IDOL-MENIGHETEN

IDOL har startet igjen på TV.

Unge håpefulle mennesker står foran et dommerpanel og får lov å prøvesynge. Målet er for de fleste berømmelse, karriære og det å bli et POP-IDOL. Kvaliteten er sterkt varierende og noen deltar nok vel vitende at de like godt kan bli kjent for den ekstremt DÅRLIGE fremførelsen. Som sagt før så mange ganger; Det er det EKSTREME som selger. Mange ganger sitter jeg forundret og lurer på tv-selskapet som fokuserer så veldig på de mange dårlige i stedet for å fokusere på de som synger bra. Det er jo åpenbart - det ekstremt dårlige er vel så god tv-underholdning! De dårlige i dommerpanelets øyne blir ydmykende bedt om å forlate scenen, mens de gode får en gratisbillett videre.

Jeg kan ikke fri meg fra å sammenligne dette med hva kristne gjør og tenker.
Kristne mener også at vi mennesker står overfor et dommerpanel på vår siste dag. Gud og St.Peter! De kristne søker også "berømmelsen"! De går i et håp om å bli godtatt til himmelen!

Nå skrev jeg håper men egentlig tror jeg at de kristne tror seg ganske sikre på å få en enveisbillet direkte til himmelen.

Men ER det nok å kalle seg kristen?

Som i IDOL er det vel en del både gode og dårlige kristne? Noen "synger" så absolutt falskt, noen har forskjellige motiver for å delta, alle vil vinne - enten det er på den ene eller den andre måten. Målet er himmelen. Frykten er det beryktede helvete.

Jeg spør meg selv; Hvorfor er det ikke nok å bare være et menneske? Hvorfor må vi alltid søke etter Idoler, være som dem, opptre som dem og ha de som det vanskelige oppnåelige men absolutt ikke helt uoppnåelig?

En kristen hevder han er utvalgt. Men selv en kristen har meldt seg på, akkurat som ungdommer melder seg på IDOL. Man tar et valg. Kristen eller ikke-kristen, Idol-deltager eller bare en seer av Idol.

Er man ikke deltagende er man så et dårligere menneske? Er man ikke da en utvalgt?
Jeg er født. Dermed er jeg utvalgt. Vi som mennesker står overfor veivalg gjennom hele livet. Vi kan velge en vei som ser bra ut men som senere viser seg å kanskje ikke være så bra allikevel. Man kan nok også velge en vei som tilsynelatende ser både ujevn og kronglete ut men som allikevel viser seg å være et bra valg.

Veien blir til mens man går er det noe som heter. Selv en Idol-deltager er ikke fullkommen selv om han skulle vinne. Selv en kristen er ikke fullkommen om han har som mål å komme til himmelen. Selv en ikke-kristen er ikke fullkommen om man kun har som mål å leve livet slik det er gitt oss.

Vi synger alle litt falskt innimellom. Vi trenger ikke et dommerpanel for å konstatere det... Når vi synger "skjærende falskt" så sier jammen folk fra enten det nå er familie, venner, skole, jobb, kollegaer. samfunnet, eller myndigheter. Dommerpanelet følger oss gjennom hele livet. Vi er dømt allerede lenge før vår siste dag og hvor mange mener at vi skal stå overfor den endelige dommen.

Jeg tror ikke på helvete. Jeg vet ikke hva himmelen betyr heller. Men jeg vil heller velge å tro på det - fordi det tydeligvis er noe bra, noe godt. Det er mennesker som dømmer mest. Vi dømmer hverandre hele tiden. Vi lager et helvete for hverandre på jord, mens vi lever, mens vi lever sammen. Det er synd, både i meningen at det er trist og at det er synd i kristen mening.

Respekt handler det om. Og motiv. Hvilket motiv har vi for ikke å gi hverandre respekt?

MOTIV er et ord som jeg har fundert mye over i de siste dagene. En naturlig begrunnelse for å utføre en handling.

Jeg synes ordet motiv har så mye i seg. Hva er menneskenes motiver i livet?
Vel, vi har jo ikke selv valgt å bli født. Det er foreldrene våre som hadde et motiv med dette.

Motiver kan være egoistiske eller uegoistiske, medlidende eller hatske, respektfulle eller disrespektfulle.

Hvilke motiver har kristne til å ikke godta min legning?
Hvilke motiver har kristne til å si at mitt liv er perverst, sykt, ødeleggende for samfunnet?
Hva er deres motiver for å si at homofili ihertfall ikke kommer fra Gud?
Hva er deres motiver med å si at jeg bør avstå fra homofil praksis, dvs sex.

Jeg har ikke svar på dette egentlig. Jeg kan bare tenke meg det.
Jeg tenker at de mener at deres egne liv IKKE er perverse, syke eller ødeleggende for samfunnet. Iallefall mener de at deres liv kommer fra Gud. Og de mener at de selv kan ha sex, mens jeg bør avstå fra den gleden.

Er det ikke fantastisk at jeg til dags dato aldri har hørt en kristen si til meg at:
Som homofil bør du ikke drepe!
Mange mener allerede at som homofil er jeg utro, sexfiksert, såkallt pervers. Ja endatil er det noen som mener at mitt liv ikke kan utelukke at jeg har sex med barn eller dyr.

Kristne er så absolutt mitt vanskeligste dommerpanel. Ikke Gud eller st.Peter.
Jeg prøver å synge så rent og fint som overhode mulig. Jeg tror endatil jeg synger mange ganger renere og penere enn dem selv. Motivene mine er å bli respektert, akseptert og å bli sett på som like verdifull som alle andre av mine "konkurrenter".
Å smiske hjelper garantert ikke, heller ikke å gi gaver. "Kollekten" tas selvfølgelig imot, men jeg blir bare velsignet og ønsket god tur videre.

Jeg ser meg selv som gråtende, gående ut av rommet. Trøstet av de andre. NESTE ÅR! Da kan du prøve igjen, sier de.

Men nei. Ikke neste år, sikkert ikke neste tiår heller. Kanksje aldri.

Det er å håpe at hvis det finnes en Gud og en st.Peter - og på min siste dag at de vil forbarme seg over meg og si. Greit, du sang noen ganger falskt, men sangen som helhet var bra allikevel. Du går videre! Tenk, så kunne jeg endelig få se hvordan himmelen ser ut ;-))