Frivillige organisasjoner og påvirkning fra det generelle samfunnsliv inn i det frivillige organisasjonslivet?

Definisjon på ”frivillig organisasjon”

Noen definisjoner på frivillig organisasjon:
· frivillig av egen vilje, selvvalgt, godvillig, valgfri f- mekling / adv: gjøre noe f- / f- innsats / f-e fag / f-e gaver / det er en f- sak / subst: f-e folk som melder seg til tjeneste av egen vilje, f eks i krig
· organisasjo'n m1 (fra fr, se *organisere)
1 forening, sammenslutning Norge har mange politiske o-er / o-ene i arbeidslivet
2 oppbygning, innretning samfunnets o-
( fra bokmålsordboka)

· Frivillige organisasjoner kan klassifiseres som organisasjonene i sivil sektor, til forskjell fra organisasjonene som springer ut av markedet og stat/kommunesektor, det vil si næringsorganisasjoner, yrkes- og fagforeningsorganisasjoner samt partiorganisasjoner (Statskonsult, notat 2001:5).

· I denne meldingen er frivillige organisasjoner definert som medlemsbaserte sammenslutninger med et allmennyttig siktemål, en demokratisk styringsstruktur og et nasjonalt ledd som binder sammen lokale enheter. Innenfor meldingen faller også stiftelser med allmennyttig formål og økonomisk samvirke som ikke har fortjeneste som hovedformål. Også trossamfunn og livssynsorganisasjoner er tatt med (St.meld 27, 1996.97:2.1)
Frivillige organsasjoner er vanskelig å definere fordi det ikke finnes et unisont begrep for disse sammenslutningene. Som vi ser over har vi hentet tre forskjellige definisjoner fra tre forskjellige kilder. De tre kildene har definert frivillige organisasjoner hovedsaklig med bakgrunn i formål, og all den tid formålene er til de grader forskjellig ser vi at definisjonene også blir det. I tillegg fant vi en juridisk definisjon:
En forening (økonomisk og ikke økonomisk eller ideelle) er selveiende, har medlemmer (medlskap og kontingent) med rettigheter og plikter, eventuelt valgt styre/ledelse og vedtekter. (Statskonsult, notat 2001:5)

Det er imidlertid noen dyptgripende fellesnevnere i disse definisjonene. Definisjonene sier noe om hvem de frivillige organisasjonene er, hva de driver med og baserer sitt virke på, hvor de er plassert i en samfunnsmessig kontekst og hvordan de drives og er bygd opp. Begrepet frivillig innsats er en fellesbetegnelse for alle typer bidrag som blir gitt av fri vilje.
Denne frivilligheten kommer andre mennesker til gode.

Begrepet organisasjon kan forklares som et kollektiv, bygget opp for å fremme ett eller flere formål eller sett av verdier. Videre har en organisasjon formaliserte regler og autoritetsrelasjoner og er basert på en arbeidsdeling mellom et visst antall medlemmer som enten er aktive eller passive – og som er begrenset. Vi kan si at det er medlemmene som eier de frivillige organisasjonene. Også medlemskap kan være en form for frivillig bidrag. Medlemskontingent er i de fleste tilfeller en nødvendig inngangsbillett.

Av frivillige bidrag kan man skille mellom det ubetalte frivillige arbeidet, og passivt eller aktiv medlemskap. Aktivt medlemskap er gjennom deltakelse og/eller pengebidrag, passivt medlemskap er gjennom kontingent betaling. Det økonomiske bidraget til frivillige organisasjoner kan være pengegaver, bidrag gjennom pengespill, naturalytelser eller bevisste kjøp av varer og tjenester for å støtte stiftelser eller lag og foreninger. Frivillige organisasjoner i Norge er i varierende grad finansiert av offentlige midler. Frivillige organisasjoner har vært og er fortsatt sentrale bidragsytere til mangfold, livskvalitet, kultur, politikk og demokratiske holdninger.

Ulike former for organisert frivillighet er veldig sentralt for at et samfunn skal fungere og er et alternativ til, eller som et supplement til det offentlige og det private. De siste årene har man vektlagt organisasjonenes evne til å generere sosial kapital. Frivillig arbeid i en organisasjon kan gi personlig engasjement, en mer aktiv fritid i fellesskap med andre som har samme mål og interesser som deg selv. Det eksisterer en positiv sammenheng mellom innsats og tilhørighetsfølelse.

Vår definisjon av frivillig organisasjon blir derfor:
En frivillig organisasjon er en sammenslutning av individer som av fri vilje bidrar til, deltar eller jobber sammen under en felles formålsparagraf eller mot et felles mål. Frivillige organisasjoner har ikke fortjeneste som hovedformål. Hovedregelen er at medlemmene ikke mottar økonomiske godtgjørelser for sin innsats. Organisasjonene har en ledelse eller et styre, og disse er valgt av medlemmene. En frivillig organisasjon er autonom og tilhører sivil sektor.





Oppgave b
Kjennetegn på de frivillige organisasjonene i dagens Norge

Det har vært store endringer i det frivillige organisasjonslivet i Norge siden dets opprinnelse. Rester av fundamentene som ble lagt da står fortsatt, men brukes på en annen måte. De fleste organisasjoner har fortsatt oppbygging som den hierarkiske, demokratiske organisasjonsmodellen. Men flere og flere organisasjoner bryter med denne linjen, og bruker andre måter å velge ut sin ledelse på. Den lokale forankringen er heller ikke like sterk nå som den var tidligere (Selle 2002:191). Frivillig innsats er en av arenaene som vedlikeholder og utvikler demokratiet. Både passive og aktive medlemskap er med på å styrke integrasjonen på samfunnsnivå. Å være medlem i en organisasjon, passivt eller aktivt, kan ha stor betydning for enkeltindividet. Det gir en tilknytning til større formål, og det er for mange en måte, i dagens organisasjonssamfunn å utøve påvirkning på.

I dag er organisasjonene mye mer differensierte og spesialiserte. Aktivitetene begrenses ofte til et stadig smalere saksområde og inngår i mindre grad i en helhet. For eksempel er helseorganisasjonene inndelt i diagnoser (kreftforeningen) eller i idrettsorganisasjoner hvor det er inndelt i idrettsgrener (Norges skøyteforbund).

Den økende sentraliseringen har gjort det lettere med samarbeid over avstander, og har dermed økt mulighetene for samarbeid på tvers av bygd og by. Hovedkontorene blir gjerne lagt til byene. Sentraliseringer har videre ført til at organisasjonene gjerne tar i bruk lønnsarbeidere og profesjonelle i organisasjonssamfunnet.

Definisjonen på fritid er, i følge fritidssosiologer den tid vi disponerer til fritt valg av aktiviteter, etter at arbeid, søvn og andre nødvendige aktiviteter som spising, personlig hygiene, husstell og barnepass er trukket fra (Mangset 1992:55). Fritiden er viktig for vår sosiale funksjon. I dag regnes det at vi har ca 6 timer fritid hver dag.

Folk har i økende grad et bevisst forhold til sin fritid og den oppfattes som viktigere fordi det er i den vi skal samle krefter til en stadig mer krevende arbeidssituasjon. Dette gjør også at den oppfattes å ha egenverdi. Medlemsmassen i organisasjonene er i svært stor grad dynamisk, noe som gjør den mindre lojal, man bytter oftere organisasjon. Utvalget av fritidssysler er stort og nedslagsfeltet for den enkelte organisasjon blir mer og mer spesialisert. Det er vanlig å ”shoppe” opplevelser, og den organisasjon som kan tilby best utbytte av tiden, men minst mulig egeninnsats og forpliktelser kan lett bli ”vinneren” i medlemsrekruttering.
Denne økte konkurransen fører til at det i økende grad er viktig for organisasjonene å være dynamisk, de må tilpasse seg samfunnsutviklingen rundt seg. I nyere tid er vi aktive i en organisasjon mer for å dekke egne behov enn å hjelpe andres behov. Vi deltar i frivillig arbeid med et ønske om å realisere oss selv og har dermed ikke et like uegennyttig motiv som tidligere. Derfor har blant annet idretts, kultur og hobbyforeninger blitt større.

Det er i dag allment kjent at mange frivillige organisasjoner i stor grad sliter med å rekruttere personer til ubetalte lederverv og ansvarsstillinger. Det fører også til at det er stadig vanskeligere å motivere for frivillig inntektsskapende virksomhet. Rekutteringsproblemene er en mulig delårsak til den gradvise hybridiseringen der ledelse og etter hvert også inntektsgivende tiltak skilles ut og overføres til lønnet personell. ”Folk lever med andre ord i økende grad av å arbeide i frivillige organisasjoner” (Selle 2002:190). Likevel ser vi at størstedelen av befolkningen er medlem av en eller annen frivillig organisasjon, litt under eller litt over 80 %, avhengig av hvordan en definerer "frivillig organisasjon". (Mangset 1992:71)

Vi har i dag et bredt spekter og differensiert organisasjonsliv i Norge. De ulike kategoriene organisasjonene er inndelt i dag er:
- Humanitære og sosiale organisasjoner
- Kvinneorganisasjoner og kvinneforeninger
- Idrettsorganisasjoner og idrettslag
- Kulturorganisasjoner, kulturvernorganisasjoner og natur/frilufts/miljøvernorganisasjoner
- Hobbyforeninger
- Religiøse organisasjoner og livssynsorganisasjoner
- Internasjonalt orienterte organisasjoner og menneskerettighets- og solidaritetsorganisasjoner
- Velforeninger, grendelag, nærmiljøorganisasjoner og borettslag
- Spontane aksjonsgrupper, ad hoc-bevegelser
- Andre organisasjoner og lag
(St.meld 27 1996-97:3.4)

Deltagelsen i frivillige organisasjoner i dag er mer egenorganisert. Vi melder oss inn i organisasjoner som interesserer oss selv, interesseorganisasjoner. Organisasjonene er spesialiserte og i stedet for store organisasjoner som omhandler helse melder vi oss nå inn i kreftforeninger, eller hjerte og lungeforeninger og lignende, enten fordi vi har sykdommen selv eller fordi noen nær oss har den og vi derfor vil støtte arbeidet for den organisasjonen. I disse sammenhenger deltar vi gjerne aktivt eller også passivt som støttemedlemmer.

Forskning har vist at deltakelse i det frivillige organisasjonslivet blant folk har gått ned de ti siste åra. Men fremdeles er mer enn halvparten av befolkningen deltakere innen idrettslag gruppe eller forening, hvorav idrett helt klart står som en favoritt. Særlig blant ungdom merkes en større konkurranse om de forskjellige fritidssyslene. Det er helt klart at egenorganiserte ting som tv, data og kommersielle tilbydere konkurrerer om brukerne. Unge i dag står også mye friere til å velge hva de vil bruke fritiden til uten påvirkning fra foreldrene. De tradisjonelle organisasjonene har mistet mye av oppslutningen fra barn og unge til fordel for organisasjoner knyttet til populæraktiviteter. Organisasjonsarbeid for unge er viktig og er med på å legge forhold til rette for sin egen fysiske kulturelle og sosiale utfoldelse, i motsetning til hva de opplever på skolen og i kommersielle fritidsaktiviteter.

Situasjonen i dag kjennetegnes ved at organisasjonene kobles nærmere til markedet, flere oppgaver gjøres for det offentlige, og det er en sterkere profesjonalisering og økt bruk av betalt arbeidskraft. Mange tiltak ligger i en gråsone mellom offentlig og frivillig sektor og mellom markedet og frivillig sektor. Det er også slik i dag at frivillig organisasjon og frivillig arbeid ikke lenger er to sider av samme sak.

I januar 2005 fikk vi for første gang i Norsk regjering en egen Frivillighetsminister. Hensikten med dette er å øke oppmerksomheten og betydningen av frivillig innsats. Regjeringen ønsker å stimulere til økt frivillig innsats. Ved å redusere ordninger som medfører tungvint byråkrati kan organisasjoner lettere arbeide med organisasjonens formål. Staten har lagt til rette for det frivillige livet i Norge. Forvaltningen har en oppgave med å legge til rette for frivillig arbeid. Forvaltningen gjennom frivillighetssentralene og organisasjonene gjennom medlemmer. For å stimulere til frivillig arbeid har regjeringen lagd systemer som både gjør det lettere å donere penger til frivillige foreninger og organisasjoner og ved å gi organisasjonene tilskudd og andre gunstige ordninger. Nettportalen www.frivillig.no er opprettet av kultur- og kirkedepartementet med informasjon om frivillighetsområdet. Hensikten er å synliggjøre omfanget og betydningen av den frivillige innsatsen i Norge.

Oppgave c
Drøfting; påvirkning fra det generelle samfunnsliv inn i det frivillige organisasjonslivet?

Vi har valgt å se på det generelle samfunnslivets gjenspeilinger i organisasjonslivet i to deler; før og etter 1960. Vi mener at vi ser et klart skille innen både frivillige sammenslutninger og samfunnet generelt, og i denne drøftingen vil vi forsøke å ta for oss disse endringene. Vi vil dra paralleller mellom samfunnslivet generelt og det frivillige organisasjonslivet for å bevise gjenspeilingen som foregår mellom disse to sektorene i det norske samfunnet.

Vi begynner på 1800- tallet. På denne tiden var liberalismen rådende. I samfunnet generelt var det et fritt marked, og staten holdt seg utenfor alt bortsett fra vern om liv og eiendom. Det var på denne tiden den første virkelig store frivillige organisasjonen vokste opp i Norge, nemlig avholdsbevegelsen. Når vi ser på hvordan ting utviklet seg i samfunnet, mener vi at vi ser klare tegn til at en stor forandring måtte til. Det ble innført en svært liberal alkoholpolitikk, noe som resulterte i en enorm økning i alkoholkonsumet pr. innbygger. Dette førte til mye elendighet i alle samfunnslag. Vi mener avholdsbevegelsen rett og slett sprang ut ifra statens ansvarsfraskrivelse på området. Den nye bevegelsen ble en folkebevegelse, og det ble knyttet nære forbindelser mellom avholdsbevegelsen, den organiserte arbeiderbevegelsen og de lavkirkelige lekmannsorganisasjonene som vokste fram i den samme perioden.

I 1919, da avholdsbevegelsen var på høyden av sin makt, ble det oppgitt et medlemstall på hele 257 000 av en befolkning på 2,6 millioner. Medlemmene i foreningen måtte på ingen måte oppholde seg sammen med en drikkfeldig. Vi mener vi ser en gjenspeiling i samfunnet generelt når man tenker på klasseforholdene i samfunnet og forholdet mellom disse. Befolkningen sosialiserte seg ikke på tvers av klassene, dermed var klasseskillene veldig tydelige. Denne intoleransen for hverandre gjenspeiler seg i skillet mellom de som var med i avholdsforbundet og de som var uenige og ble stående utenfor.

Allerede i 1840-årene så man tilløp til frivillige organisasjoner i Norge. De første landsomfattende organisasjonene hadde sine røtter i misjons-, avholds-, og arbeiderbevegelsen samt i kulturminnevern og friluftsliv. Organisasjonene var uavhengig av staten, og baserte seg på medlemsbidrag og innsamling av midler. Medlemmene var med på bakgrunn av et personlig, moralsk engasjement. Det ble drevet aktivt lokalt foreningsarbeid, og det var liten grad av formalisering. Vi trekker paralleller mellom dette og styresettet som ble ført. Liberalismen førte til lite statlig støtte til de frivillige organisasjonene, og vi tenker at med det ble det heller ikke stilt noen formelle krav til hver enkelt organisasjon. Det var først helt på slutten av 1800-tallet at staten begynte å støtte enkeltorganisasjoner ”hvis aktiviteter ble sett på som spesielt samfunnsnyttige” (KKD – St.mld. 27,1996-97:3.2). I 1911 etablerte staten enkelte nasjonale, økonomiske rammebetingelser for de allmennyttige organisasjonene. En ny skattelov fritok organisasjoner som ”ikke har erverv til formål” (Ibid) fra å betale formues- og inntektsskatt. Vi mener denne reaksjonen fra staten kom fordi de så samfunnets behov for det frivillige organisasjonslivet. Allerede nå ser vi at organisasjonene speiler samfunnet og utspiller sin rolle ut fra et samfunnsbehov.

Rundt århundreskiftet ble det en sterk vekst av frivillige organisasjoner med humanitær eller sosialpolitisk bakgrunn. Kvinnenes økte politiske interesse og engasjement på slutten av 1800- tallet førte til dannelsen av Norske kvinners sanitetsforening, en organisasjon som ble sentral innenfor helse- og sosialsektoren. Organisasjonen utdannet sykepleiere, og spredte informasjon om tuberkulose og andre folkesykdommer. Vi ser oppstarten av blant annet denne organisasjonen som løsning på et kunnskapsbehov i samfunnet. Folk hadde liten eller ingen kunnskaper om helse generelt og sanitetsforeningene drev både opplysningsarbeid og ivaretok humanitære oppgaver. Av dette arbeidet ser vi direkte resultater i samfunnet på de norske helseforholdene som ble betydelig bedret, og både døds- og fødselstallene sank betraktelig (Libæk og Syvertsen, 19xx:121). Selv om man ser at kvinnene på denne tiden kommer mer på banen, er det likevel fortsatt slik at de jobber under forhold som er knyttet til den tradisjonelle kvinnerollen både når det gjelder innhold og arbeidsformer innenfor organisasjonen.

I mellomkrigstiden blomstret de frivillige organisasjonene virkelig opp. Vi mener dette kan sees i sammenheng med liberalismen, som gjorde at de svakeste i samfunnet falt utenfor. Norge var i krisetider, noe som gjorde at også kvinnene måtte ut i arbeidslivet. De mange sanitetsforeningene som oppstod drev barnehager for de minstebarna som hadde begge foreldre i arbeid (Ibid). Organisasjonene vokste i omfang, samtidig som aktivitetsnivået blant medlemmene var høyt. På denne tiden var det også sterk vekst i sammenslutninger som sprang ut fra arbeiderbevegelsen. Vi trekker paralleller mellom dette og den store massearbeidsledigheten som regjerte i mellomkrigstiden. Så mange som 150`000 kan ha vært arbeidsledig i 1933, noe LO har ført statistikk over (Ibid). Konsekvensene av det og være arbeidsledig var også mye mer alvorlig da enn nå, da støtteordningene og velferdsstaten var betraktelig dårligere utbygd. Vi tror dette gjør det naturlig for utsatte grupper å søke sammen om felles interesser.

Under annen verdenskrig ble aviser og radio forbudt. En del av det aktive organisasjonslivet lå brakk, mens mange fortsatte i det skjulte. Dette mener vi gjenspeiler seg i måten man levde på ellers i samfunnet også. Etter bestemmelser fra NS fikk nordmenn ikke lov å oppholde seg sammen i store grupper. En kan tenke seg at denne sensuren og forbudet gjorde hemmeligholdet viktig og stort, og at de frivillige organisasjonene som var aktive var med på holde nordmenn sammen om frihetsdrømmen.

I de frivillige organisasjonene ble det lagt stor vekt på holdningsskapende arbeid og praktisk innsats. Noen av de landsomfattende organisasjonene hadde flere tusen lokallag, og mesteparten av det organisatoriske arbeidet ble gjort av medlemmene selv. Det som sto i høysetet for medlemmene var lagånden og fellesskapet rundt sammenslutningene. Dette mener vi gjenspeiler seg i det norske samfunnet generelt i etterkrigstiden. Folket stod sammen om kongemakt og fedreland, samtidig som massearbeidsledigheten forsvant og klassemotsetningene ble svekket. Organisasjonslivet endrer seg som en direkte årsak av samfunnsendringene som kom med krigen og i etterkrigstida. Det nasjonale samholdet er svært sterkt og organisasjonene blir et knutepunkt i dette samholdet.

Det moderne velferdssamfunnet vokste frem etter en lang periode med politisk stabilitet i etterkrigsårene frem til slutten av 60- tallet, og førte med seg grunnleggende endringer i forholdet mellom organisasjonene og staten. Grunnen til dette var hovedsakelig en sterk utvidelse av det offentlige ansvarsfeltet. Der de frivillige organisasjonene til nå hadde vært enerådende, økte nå det offentlige engasjementet. Dette gjaldt kulturfeltet, helse og miljø, barn og unge og idrettsfeltet. Men til tross for dette har antall frivillige organisasjoner vært økende også i etterkrigstiden og frem til i dag. Landsomfattende organisasjoner økte så mye som ca 120 % fra 1945- 1985 (Ibid). Når vi ser dette i sammenheng, ser vi at engasjement og oppblomstring gjenspeiler seg i både offentlig og frivillig sektor. Vi kan si de nærer av hverandre gir hverandre en positiv effekt.

Statens økende ansvar for befolkningens velferd førte også til at en del nye, såkalte interesseorganisasjoner oppstod. Disse var organisasjoner som forsøkte å synliggjøre tidligere ”usynlige” i samfunnet, som for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Disse organisasjonenes hovednevner er ofte at de jobber for å øke en allmenn forståelse av medlemmene, og pårørendes hverdag. De skal også påskynde det offentlige engasjementet på de forskjellige sammenslutningenes felt. Dette kommer til syne gjennom deres agenda som ofte er rettet mot den offentlige politikkutformingen (jkdaslkngjo,90884:8778)

Fra 1960 og fram til i dag har det skjedd store forandringer i samfunnet generelt og i det frivillige organisasjonslivet. Organisasjonsforskeren Per Selle deler organisasjonsendringene i den nyere tid inn i to steg og mener at de kan kategoriseres slik; 1960-1990: Grunnleggende endringer i forholdet mellom arbeid og fritid gjenspeiler seg i organisasjonssamfunnet, og 1990-åra: Profesjonalisering og brudd med den demokratiske organisasjonsmodellen (Selle 2002).

Blant alle endringene som skjedde fra 1960- 2000 i samfunnet har vi valgt å forholde oss til noen enkelte endringer. Vi mener at de utvalgte endringene gir en god beskrivelse av de store omveltningene samfunnet har vært igjennom, og vi vil relatere disse til endringene i organisasjonslivet.

I 60 åra seiler staten Norge i medvind. Det er en jevn økning av bruttonasjonalprodukt og en dobling av det private forbruk. Det offentlige forbruket tredobles og folketrygden ble endelig i 1966. Velferdsstaten utbygges. Samtiden snakker om overflods- og forbrukersamfunnet (Furre 1996:295). Ut over på 70 tallet differensieres landsbygda gradvis. Kvinnerollen endres og kvinnene går i økende grad ut i jobb. Fritidssamfunnet vokser fram med bakgrunn i grunnleggende endringer i forholdet mellom arbeid og fritid (Selle 2002:183). Samfunnet generelt går gjennom en profesjonalisering og en sentralisering, til dels urbanisering. I 70 åra er det også en sterk framvekst av miljø, ressurs og naturvernsorganisasjoner og det utvidede kulturbegrepet innføres. På 80-tallet er det tertiær sektor som dominerer, og markedsøkonomi og markedsføring er begreper som vokser seg inn i samfunnet. Media og globalisering er også viktige temaer i forhold til samfunnsendringen i denne tiden. På 90-tallet opprettes det frivillighetssentraler og heldagsskolen innføres. Det er stor økning i kontraktskultur mellom det offentlige og det frivillige. Det offentlige legger også mye til rette for frivillig arbeid og frivillige organisasjoner.

Fra 1960 ser vi et nytt organisasjonssamfunn i vekst. Folkebevegelsen har endret karakter ved å ha en økende spesialisering og profesjonalisering samtidig som de har sterkere forhandlende bånd til det offentlige. De gamle tradisjonelle organisasjonene sliter tungt både med formål, rekruttering og politisk påvirkningskraft. Mange av de tradisjonelle organisasjonene endrer derfor etter hvert form eller nedlegges på sikt. Organisasjonene spesialiserer seg i større grad og vi får et tettere og mer differensiert organisasjonssamfunn, eks idrettslag splittes i turn, fortball, håndball osv. Ut av paraplyorganisasjonene springer det nye grener som tidlig får stor grad av autonomi. Kvinner og barn blir i økende grad aktive deltakere i organisasjonslivet. Rundt 1980 har sammensetningene i organisasjonssamfunnet endret seg markant siden 1960. Selle sier vi ser retningen mot et kvalitativt annet organisasjonssamfunn (Selle 2002:184). Den hierarkiske og demokratiske organisasjonsmodellen er fortsatt dominerende rundt 1980, med unntak spesielt i miljøvernorganisasjoner og kvinnebevegelser, som har en sterk sentralisering med liten grad av eller ingen lokal forankring. Utviklingen i organisasjonene med tendenser til profesjonalisering, sentralisering og egenorganisering fortsetter. Nye idèbevegelser får sterk politisk påvirkningskraft uten stor og tradisjonell tyngde i medlemskap. På 90-tallet endrer organisasjonsstrukturen seg. Avvikene fra den hierarkiske modellen blir mer en regel enn en trend. Fortsatt økt profesjonalisering. Organisasjonsdifferensieringen flater ut og hybridorganisasjonene vokser frem.

Ved å dra paralleller fra samfunnslivet inn i organisasjonslivet mener vi at de speiler hverandre. Utviklingen i organisasjonene skjer i stor grad med bakgrunn i generelle samfunnsendringer, samtidig som endringer i organisasjonene også påvirker det generelle samfunnslivet. Dette blir, etter vår mening en naturlig konsekvens av hverandre.

Folkebevegelsene endrer karakter og differensieres samtidig som landsbygda differensieres. Utløp for denne differensieringen og veksten i organisasjonene grunner blant annet, etter vårt syn, i at kvinner og barn blir deltakende i organisasjonssamfunnet. Fritidssamfunnet er i vekst. Folk får mer fritid. Forskjellen mellom arbeid og fritid er økende samtidig som offentligheten i større grad organiserer folks fritid. Folks fritid forandrer seg og organisasjonene tilpasser seg. På midten av 70-tallet innføres det utvidede kulturbegrepet og den nye kulturpolitikken som innebærer at begrepet kultur ikke bare er ”finkultur”, men også skal favne om idrett, organisert folkelig aktivitet og de frivillige organisasjonene enten de holdt på med politikk, ideelle formål, kroppskultur, hobby eller livssyn. Dermed ble det frivillige organisasjonslivet inkludert i politikkens satsingsområder i den nye kulturpolitikken. Dette er etter vår mening også en medvirkende årsak til differensieringen og profesjonaliseringen i organisasjonene. Samtidig la samfunnet til rette for organisasjonene og de blomstret. Holdningen i samfunnet var god og var en mulig bidragsyter til at medlemmene brukte organisasjonene mer aktivt, eller til at de valgte å organisere sin fritid. Med bakgrunn i organisering av fritid gikk mange organisasjoner utradisjonelle veier og forløperen som paraplyorganisasjon var Norges idrettsforbund (NiF). NiF tøyde og endret sine regler for hva organisasjonen favnet om. Dermed kunne de organisere lag som tidligere ikke hørte naturlig hjemme hos dem. På denne måten vokste NiF seg stor. Et økende medlemstall og tilknyttede foreninger og lag gav også et behov for større og mer profesjonell administrasjon. Dette behovet ble etter hvert også økende blant andre voksende organisasjoner.

Profesjonalisering som en sped og gryende trend på 60-tallet slår rot i organisasjonene mot og innpå 90-tallet. Samfunnet ellers opplever også en stor grad av profesjonalisering som kommer tydelig fram på 80-tallet når privatisering for alvor festet seg i det norske samfunnet. Det er helt naturlig at den generelle profesjonaliseringen i samfunnet speiles inn i organisasjonslivet. Det er samfunnsborgere som er medlemmer av organisasjonene. De frivillige som tjenesteleverandør får problemer med å møte de stadig økende kvalitetskrav og forventninger som samfunnet har og krever. Dette er en av drivkreftene bak profesjonaliseringen. Ved å lønne de frivillige kan man stille større krav til både profesjonalitet og kvalitet. Påvirkninger medlemmene opplever ellers er naturlige og ta med seg. Derfor blir det også naturlig med en påvirkning andre veien; fra organisasjon til samfunn. Denne er selvfølgelig noe mindre all den tid et organisasjonssamfunn er mindre enn samfunnet som helhet.

Speilingen fra organisasjon til samfunn kan, etter vår mening sees tydelig på de tidlige velferds- og humanitære organisasjonene som startet opp en virksomhet, samfunnet så behovet og det offentlige overtok oppgaven. På denne måten har de frivillige organisasjonene vært en særdeles sterk pådriver til det velferdssamfunnet vi kan se i dag. Etter hvert som det offentlige tok over organisasjonenes virksomheter endret organisasjonene i stor grad målsettinger. Fra å være leverandører av tjenester ble de i større grad talerør for forskjellige grupper i samfunnet. Den sterke lokale forankringen og medlemsmassen i organisasjonen var grunnsteinen i den demokratiske og hierarkiske organisasjonsmodellen som igjen var grunnlaget for uttalelsene organisasjonene kom med. Det var tidligere premissene for å delta aktivt politisk. Som et forlenget ledd i profesjonaliseringen som gjennomsyrer hele samfunnet ser vi at presset på kjernen i organisasjonene økte. Dermed ble også behovet for profesjonelle aktører, ledere og administrasjon større.

Med globalisering og media er verden blitt mindre og det speiles også inn i organisasjonene. Samfunnet og mottakerne er spesialiserte og har et bredere spekter å velge fra. Verden er liten og individet blir mer sentralt og bevisst på profesjonalitet og valgmuligheter. Individet står sterkt og ønsker i liten grad å være fast tilknyttet en organisasjon og leier derfor ut sine tjenester mot betaling. Kontraktskulturen har innvirkning på forholdet mellom det offentlige og organisasjonene har. Det offentlige og samfunnet vil ha profesjonelle aktører og organisasjonene profesjonaliserer seg. Markedskreftene som har rådd i samfunnet blir speilet gjennom organisasjonene som i økende grad er blitt mer sentraliserte. Ønsket kvalitativt godt resultat er større enn tidligere både i samfunnet generelt og i organisasjonene. Dette kan bunne i at verden blir mindre, valgmuligheten til individet større og dermed også kravene og forventningene. Som en naturlig konsekvens av sentraliseringen i organisasjonene blir amatørlinja svakere og dermed også den lokale forankringen redusert. Ut fra dette springer hybridorganisasjonene ut.

Hybridorganisasjonene ivaretar både organisasjonens og samfunnets ønsker. Organisasjonene ønsker i stor grad å organisere seg slik de gjorde tidligere, mens samfunnet generelt ønsker å ha økt profesjonalitet, kvalitet og stort kunnskapsnivå. Hybridorganisasjonene favner om begge ønskene siden de har et stort profesjonelt apparat med ansatte, og et frivillig apparat med folk som yter frivillig innsats. Ved å organisere seg på denne måten kan organisasjonen i tillegg ivareta både det lokale og det sentrale plan også. Frivilligheten foregår i stor grad lokalt ofte med opplæring fra de profesjonelle ansatte i organisasjonen. Dette fører igjen til økt kunnskapsnivå og kvalitet lokalt. Atter en gang ser vi at organisasjonene former seg etter samfunnets endringer.

Konklusjonen vi ender opp med er at det frivillige organisasjonslivet på mange måter gjenspeiler generelle samfunnsendringer. Samfunnet og organisasjonene speiler også hverandre gjennom en gjensidig påvirkning av hverandre. De går sammen i harmoni og går i en kretsing rundt hverandre. Samfunnet er i stadig endring og det gjør organisasjonene dynamiske. Vi ser at de endrer seg og tilpasser seg samfunnet relativt raskt. Det ser imidlertid ut som om noen av organisasjonene sliter med endringene og har problemer med å definere seg i forhold til det nye organisasjonssamfunnet. Endringsproblemene ser ut til å få en effekt som gir mindre medlemsmasse og politisk gjennomslagskraft. Dette fører igjen til at det blir vanskelig for organisasjonen å overleve. I en sektor som er i stadig endring er også deltakelsen, engasjementet og medlemsmassen viktige ledd i endringsprosessen. Samfunnsendringen med profesjonalisering er en tydelig påvirkningskraft i organisasjonene og det frivillige arbeidet har endret seg enormt siden de frivillige organisasjonenes opprinnelse, og da spesielt de siste førti årene.


Litteraturliste

Barstad, Anders (27.09.2005): Deltaking i organisasjoner: Stadig "heftig og begeistret?”

Emblem, Libæk, Stenersen og Syvertsen (1997): Norge2, Cappelen

Furre, Berge (1996): Norsk historie 1905-1990, Det norske samlaget

Hodne, Bjarne(1994): Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt, Universitetsforlaget

Kulturdepartementet: St. meld nr 27 (1996-97): Om statens forhold til de frivillige organisasjonene

Kvarv, Sture (2000): Forvaltningen. Fra embetsstyre til management, Kolle forlag

Mangset, Per (1992): Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk, Universitetsforlaget

Mangset, Per og Rommeltvedt, Hilmar (red) (2002):Idrett og politikk – kampsport eller lagspill? Fagbokforlaget

Ringstad, Vidar (2005): Kulturøkonomi, Cappelen akademisk forlag

Selle, Per (2002): Det frivillige organisasjonslivet i endring, i Svein Bjørkås: Kulturelle kontekster, Høyskoleforlaget

Sjølie, Sonja Irene (2005) art. Vi trenger frivilligheten: http://www.hoyre.no/Saker/Artikkel/2005/1128090372.56

Stavrum,Heidi. 22.09.2005: Notater fra forelesning

Wollebæk, Selle og Lorentzen (2000): Frivillig innsats, Fagbokforlaget



Aktuelle linker:

Statskonsult, notat 2001:5, Statlig tilskudd til frivillige organisasjoner – et diskusjonsgrunnlag lenke: http://www.statskonsult.no/publik/notater/2001/n2001-05.pdf

http://www.prosus.uio.no/publikasjoner/Rapporter/1996-02/96_2kap1.html: Frivillige organisasjoner i et samfunn i endring
Artikkel i Statistisk sentralbyrå http://www.ssb.no "Organisasjonsdeltaking: Mer idrett, mindre politikk"