torsdag 16. november 2006

KLOVN UTEN MASKE

Klovnen har tatt av maska han nå
applausen har stillna...
han kan enda høre de le..
Maska har gjemt på et ansikt-
når han tok den av-
kunne han endelig se...

Ansiktet er merka av furer
smilet! - det er der ikke mer...
Bare litt merker etter gjenglemt sminke
kan minne om den klovnen
som engang var høyt oppe
men som fallt ganske fort ned...

Øynene er triste og såre
En tåre er tegnet med hvitt..
en ekte drar med seg den andre
renner ned hans kinn...litt... etter litt...

Scenen er blitt byttet ut
som i en gapestokk han bøyer hodet ned...
Slagene som kommer de smerter!
Han ynkes og klager for det...

Men disse han knapt nok merker
smertene før var det verre med...
De kom et sted fra hans indre
sprengte seg ut og han SKREK!

Livet er for de fleste en dans på roser -
en lek..
Denne klovnen har tatt av masken
for det publikum som han svek--

kjellemann

2 kommentarer:

bigdaddy sa...

Det diktet minner meg om en barnebok som jeg leste som liten. Den handlet om en klovn som kastet noen baller opp i luften.

Husker ikke boken så godt, fordi jeg var et barn da, men den var trist.

Husker at klovnen gråt.

Likevel så var det noe med de ballene. Han kastet ballene opp i luften en etter en, og helt til sist så kastet han den gule(?) ballen opp i lufta. Den gule ballen var solen.

Helt til slutt døde han.

Kjenner du boken?

Det er så trist med noe som rørte en, og så husker en ikke hvordan det var.

Poenget er uansett at diktet ditt minner meg om denne historien. Vakkert. :)

Kjell Morten sa...

hei bigdaddy ;-)
Takk for kommentar til diktet mitt.

Jeg husker dessverre heller ikke den boken du refererer til..

Men klovner er veldig fasinerende - nesten litt skumle noen ganger. Jeg synes nesten alltid at det er noe trist med en klovn. I sin oppgave å glede andre er han nesten det mest ensomme jeg kan tenke meg. Det er noe med den masken - at han på en måte gjemmer sitt egentlige jeg.

Jeg skrev dette diktet i en deprimerende selvransakende periode, husker ikke akkurat når. Men det handler mye om meg selv.
Jeg levde i mange år med en maske og skjulte mitt egentlige jeg. Jeg levde som skjult homofil og turte ikke for alt i verden å la folk engang få mistanken. For å overleve og virke ubekymret blir man gjerne klovnen blant venner og familie. Ved å stå frem - og ta av masken, så kan man nok føle at man svikter sitt publikum, sin familie eller venner. Man er redd for å såre dem.
Heldigvis skjer det motsatte. Jeg fikk lov å være 100 % menneske og ved at jeg fikk lov til det, slapp jeg også å spille klovnen. Jeg kunne ta av masken og være lykkelig som meg selv.
For mennesker som er glad i deg - er det det eneste viktige.

Var så vidt innom bloggen din også og kikket. ;-) Masse interessante vinklinger og temaer som jeg gleder meg til å lese mere av.

cyberklem? joda - du tar nok det som en mann du ;-)) herved oversendt fra Kjell Morten!