. Det er helt sant! Jeg levde i en verden som ikke var bare blå. Den inneholdt masse farger. Flere farger enn alle brudebukettene jeg tegnet inneholdt.
Skolen var også bra. Inntil... Men innimellom var den allikevel bra. Kameratene likte meg jo! Jeg har alltid hatt masse venner. Men jeg også hatt mest jentevenner.
Jeg var morsom! Det ble masken jeg tok på meg. Jeg ofret min homofili - den var jo godt gjemt - og ble morsom i stedet. Morsom og snill.
Folk har alltid utnyttet meg. Det skjer den dag i dag.
Baggasjen jeg fikk har kostet meg mye. Hvem søren ga meg den??
Det tok mange år før jeg skjønte at denne baggasjen var en gave. Tok sikkert 30 år!
Etterhvert som årene gikk har jeg jo turt å ta frem denne baggasjen - sånn litt forsiktig i begynnelsen. Sånn kjapt ut av skapet og fort inn igjen - i begynnelsen.
Jeg husker ikke dagen jeg forsto at flere hadde samme baggasje. Men jeg husker godt de årene jeg sammen med alle andre forbannet de som hadde slik baggasje. Jeg husker godt homoen i bygda som alle snakket om. Hvordan går det an? - kunne jeg si. Forferdet over at noen kunne ha sex med en av samme kjønn. Forelske seg i en av samme kjønn.. "Per..." Joda.. jeg visste det. Og jeg forsto denne homoen så altfor godt. Jeg forsto denne homoen bedre enn alle andre.
Denne homoen er i dag en av mine beste venner. Takk ! Du vet hvem du er...
14 A4 håndskrevne ark. Hele livet mitt. Alle tankene mine. Tatt ut av baggasjen. Åpnet og lagt ut. Skrevet, lest, gang etter gang. Hele livet mitt. Hele sannheten. Nå eller aldri. Hele livet mitt. All min baggasje. Brettet ut. Like nakent som den dagen jeg ble født.
Gitt mine beste venner.
Svaret som jeg ble så forbannet på.
Hva så? - svarte de.
Hva så?????
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar