STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN - Omnia vincit amor

Den kulturelle spaserstokken - RAPPORT

2008-06-02T19:51:00.002+02:00

ÅR 2008

P3307 FELTARBEID MED RAPPORT

DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN
og ulike kulturprosjekter for eldre i Skien kommune.

Forfattere/Studentnr: Kjell Morten Bråten / 052609

Fagkode: P3307

Oppgavetype: Feltarbeid med rapport

Studiepoeng: 30

Studium: Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, Bachelor.
Konfidensiell: nei

Hallvard Eikas plass, 3800 Bø

FORORD

Jeg er student ved Høgskolen i Telemark, avdeling Bø og har tatt utdanning i Kultur – arrangering, formidling og forvaltning, Bachelor. I tiden 7. januar – 3. mars 2008, hadde jeg min praksis ved Kulturavdelingen i Skien som en del av kurset Feltarbeid med rapport. Jeg har i denne perioden deltatt i arbeidet til Fritidsenheten - kultur for barn og unge ved Kulturavdelingen. Samtidig har jeg jobbet selvstendig med mitt selvvalgte prosjekt, Den kulturelle spaserstokken og ulike kulturprosjekter for eldre i Skien kommune.

Arbeidet med Den kulturelle spaserstokken i Skien befinner seg i startgropen og kulturavdelingen planlegger å søke midler for første gang nå i år. Denne rapporten studerer hvilke kulturtilbud som allerede finnes for eldre i Skien og hvordan de ulike aktørene innenfor kultursektoren og pleie- og omsorgsektoren ser på Den kulturelle spaserstokken i sitt arbeid for eldre. Prosjektet har vært gjennomført i samråd med praksisstedet i forkant og underveis i praksisperioden.

Jeg vil få takke alle mennesker jeg har møtt i forbindelse med min praksis og feltarbeid. Først og fremst vil jeg takke alle de vakre eldre mennesker som har møtt meg med smil og varme og som har invitert meg inn i en del av deres hverdag og hvor vi sammen har delt gleden ved sangen, dansen og ordene. Takk til miljøarbeidere, aktivitører, enhetsledere, og ansatte ved sykehjem og kultur- og aktivitetssentrene, artister som har opptrådt for eldre, Eldrerådet og Pensjonistforbundets ledere. En stor takk til alle ansatte ved Kulturavdelingen i Skien Kommune som fra første henvendelse fra meg har vist stor interesse for min oppgave, gitt meg så frie tøyler og tillit. Takk også til Gunn Opdahl for god og grundig veiledning underveis.

Skien, mai 2008 Kjell Morten Bråten

SAMMENDRAG

Denne rapporten er et resultat av mitt feltarbeid rundt temaet Den kulturelle spaserstokken og de eksisterende kulturtilbudene for eldre i Skien kommune.

Kulturavdelingen ved Skien kommune vurderer å søke midler fra støtteordningen Den kulturelle spaserstokken for første gang i år.

I min praksisperiode ved Fritidsenheten i Kulturavdelingen har jeg deltatt i og vært deltagende observatør på ulike arrangementer for eldre i Skien. Jeg har blant annet besøkt samtlige Kultur- og aktivitetssentre i kommunen. Jeg har videre intervjuet og samtalet med ulike aktører som jobber innenfor kultur, Pleie- og omsorgssektor, Helse- og sosialsektor, representanter for eldreorganisasjoner og eldreråd, samt hatt samtaler med de eldre på institusjonene. Jeg har også lest relevant litteratur om emnene.

Med utgangspunkt i mitt feltarbeid vil jeg undersøke hva støtteordningen Den kulturelle spaserstokken er. I tillegg ville jeg undersøke hva som allerede finnes av kulturtiltak for eldre, på institusjoner og blant andre generelle kulturtilbud i Skien.

For å kunne søke støtte fra Den kulturelle spaserstokken ligger det et krav om at de bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet. Under mitt feltarbeid oppdaget jeg at det eksisterer ulike synspunkter blant aktørene om hva som ligger i kravet og de ulike begrepene.

Jeg er kommet frem til følgende konklusjon:
De ulike synspunktene kan gjøre et samarbeid mellom de ulike aktørene vanskeligere. Det blir derfor viktig at aktørene kommer sammen og lager en felles plattform i forkant av en eventuell søknad om midler. De ulike begrepene må avklares og rollene må fordeles slik at kulturkompetansen og kompetansen eldreinstitusjonene sitter inne med, blir brukt der den er ment til og ikke blandes.

Den kulturelle spaserstokken er ment som en garanti for de eldre slik at de skal få profesjonelle kulturopplevelser med god kvalitet i tillegg til de ordinære tilbudene.

I møte mellom de to sektorene kultur og pleie- og omsorg, må ikke de eldre bli stående bare som tilskuere. De eldre bør brukes i mye større grad som ressurs og i bestemmelser som angår dem selv.

1. INNLEDNING
Barn, unge og eldre blir nesten som to ytterkanter, skulle man tro. Men i mitt feltarbeid har jeg opplevd at ulikhetene skaper mange likheter. Det er to grupper, hvor den ene gruppen befinner seg i ”startfasen” i livet, mens den andre befinner seg i ”sluttfasen”. Gruppen barn og unge lever i forventningens tid og har livet og utfordringene foran seg, mens de eldre har lagt størsteparten av livet bak seg og sitter inne med masse livsvisdom og erfaringer. Den ene gruppen skal etablere seg, lage seg identiteter og finne sin plass i samfunnet, de andre har vært etablert i mange år. Jeg tror det er lett å tenke at når man er eldre så er det ”det beste og det meste i livet over”. Spør vi de eldre selv vil kanskje mange si at det er nettopp i pensjonisttilværelsen at man har anledning og tid til virkelig å leve livet.[1] Dette er etter min mening ikke ulikt slik ungdom tenker det: - leve hver dag og la bekymringene om fremtiden vente.
Når jeg skulle bestemme meg for type feltarbeid og emne for denne rapporten, hadde det kanskje vært mest nærliggende å velge emnet kultur for barn og unge. I mitt valgfag ”Kulturarbeid for barn og unge” (2. år på høgskolen), lærte vi mye om tilrettelagte kulturtilbud for denne gruppen gjennom observasjoner blant annet i skolene. Den kulturelle skolesekkens mål er blant annet å medvirke til at elever i grunnskolen får et profesjonelt kulturtilbud. Den har eksistert i flere år og det finnes evalueringer og mye litteratur om dette emnet både i fagbøker og på internett. I kulturavdelinger i større kommuner finnes det egne enheter for barn og unge og ofte egne ansatte som har dette som sitt virkeområde, mens Den kulturelle spaserstokken er et ganske nytt tiltak. Dette sammen med en offentlig debatt om at eldreomsorgen i dag kan virke forsømt, gjorde at jeg fant det mer interessant og utfordrende å gå inn i dette emnet. Det er også slik at Den kulturelle spaserstokken og Den kulturelle skolesekken har forbindelser til hverandre, hvor den kulturelle skolesekken fungerer som et slags forbilde og hvor begge har et klart hovedmål: - å gi unge og eldre et bedre kulturtilbud gjennom profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet.[2]

Den kulturelle spaserstokken er et samarbeid mellom Kultur og Kirkedepartementet og Helse og Sosialdepartementet som startet høsten 2006. Forbildet og opphavet til Den kulturelle spaserstokken er blant annet tidligere prosjekter med samme eller lignende navn[3] og Den kulturelle skolesekken.[4]

1.1 Problemstillinger
I min feltrapport vil jeg forsøke å gi svar på følgende problemstillinger:
· Hva er Den kulturelle spaserstokken?
Hva er egentlig bakgrunnen for Den kulturelle spaserstokken og hvilke mål har departementene med støtteordningen? Jeg vil også se på hva som ble gitt av budsjettrammer det første året, i 2007, og hva som blir gitt i år.
· Hva slags kulturtilbud eksisterer allerede for eldre i Skien Kommune?
Skien Kommune sier i sin Kulturmelding at ”Den gode og inkluderende møteplass nås med kultur som strategi” og visjonen er blant annet.[...]”.. det legges til rette for gode kulturtilbud for alle innbyggere”.[5] Jeg har i mitt feltarbeid sett på hva som allerede finnes av egne kulturtilbud for de eldre i Skien. Hva finnes av tilrettelagte kulturtilbud og hva har de eldre tilgang til av generelle kulturtilbud i Skien..
· Hvilke synspunkter har de ulike aktørene som driver med kulturaktiviteter for eldre i Skien på at det nå vil bli søkt om midler fra Den kulturelle spaserstokken?
Er det enighet eller eksisterer det ulike syn på hva kultur for eldre bør være ut i fra den helsefaglige innfallsvinkel og den kulturfaglige innfallsvinkel? Hvordan fungerer samarbeidet mellom de to sektorene kultur og pleie/omsorg?

For å finne svar på mine problemstillinger har jeg deltatt som observatør og gjort feltarbeid på en rekke eksisterende arrangementer for eldre i Skien under min praksisperiode ved Kulturavdelingen i Skien. Dette i tiden 7. januar – 3. mars 2008. Feltarbeidet omfatter samtaler med, og intervjuer av aktuelle informanter. I tillegg kommer analyser av skriftlige kilder som Stortingsmeldinger og Stortingsproposisjoner hvor Den kulturelle spaserstokken er omtalt. Jeg har videre sett på hva noen andre kommuner, som allerede har fått midler fra Den kulturelle spaserstokken har av erfaringer.

1.2 Kort om praksisstedet
Skien kommunes øverste administrative leder er Rådmannen. Skien kommune er inndelt i 6 fagavdelinger som hver ledes av en fagsjef. Kulturavdelingen er en av fagavdelingene og har sine kontorer ved Langbrygga i Skien. Kultursjef er Alfhild Skaardal. Kulturavdelingens organisasjon er bygget opp som vist på tegning nedenfor:

Antall årsverk i Kulturavdelingen (2006): 94,8[6]
Fritidsenheten som jeg har hatt min praksis ved, ledes av Henriette Stoltz og denne enheten har ansvar for idrett, fritid, ungdom, tilrettelagte tilbud og flerkultur. Den kulturelle spaserstokken vil også ligge under denne enheten. Skien kommune vil mest sannsynlig søke tilskudd fra Den kulturelle spaserstokken i 2008. Foreløpig er det bare Ina Voigt, v/seksjon for kunst- og kulturformidling ved Kulturavdelingen i Skien som har jobbet med Den kulturelle spaserstokken. Hun har hatt en vikarstilling og sluttet ved Kulturavdelingen i mars 2008.

Den kulturelle spaserstokken er et samarbeid mellom to departementer, Kultur- og Kirkedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.. På kommunalt plan i Skien blir Den kulturelle spaserstokken et samarbeid mellom Kulturavdelingen og Pleie og Omsorgsetat, Helse og sosialetat og Frivillighetskoordinatoren, samt representanter fra Eldrerådet i kommunen og Pensjonistforbundet i Telemark. Alle er representert i plangruppen og skal sammen lage et Planprogram, og ut i fra dette søke midler fra tiltaket.

1.3 Kulturmelding for Skien Kommune
Kulturavdelingen har igangsatt arbeidet med en ny strategisk kulturplan for Skien for perioden 2008-2020. Denne skal avløse den nåværende kulturmeldingen (2004 – 2007). Et utgangspunkt for denne plandelen er at ”kulturlivet i Skien skal være for alle – og alle skal ha like muligheter til å agere som kulturaktører, kulturutøvere og kulturpublikum”.[7] Ifølge Kulturplanen vil et mangfoldsperspektiv være med på å ivareta alle grupper som likeverdige aktører, også de som av ulike årsaker har behov for tilrettelegging i en eller annen form. Mangfold skal være et gjennomgående perspektiv i hele planen, men fortjener også særskilt oppmerksomhet nettopp for å sikre like vilkår for alle brukergrupper. Ellen Rodvang, prosjektleder for den nye Kulturplanen, hevder at Den kulturelle spaserstokken vil bli nevnt som satsingsområde i Kulturmeldingen, men at det vil bli laget en egen melding om tiltaket.[8]

2 Litteratur og metode
Jeg har funnet lite litteratur om konkrete kulturtilbud for eldre. De eldre er som regel tatt inn og omtalt sammen med de generelle kulturtilbudene. Det finnes vesentlig mer litteratur om konkrete kulturtilbud for barn og unge. Nedenfor vil jeg omtale relevant litteratur som jeg har funnet rundt emnet.

2.1 Relevant litteratur
Stortingsmeldingene fra Kultur- og Kirkedepartementet (KKD) og Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) blir helt sentrale.[9] I en rapport som den jeg skriver, er det nødvendig med en del begrepsavklaringer. I hovedmålet for tiltaket står det å lese om […]…”profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet. [10] Stortingsmelding nr 48 ”Kulturpolitikk frem mot 2014” har tatt med de tre begrepene ”kunst”, ”kultur” og ”kvalitet” og sagt en del om hvor komplekse og hvor ulike betydningene av disse begrepene kan være.

Som pensum 2. året i valgfaget ”Kultur for barn og unge” hadde vi boken ”Det musiske mennesket: Barnet og sangen, lek og læring gjennom livets faser”, skrevet av Dr. philos., professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold.[11]Bokens allmennmenneskelige ramme er den samme. ”Sang er det første vi møter og det siste vi mister”[12]. Jeg hadde gleden av å intervjue Bjørkvold over telefon i sammenheng med denne rapporten, og han sa om boken at ”den må leses i sin helhet mens man fastholder teorien om barnet”. ”Livet henger sammen og er et løp. Rytmen sitter i det gamle mennesket, i det gjenkjennende, barndom, ungdom, opprøret og alderdommen. På slutten er det bare det selvopplevde. Det er ikke vits i teori, for den ligger i barndommen”.[13] Bjørkvold sier at ”det handler om tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda”.

Trondheim kommune har hatt ”Den kulturelle spaserstokken” som prosjektnavn for sine kulturtilbud for eldre siden 2002 og sitter inne med en del viktig erfaring. Evalueringen av prosjektet i Trondheim finnes i en egen rapport, og de har etter forespørsel fra andre kommuner og samarbeidspartnere laget en slags kokebok Denne kokeboken tar for seg etablering av Den kulturelle spaserstokken med utgangspunkt i det som blir kalt Trondheimsmodellen. Denne rapporten fikk jeg tilsendt av Prosjektleder Hanne Jensen Sunde, men den finnes også tilgjengelig i nettutgave for nedlasting på kommunens hjemmesider.[14]

Boken ”Kultur former framtida – hvordan og hvorfor kultur virker”,[15] består av artikler fra ulike bidragsytere. Det er særlig kapittel 3: ”Kultur gir helse” og artiklene til lege og musikkterapeut Audun Myskja, faglig ansvarlig for kultur og helse i Trondheim, Karin Amble, prosjektleder for Den kulturelle spaserstokken i Trondheim, Hanne Jensen Sunde, og professor i musikkvitenskap og musikkterapi Even Ruud, som jeg har konsentrert meg om.

Statens seniorråd er et rådgivende organ for offentlige instanser og institusjoner på nasjonalt nivå. De har gitt ut et hefte som heter ”Seniorpolitiske utfordringer 2006-2009”.[16]De tar i dette heftet opp forhold som angår seniorers aktivitet og deltagelse i samfunnslivet. Begrepet seniorer brukes her om alle personer over 50 år. Her tar seniorrådet for seg blant annet hvordan utviklingen av eldrebefolkningen tenkes å bli i årene fremover. I 2050 vil det være omtrent dobbelt så mange eldre som i dag. 21 % av befolkningen vil være over 67 år. I heftet skriver de om hvor viktig kultur er som en verdiskaper til livet, og hvor viktig den fysiske aktiviteten er for de eldre. De har også en del meninger rundt helse og omsorgspolitikk og er spesielt opptatt av det de kaller helsevesenets mest forsømte områder – geriatrien og alderspsykiatrien.

2.2 Metodevalg og anvendelse
De ulike metodene man kan velge mellom i et feltarbeid er våre hjelpemidler i studiet av samfunnet. Det skilles mellom to former for metodevalg i samfunnsvitenskap. Kvalitativ metode og kvantitativ metode handler om innsamling av data som skal skape en dypere og inngående forståelse for den problemstilling man har og vil undersøke.[17]Den kvantitative metoden omformer data til tall og mengdestørrelser, som igjen kan brukes til statistiske analyser og konsentrerer seg om å gi et helhetlig bilde med vekt på bredde. Den kvalitative metoden brukes for å innhente kunnskap om et fenomen, og fortolke denne informasjonen og er preget av det samfunns- og fagsynet forskeren har, og er ikke objektiv i naturvitenskapelig forstand.[18] Innenfor samfunnsfagene kan man ikke omtale verken kvantitative eller kvalitative studier som objektive i naturvitenskapelig forstand.[19]Kvalitative studier søker en dybdeforståelse i motsetning til de kvantitative studienes higen etter breddeforståelse. Det er også slik at kvantitative data, kanskje mer enn andre data, tolkes på en måte som preges av den som tolker. Kvalitativ metode karakteriseres som ”… tilnærminger som i større eller mindre grad kombinerer de fem følgende teknikkene: direkte observasjon, direkte deltaking, informant- og respondentintervju og dokumentanalyse”.[20]

For meg i mitt feltarbeid har det vært helt naturlig og opplagt å bruke kvalitativ metode, og jeg har benyttet meg av kvalitativt intervju, aktiv deltagelse, deltagende observasjon og dokumentanalyse.

2.3 Kvalitative intervjuer – informant og respondentintervju/samtaler
Intervjuene er blitt foretatt på grunnlag av en intervjuguide,[21] som har hjulpet meg å huske emner og spørsmål. Jeg fulgte ikke intervjuguiden slavisk men brukte den som en slags ”huskelapp”. I slike halvstrukturerte intervjuer blir bestemte temaer angitt, men forskeren har likevel muligheten til å følge opp svar som innbyr til det.[22] Jeg opplevde at både intervjuobjektet og jeg selv ble mer komfortabel med en ”uformell” vinkling på intervjuet. Intervjuobjektene ble valgt ut i fra at jeg ville forsøke å få et bredest mulig bilde av temaet og hvor representanter fra både kultursektor og pleie- og omsorgsektor og de eldre selv ble representert. Informanter fra Kulturavdelingen, Kulturdepartementet og artister som opptrer for eldre har representert kultursektoren i tillegg til samtaler og intervjuer med ulike kulturinstitusjoner som kino og teater. Samtaler med informanter fra Trondheim kommune og Folkeakademiet har vært aktuelle fordi de sitter med erfaringer fra lignende tiltak og som har samme navn. Ledere fra Pensjonistforbundet og Eldrerådet har interesser i begge sektorene og er talsmenn og representanter for de eldres interesser. Fra pleie- og omsorgssektoren har jeg hatt intervju og samtaler med leder, omsorgsarbeidere og aktivitører ved Kultur- og aktivitetssentrene og lederen og aktivitøren for et bo- og behandlingssenter. Intervjuene ble foretatt både ansikt til ansikt, gjennom telefon og via e-post-utveksling. Noen av intervjuene ble tatt opp på bånd.

2.4 Deltagende observasjon og direkte deltagelse
Den deltagende observasjonen og den direkte deltagelsen ble benyttet på mine besøk på kultur og aktivitetssentrene, hvor jeg hadde gode uformelle samtaler med de eldre, danset og sang med dem og var med de på de ulike arrangementene og aktivitetene som var arrangert for dem. Jeg har også aktivt tatt kontakt med eldre på kafeer og samtalet uformelt med dem om hva de ønsker å ha av kulturtilbud i Skien. Jeg har videre oppsøkt arrangementer som i hovedsak er for alle, men hvor de eldre er i absolutt flertall, for eksempel Foajekonserten i Ibsenhuset.

2.5 Dokumentanalyse
I min praksisperiode ved Kulturavdelingen har jeg hatt tilgang til alt av dokumenter som angår Den kulturelle spaserstokken og som er innsamlet og skrevet i det forarbeidet som Ina Voigt ved seksjon for kunst- og kulturformidling ved Kulturavdelingen har gjort.[23]
Jeg har også brukt programmene for de ulike Kultur- og aktivitetssentrene for å se hva slag tilbud disse har for sine brukergrupper og hvor ofte det finnes tilbud.[24]

3 Den kulturelle spaserstokken
Den kulturelle spaserstokken er en støtteordning for kommuner som vil søke staten om midler for kulturtiltak for eldre i sin kommune.

Jeg vil i denne delen forklare hva som er opprinnelsen til Den kulturelle spaserstokken og hvem som er initiativtagerne. Hva er det som har vært føringene fra Regjeringens side i forkant av Den kulturelle spaserstokken og hva er målene? Her vil jeg også se på hvilke budsjettrammer som er gitt.

3.1 Bakgrunn for Den kulturelle spaserstokken
Den kulturelle spaserstokken ble lansert av Regjeringen sommeren 2006.. Om dette sier Eldrerådets leder Samson Sæther: ”Spaserstokken er et resultat av at Statsminister Jens Stoltenberg en gang var i Kristiansand og så noen jenter som hadde invitert noen pensjonister på fallskjermhopping. De eldste var nitti år”.[25] Det er mye som tyder på at disse jentene er de samme som er omtalt på Folkeakademiet sin hjemmeside ”Livsglede for eldre ble etablert av to sykepleierstudenter i Kristiansand 2005. I mars 2006 holdt studentene et innlegg om opplegget for sykepleierstudenter i Trondheim. To uker senere var Livsglede for eldre etablert og første aktivitet planlagt.”[26] Når jeg henvender meg til Kultur- og Kirkedepartementet bekreftes denne historien av rådgiver Sverre Mjøen og han sier også at ”Navnet spaserstokken er også inspirert av andre tiltak rettet mot eldre. For eksempel Trondheim og Kristiansand har brukt lignende betegnelser og vi finner også navn som vandringsstaven, rullator osv”.[27]

Helt sentralt og grunnleggende for Regjeringens satsing på Den kulturelle spaserstokken og viktigheten av kulturtilbud for eldre ligger i Soria Moria-erklæringen[28]og Kulturløftet.[29] Kunnskapsløftet er regjeringens felles prioriteringer for norsk kulturpolitikk de neste 10 årene. Kunnskapsløftet skal være et middel for å heve kulturens og læringens status som samfunns- og politikkområde. Regjeringspartiene har blitt enige om femten hovedprioriteringer som samlet vil gi et stort løft for norsk kulturliv. Innen 2014 er det blant annet et mål at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål. 1. august 2007 ble det også vedtatt en egen kulturlov som var et eget punkt i kulturløftet. Regjeringen har en visjon om at Norge skal være en ledende kulturnasjon som legger vekt på kultur i alle deler av samfunnslivet, og fremhever at kultur har stor betydning for andre samfunnsmål som næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet.[30] Instrumentell kulturpolitikk handler om å benytte kulturtiltak og kulturinvesteringer som middel eller instrument for å oppnå mål på andre felter enn innefor kultursektoren. Slike mål har i første rekke blitt utformet i tilknytning til nærings- og befolkningsutvikling i distriktene[31]

3.2 Målsettingen
Den kulturelle spaserstokken er ment å gi eldre et bredt og profesjonelt kulturtilbud. Kunst og kultur skal være grunnlag for god livskvalitet, og er også et viktig aspekt ved eldres omsorgstilbud[32]. Økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal legge til rette for og utvikle gode kunst- og kulturprosjekt lokalt med eldre. Leif Jernquist hevder at

Det er klart at Den kulturelle spaserstokken er med å synliggjøre en prosess som har vært der hele tiden – på ulike nivå og på ulike steder. Vi er i startfasen når det gjelder kultur. Kultur er enormt viktig i arbeidet med eldre. Det som det i denne prosessen aldri må stoppe med.. .- det må brukes som forebygging hele veien. Å leve til vi dør – betyr noe for eldre.[33]

Lanseringen av Den kulturelle spaserstokken kom blant annet som oppfølging av innholdet i Omsorgsmeldingen fra Helse- og omsorgsdepartementet høsten 2006.”Kulturtiltak og tilgjengelighet til kulturtilbud er et svært viktig element i en helhetlig omsorgstjeneste” og ”Regjeringen vil legge vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud.”[34] Dette er den helsefaglige innfallsvinkelen. Målet er å gi de eldre økt livskvalitet gjennom bruk av ulike kulturtilbud og at de skal ha de samme mulighetene som alle andre har til å motta og delta i kulturelle aktiviteter ut fra sine forutsetninger. Om dette sier Samson Sæther:

Man må se på spaserstokken som forebyggendes, for det er klart at det vil bli flere og flere mennesker som blir 80-90 år og da blir det viktig ¨å holde mennesker i form mentalt og fysisk så de ikke dør hen. Dette er faren for pensjonistene, at de bare blir sittende foran tv og dør. Dette har to perspektiver. Det økonomiske og livskvaliteten. Det vil koste kolossalt i fremtiden. Kultur kan også være besparende for de skal leve lenger uten å komme på institusjon. Vi vet en del eksempler hvor de eldre har blitt sittende veldig mye passive hjemme og da går det veldig fort nedover. Revitalisering er så viktig. Å få de tilbake igjen etter sykdom. Hvis man lar mennesker ligge der og uten at de er friskmeldte, så er det veldig viktig å få de ut igjen. Det er også en kjensgjerning at jo mer personalet duller med mennesker og får alt opp i hendene, jo mer passiviserende er det. Eldre har en voldsom erfaring og vi har hatt en tendens til at når man blir 70 år så har vi den følelsen av at når man blir utmeldt av samfunnet som aktivt menneske. Da er du pensjonist. [35]

Holdningene til flere av mine informanter var at friske eldre er ressursbesparende for helsevesenet, og at aktive eldre er en ressurs for hele samfunnet. Samtidig hevdet flere av informantene viktigheten av forebygging, slik at man får flest mulig friske eldre, men også viktigheten av rehabilitering for de som er av svak helse, og at det er viktig å gjøre hverdagen for disse enklere og bedre. Begge deler er ressursbesparende både økonomisk og helsemessig. Det koster, menneskelig og pengemessig at eldre blir syke, - og syke lenge.

3.3 Om samarbeidet mellom Kultur og Kirkedepartementet og Helse- og Omsorgsdepartementet
Det er altså kombinasjonen av kunst og kultur som forebyggende og behandlende effekt for eldre som gjør at Kirke og Kulturdepartementet og Helse- og Omsorgsdepartementet har inngått et faglig samarbeid og et slags ”spleiselag” om tiltaket. Om dette sier en rådgiver i KKD.
Den kulturelle spaserstokken skal ha en helsefaglig og kulturfaglig innfallsvinkel og ha en forebyggende og behandlende effekt. Kulturpolitisk kvalitet og kultur av god kvalitet skal være tilgjengelig. Kulturen skal være tilgjengelig for alle der de er og hvor mangfoldet er viktig. Eldre på institusjoner er de man først og fremst har hatt i tankene. Derav har det blitt kalt et spleiselag. [36]

Om det faglige samarbeidet mellom de to departementene og hva som er den kulturfaglige innfallsvinkelen leser står det i St.meld. nr. 39 (2006-2007) ”Frivillighet for alle”.[37]

Målet med ordningen er å legge til rette for kulturtiltak for eldre. Gjennom et økt samarbeid mellom kultursektoren og omsorgssektoren skal Den kulturelle spaserstokken være med å legge til rette for og utvikle gode kunst- og kulturprosjekter lokalt. Dette skal kunne gi kunst- og kulturopplevelser til eldre mennesker på eldresentre, i sykehjem og på ulike kulturarenaer. De bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet, etter modell fra Den kulturelle skolesekken. Tilbudet bør videre favne om et mangfold av sjangere og uttrykk. Den kulturelle spaserstokken bør ha en sterk lokal forankring.

Tidligere har det ikke vært særlig fokus på egne kulturtiltak for eldre og de har gått inn under de generelle tilbudene alle tilbys. Det har heller ikke vært like stor bevissthet rundt å bruke kultur som forebyggende og behandlende effekt før ”Aktiv omsorg” kom inn som et begrep i Omsorgsmeldingen[38]. En satsing på en aktiv omsorg vil kreve større tverrfaglig bredde i omsorgssektoren og gå på tvers av flere sektorer. Den kulturelle spaserstokken vil bli kultursektorens bidrag til aktiv omsorg for de eldre..

3.4 Midlene som er gitt og fordelingen av disse
I 2007 ble det bevilget 10 millioner kroner til Den kulturelle spaserstokken. 5 millioner av dette kom fra KKD og 5 millioner kom fra HOD. Om fordelingen av disse midlene sier rådgiver ved KKD, Sverre Mjøen

Det er Kulturdepartementet som står for selve gjennomføringen av søknadene i samråd med helsedepartementet. Noen kommuner hadde bare amatørbilde i sin søknad og fikk ikke støtte av Kulturdepartementet, men som kanskje godt kunne fått støtte av helsedepartementet. Kjernekravet er profesjonell kunst og kultur.[39]

Departementet mottok 239 søknader (2007) fra kommuner over hele landet med en samlet søknadssum på omlag 43,6 millioner. kroner. Søknadene viser et omfattende engasjement og stor bredde i kulturtiltak for eldre. 67 kommuner i alle landets fylker fikk tilskudd til ulike typer arrangementer og tiltak innen ulike kulturområder. Kommunene Kongsberg, Flesberg, Nore og Uvdal og Øvre Eiker i Buskerud, og Tinn og Notodden i Telemark, samarbeider om et fellesprosjekt – Den blå timen[40] - og mottar til sammen 1 million kroner av midlene som de fordeler mellom seg. Tinn og Notodden var de eneste kommunene i Telemark som fikk midler fra Den kulturelle spaserstokken [41]I 2008 er det satt av 15 millioner kroner til prosjektet, slik at det over to år gis til sammen 25 millioner kroner til ulike utviklingsprosjekter. I år bevilger KKD 10 millioner kroner mens 5 millioner kroner blir bevilget fra Helse og Omsorgsdepartementet[42]

3.5 Konklusjon
Prosjektene som blir finansiert gjennom Den kulturelle spaserstokken skal benytte det lokale kulturmiljø og lokale kulturinstitusjoner, i tillegg til veletablerte kulturarrangementer. Tiltaket skal samle mennesker på tvers av generasjoner, og møtestedene vil være i eldreinstitusjoner og i tradisjonelle rom for kunst- og kulturformidling. Prosjektet ønsker å bidra til at alle eldre som bor hjemme skal få tilbud om transport for å delta. Hverdagen til eldre mennesker i institusjoner skal preges av et mangfold av kulturopplevelser og kulturelle arrangementer. Det finnes altså likheter med Den kulturelle skolesekken, som også har mål om profesjonell kunst og kulturopplevelser ut til barn og unge i skolen. Det er allikevel en vesentlig forskjell. Det er at mens det for skoleelever blir tilbudt som en del av den obligatoriske undervisningen, er det for eldre et frivillig tilbud og man må gå aktivt inn for å invitere og legge forholdene til rette for at eldre skal møte opp. Den helsefaglige og den kulturfaglige innfallsvinkelen fra to så ulike Departementer vil nok være en utfordring. Men med enighet om at kultur er til det gode for mennesker både for helse og velvære, mener jeg at man er kommet langt. Den kulturelle spaserstokken er nystartet og erfaringene man gjør seg i årene fremover må evalueres og departementene må få tilbakemeldinger på hvordan tiltakene oppleves og om det oppnås de mål som er satt.

4 Kulturtilbud for eldre i Skien kommune
Kulturmeldingen 2004 – 2007 for Skien Kommune sier en del om satsingsområdene til Kulturavdelingen.[43]Her presenteres også Skien kommune sin visjon som ”Den gode og inkluderende møteplass nås med kultur som strategi” og ”Visjonen skal nås ved at Skien skal framstå som verdensdramatikeren Henrik Ibsens fødeby og utvikle byens kulturinstitusjoner og – arenaer, slik at det legges til rette for gode kulturtilbud for alle innbyggere”.[44]De eldre er ikke nevnt som spesifikt satsingsområde i denne Kulturplanen, slik det er gjort for barn og unge, men faller inn under ”gode kulturtilbud for alle innbyggere”. Kultur er et satsingsområde i Skien og Kommunen synes bevisste på at en tydelig kulturprofil skaper en positiv profil av byen. Kultur er ment å skape stedstilhørighet, borgerstolthet og engasjement i nærmiljøet, sies det i Kulturmeldingen.

4.1 Kultur- og aktivitetssentrene i Skien
I mange av helseinstitusjonene og kultur- og aktivitetssentrene i Norge er det i dag ansatt fagfolk, både med bakgrunn i kulturstudie eller med utdannelse som aktivitør/omsorgsarbeidere. Så også i Skien. Målsettingen for kultur- og aktivitetssentrene er å ha en forebyggende og aktiviserende funksjon og skal gjennom kultur, aktivitet og sosiale arenaer forebygge mot passivitet og ensomhet for trygdede ”[…] i alle aldre og alle voksne med ledig tid. Sentrene vil bidra med å bygge broer mellom generasjoner og gi plass og tilbud for kommunens borgere i alle aldre. Det skal legges opp til at brukerne skal kunne være både kulturnyter og kulturyter”.[45]

De fire kultur- og aktivitetssentrene i Skien Kommune, Klyve, Tamburlund, Lie og Haugsåsen, er åpen for alle trygdede uansett alder. Det er allikevel en kjensgjerning at flesteparten av de besøkende til disse sentrene er eldre. Statistikken til kultur- og aktivitetssentrene viser at av totalt 1284 brukere (med medlemskort) var bare 74 brukere under 50 år. Hovedvekten av brukere befinner seg i alderen 65 – 90 og utgjorde ca 1000 brukere. (tall fra 2007)[46] ”Det er en utfordring å få endret det faktum at mange tror at Kultur og aktivitetssentrene i Skien bare er for eldre”, sier Enhetslederen for kultur og aktivitet Bente Søfting i intervjuet. Hun er leder for de fire Kultur- og aktivitetssentrene, leder for Dagsenter for demente på Klyvetunet og Nærmiljøtiltakene i kommunen, og leder for frivillighetskoordinatoren. Alle sentrene har et eget brukerråd som består av brukere. Brukerrådene skal være et rådgivende organ for enhetsleder og ansatte på sentrene og de skal på ulike områder arbeide for fellesskapets beste. Brukerrådene har egen økonomi som tildeles aktivitetene på huset i ulike former.

4.2 De frivillige
Det jobber i dag omtrent 200 frivillige medarbeidere på sentrene. Frivillige benyttes på dagsentrene og i bokollektivet på Klyvetunet og er også hjelpere på bussene som transporterer eldre, med mer. Den frivillige innsatsen tilsvarer ca 3,2 årsverk og er kommet i stand etter et samarbeid med 18 frivillige organisasjoner[47]

Vi er avhengige av frivillige for at aktiviteter skal gjennomføres. Det er viktig at vi engasjerer frivillige medarbeidere, som ikke ser på dette som en jobb, ettersom dem ikke får betaling for det. Vi ønsker at våre frivillige medarbeidere gjør dette i et lys av at det gir dem noe som frivillige, og at dem gir våre brukere noe i forbindelse med opplevelser. De frivillige får dekt arrangementsutgifter dem deltar på, samt mat som blir servert under arrangementet. Rundt juletider, hvert år, inviterer vi alle våre frivillige medarbeidere inn til en julefrokost, for å vise vår takknemlighet for deres engasjement. Vi tilbyr også en såkalt utvidet blå tur til våre frivillige på høsten. Et krav som stilles for at dem kan delta på dette, er at dem har arbeidet minimum i 50 timer. Det er stort sett eldre som er frivillige. Den yngste frivillige vi har er vel 55 år.[48].

Jeg var i kontakt med mange av de frivillige under min praksis. Alle jeg snakket med sa at de syntes det var veldig givende å være frivillige. Samtidig var det en fin måte å komme seg ut på selv, og sørge for at man fikk ”en meningsfull hverdag”. Mange av de frivillige jeg møtte var selv pensjonister. De aller fleste jeg snakket med følte at de fikk god nok takk for innsatsen de gjorde, men en frivillig syntes at ”det hadde ikke gjort noe om kommunen fikk vite om alt vi gjør helt gratis”.[49]

4.3 Arrangementer
I løpet av 2007 arrangerte de fire kultur- og aktivitetssentrene i Skien: 46 ulike klubber med 467 klubbmedlemmer. Klubbtilbudene varierer fra snekring, hage, veving og trekkspill til gåtrim, data og rosemaling. Det ble arrangert 229 ulike arrangementer, som dekker underholdning, fest, kulturuke, tedans, andakter med mer. Det ble holdt 63 ulike hobbykurs med 496 deltagere, blant andre datakurs og språkkurs.[50]Dagsenter for demente har aktiviteter som turgåing, trim, sang/musikk, dans med bevegelse, historiefortellinger og ordleker. Individuelle ønsker og behov blir vektlagt i forhold til aktivitetene
Arrangementene har stor variasjon og her må sies at de til fulle benytter seg av det utvidete kulturbegrepet. Det er alt fra diktlesing, dans, konserter, bingo, idrettsklubb, turgrupper, tedans, fester, kurser, foredrag og kafeer.

4.4 Kommunale Sykehjem
Skien har 6 kommunale sykehjem som hver enkelt har ansatt egne aktivitører og omsorgsarbeidere. De seks sykehjemmene er Skien Sykehjem, Gulset Sykehjem og Bokollektiv, Gjerpen Alders og sykehjem, Melum bo og Behandlingssenter, Klosterskogen Vekst og Ressurssenter og Bakkane Bo og Behandlingssenter.[51]

4.5 Andre kulturarenaer med faste tilbud tilrettelagt for eldre i Skien
Kino1 i Skien har vært privateid siden 2001. Kinoen reklamerer med både babykino og seniorkino i tillegg til vanlige visninger. Kinoen har 5 saler og har 150 000 besøkende hvert år.[52]På telefon forteller kinosjef Espen Raastad meg om kinotilbudet de har opprettet for de eldre:

Kino 1 i Skien har Seniorkino en gang i uken på dagtid. Kinoen har tilbud til alle som føler seg som senior. Pr. definisjon er det alle som er over 67 år. Det foregår gjennom det meste av året med unntak av sommeren. Det er et åpent tilbud. Det er tilrettelagt slik at vi har noe lavere lyd enn ordinære kinovisninger og vi serverer kaffe og kaker i forkant av forestillingene og summen av det hele er til en gunstig pris. I tillegg har vi et samarbeid med Klyvetunet som har en egen kinoklubb en gang i måneden. Da kommer de med felles transport og får omtrent det samme som de andre på seniorkino. Forskjellen er at de går tilbake til Klyvetunet for å diskutere filmen og de kommer også med egne forslag til film de vil se. Ellers er det jo ordinære formiddagsvisninger. Mange eldre uttrykker redsel for å gå ut på kveldstid og derfor oppfordrer vi ofte eldre til å gå i helgene på våre dagkinotilbud.[53]

Teater Ibsen er et regionteater for Telemark og Vestfold fylke. Teateret ble etablert i 1975 som et offentlig teater med finansiering fra stat og av teaterets tre eiere, Skien kommune, Telemark Fylkeskommune og Tønsberg kommune.[54] Markedssjef Per Haugen forteller om teaterets tilbud som egner seg godt til eldre og som skjer i samarbeid med Folkeakademiet:

Teater Ibsen har et tilbud for eldre via Folkeakademiet. Folkeakademiet har laget en brosjyre som gjelder for høsten 2008. ”Kjærlighetsbrev” er en forestilling vi har hatt siden 2006. Denne egner seg godt for eldre. En amerikansk forfatter som har laget den og den har veldig klare begrensninger, ikke med mye lys og lyd og er kun med to voksne skuespillere, pluss en musiker. Vi har noen ganger arrangert teatervisninger på dagtid. Teater Ibsen har ikke andre spesielle opplegg for de eldre utenom sitt ordinære tilbud.[55]

Folkeakademiet kaller seg kultur- og folkeopplysningsorganisasjon. Deres mål er å skape gode arenaer der barn, unge, voksne og eldre kan delta på meningsfylte kulturaktiviteter i lokalmiljøet der de bor. De er organisert i 12 distrikter i Norge og har ca 180 lokale folkeakademier med flere tusen medlemmer. Organisasjonen står årlig bak mer enn 3.000 arrangementer med 220.000 frammøtte.[56].

Folkeakademiet har et satsingsområde som også heter Den kulturelle spaserstokken, som de har hatt siden før regjeringen startet det. Intensjonen er den samme, men i fra staten sin side går denne gjennom kommunen. De som vil ha penger til dette må gå gjennom kommunen. FA er jo en organisasjon som er uavhengig, men som får penger fra Kulturdepartementet og noe av disse pengene går til kulturaktiviteter, blant annet spaserstokk-tiltak. Det kommer litt an på hva det er. Det kan være regulære kulturtilbud og det kan være tilbud som aktiviserer de eldre selv og gir de eldre medbestemmelsesrett. Vi har et par prosjekter gående hvor de involverer de eldre. Det var litt forbauselse fra staten når de oppdaget at vi hadde domenenavn på Den kulturelle spaserstokken. Man kan si at det som er litt problem her er at man kom litt seint ut med den statlige utlysningen. Folkeakademiet har ca 100 turneer i året. På lokalt nivå bruker vi kun frivillige med få unntak. På distriktsnivå er det deltidsstillinger jevnt over, med unntak av et par heltid.[57]

Jeg nevner Folkeakademiet her selv om de er veldig lite synlige i Skien og Telemark for øvrig, og er etter det jeg har funnet ut kun involvert i en teaterforestilling hos Teater Ibsen i Skien.
Ifølge generalsekretæren Pål Djuve har aktiviteten ligget nede i Telemark de siste årene, men at det er håp om at dette vil endre seg fremover og at aktiviteten blir tatt opp igjen.

Foajekonsertene i Ibsenhuset foregår på lørdag formiddag og har eksistert i mange år. Hver lørdag samles det mellom 200 og 400 mennesker på disse ”intimkonsertene”[58]. Flesteparten av de besøkende på disse arrangementene er eldre. Jeg deltok som observatør under foajekonserten 16. februar d.å, og de eldre jeg snakket med der fortalte at de var der ”hver lørdag” og at mange de kjente hadde dette som en tradisjon over mange år. ”Vi går sammen med andre eldre par og koser oss med musikk og kaffe og dette er en hyggelig start på lørdagshandelen”[59], sa et eldre par jeg snakket med.

4.6 Andre generelle kulturarenaer som finnes i Skien
Skien er rik på kulturtilbud og arenaer som er åpent for alle[60]. Her kan nevnes kunstutstillinger på Galleri Falkum og Skien Kunstforening sine utstillinger i Ibsenhuset. Ibsenhuset har også en rekke større og mindre konserter og forestillinger av ulike slag. Eldre kan selvfølgelig også delta på ulike festivaler og arrangementer i sentrum og omegn. Telemark Museum og Ibsen Venstøp er eksempler på museer med temaer som nok er aktuelle også for de eldre, Sammen med en gruppe eldre fra Tamburlund Kultur og aktivitetssenter besøkte vi, og hadde omvisning i Skien Fritidspark som nyåpnes nå i år. Fritidsparken har populære tilbud for eldre som svømming, treningssenter, egen spa-avdeling og vil også ha en restaurant drevet av Hjalmar Johansens hotell- og næringsmiddelfagelever med pensjonistpriser på matretter. I Skien finnes det også fem nærmiljøtiltak som fungerer som sosiale, trygge og inkluderende treffsteder, og som har stort fokus på frivillighetsarbeid og brukermedvirkning. I tillegg vil jeg nevne alle frivillige organisasjoner, klubber og foreninger som er åpne for alle, og som har tilbud av alle slag.

4.7 Konklusjon
Skien har generelt et rikholdig kulturliv for alle innbyggere og besøkende til byen. Med sine fire Kultur- og aktivitetssentre er Skien heldige som kan tilby kulturaktiviteter også for dem med spesielle behov, som trygdede i alle aldre og eldre. De stimulerer til møter på tvers av generasjoner og på tvers av ulike interesser og deltagelse. Kultur- og aktivitetssentrene er også åpne på dagtid når det ellers er få andre kulturtilbud. Dette er med på å gjøre det enklere og mer tilgjengelig for de eldre som kanskje ellers gruer seg for å gå ut kveldstid. Tilbudene er også rimelige. Kultur- og aktivitetssentrene samarbeider og prøver å gjøre det enkelt for deltagerne ved å tilby dem billig transport til arrangementer. Også ved å gjøre det enklere for de eldre å bevege seg mellom sentrene og ulike arrangementer som skjer på andre steder. Samarbeidet mellom sentrene, samt en felles ledelse av Kultur- og aktivitetssentrene gjør også sitt til at tilbudet blir helhetlig og at tilbudene spenner seg over flere interessefelt.

5 Ulike synspunkter om søknad om midler fra Den kulturelle spaserstokken i Skien
I debatten om kulturpolitikk snakkes det hele tiden om hva kultur egentlig er. Det brukes uttrykk som snevert og utvidet kulturbegrep, profesjonell kultur og amatør kultur, høy og lav kultur. Det blir ofte en debatt om kvalitet og hva kunstnerisk kvalitet er. Alle er stort sett enig om at kunst og kultur, både som et snevert kulturbegrep og utvidet kulturbegrep, er til det gode for mennesker generelt. Gjennom det snevre kulturbegrepet vil jeg definere, at mennesker får erfare, forstå og uttrykke seg selv og vårt samfunn gjennom for eksempel musikk, litteratur, teater og kunst. Gjennom det utvidete kulturbegrepet får vi inn flere aspekter som god helse, naturopplevelser og fysisk fostring. Det vil bli for omfattende å drøfte dyptgående i denne rapporten de ulike definisjoner på hva kultur er og hva kulturbegrepene står for, og de ulike definisjoner på kvalitet og profesjonell/amatørperspektiver[61]. Men jeg kommer inn på begrepene, siden Kultur- og Kirkedepartementet bruker begrepene kultur, kvalitet og profesjonell[62], og også mine informanter bruker disse begrepene i intervjuene.

5.1 Ulike begrepsforståelser
Ingen av mine informanter er negative til at Den kulturelle spaserstokken nå er etablert som tiltak. Det som imidlertid ble ganske tydelig for meg i feltarbeidet helt fra begynnelsen av er nettopp de litt ulike begrepsforståelser som er ute og går. Kulturbegrepene blir brukt litt om hverandre. Men at kultur generelt er berikende og til det gode for mennesket, er mine informanter allikevel tilsynelatende enige om.

Ut i fra mine erfaringer i feltarbeidet virker det som at det kan være litt uklarhet i hva Den kulturelle spaserstokken er ment å bidra med i kulturtilbudene for de eldre, og det synes som at det er litt uklarhet i hva som menes med at ”De bevilgede midlene skal benyttes til profesjonell kunst- og kulturformidling av høy kvalitet”.[63]

Eldrerådets leder, Samson Sæther sier om Den kulturelle spaserstokken:
Det skal være mest mulig profesjonelt for å få midler. Da tror jeg gruppen eldre blir veldig snever. Man klarer ikke å fange de som kanskje aldri har vært på teater eller kino. Det er klart at det er forebyggende også med den profesjonelle kultur. Slik jeg forstår det så blir det jo da ikke noe fysisk utfordrende, bare psykisk stimulans. Jeg sier ikke nei til begge deler både det profesjonelle og det andre. Slik jeg oppfatter profesjonell så er det teater, opera og forskjellig type av den type. Festivaler for eksempel. Det er det jeg tradisjonelt oppfatter mer som den profesjonelle kulturen. Jeg har ikke oppfattet spaserstokken som den mer profesjonelle kultur men mer den allmenne kultur. Man kan kombinere kulturene både den allmenne og profesjonelle.

Sæther sier ikke her nei takk til profesjonell kunst og kultur og han mener at det profesjonelle, ut i fra slik han definerer det, også er forebyggende. Men jeg forstår Sæther slik at han er opptatt av at de eldre også trenger fysiske stimuli. Jeg antar at han her tenker på fysiske stimuli slik han svarer senere i intervjuet:
”Et minstemål. De eldre må bli trekt mer i organisasjoner, velferdsorganisasjoner og eldrelag. Det er uhyre viktig for det aktiviserer befolkningen. Turmessig, for eksempel tur i skog og mark, reisevirksomhet og så videre”. Sæther sier også et sted i intervjuet at ”[…] de eldre må opp av stolen!”

Sæther deler tanker rundt dette likt mange av tankene til Pensjonistforbundets leder i Telemark, Leif Jernquist:
Departementet ser to muligheter. Vår målsetting er kultur for alle. Ved profesjonell kultur når du frem til bare noen få. Vi har ikke nok profesjonelle heller. Når vi i dag snakker om eldre så er det en stor flokk hvor det ligger masse profesjonelle som er pensjonert. Hva er kultur? Er ikke det et veldig vidt begrep! Hvis vi skal komme noen vei med det kulturelle tilbud må det offentlige, sentralt eller lokalt samarbeide med de frivillige organisasjonene. Det må være et ledd i det forebyggende arbeid for eldre.
Når kulturdepartementet tok tak i dette så skulle det være profesjonelle utøvere når det gjelder sykehjem og så videre. Det er klart at det er mange uprofesjonelle i dag som har vært profesjonelle. Når vi har hørt noen profesjonelle skal komme så blir det en glans. Vi kan gjøre så mye mer hvis ikke bare holder oss til profesjonelle. Det er klart at Den kulturelle spaserstokken er med å synliggjøre en prosess som har vært der hele tiden, på ulike nivå og på ulike steder. Vi er i startfasen når det gjelder kultur. Kultur er enormt viktig i arbeidet med eldre. Det som det i denne prosessen aldri må stoppe med er at det må brukes som forebygging hele veien. Å leve til vi dør, betyr noe.

Jernquist virker mer kritisk til at Den kulturelle spaserstokken legger så mye vekt på det profesjonelle. Han mener at dette begrenser tilbudene for de eldre. Slik jeg forstår Jernquist ville han også ha gjort mer bruk av de eldre som en egen ressurs. Han sier at det er mange profesjonelle som er pensjonert.. Allikevel gir han uttrykk for at når de profesjonelle besøker de eldre, så blir det en glans over det. Med dette mener han at en profesjonell også kan være en pensjonert profesjonell – altså en eldre som underholder andre eldre.

Det er altså bred enighet om at kultur er til det gode, både utført av profesjonelle og amatører. Representantene for de eldre (lederne for eldreråd, pensjonistforbundet osv.) synes opptatt av å ta inn de eldre selv som en ressurs. De eldre må selv gå mer ut og aktivisere seg og organisere aktivitetene. Sæther og Jernquist er dermed representanter for et bredt og utvidet kulturbegrep.

Rådgiver for Kultur- og Kirkedepartementet, Sverre Mjøen sier noe om tilgjengeligheten til kulturen og om viktigheten av mangfold. Han sier også noe om målsettingen med tiltaket og at profesjonell kvalitetskultur er satt som viktigst fra departementets side for å få midler fra Den kulturelle spaserstokken:
Kulturpolitisk kvalitet og kultur av god kvalitet skal være tilgjengelig. Kulturen skal være tilgjengelig for alle der de er. Mangfold! Eldre for institusjoner er de man først og fremst har hatt i tankene. Derav Spleiselag. Innfallsvinkelen er forskjellig. Positiv for brukerne, er begges syn. Hva som er tilstrekkelig og hva som er mulig å få til kan være forskjellig. Vurderingen av hva som er mulig er ikke godt å finne ut av. Hva som anses tilstrekkelig – hva nå det kan være – kan være forskjellig ut ifra hvilket departement. Fra kulturdepartementet var målsettingen profesjonell kvalitetskultur. Vi mener også at amatørkultur er en god ting. I en hverdag på et sykehjem kan hvem som helst komme, men kulturpolitisk så er det ikke dette som er hovedpoenget at kultur av høy kvalitet var målet. Ja takk begge deler kan man på en måte si. Det ene utelukker ikke det andre. Man må foreta prioriteringer og valg og fra kulturdepartementet er det det profesjonelle som er viktigst. Hva som er profesjonell kunst kan være en utstilling, et museumsbesøk, foredrag – det er sikkert forskjellig syn på dette men at det skal være et profesjonelt moment i det.

Mjøen poengterer her at tilgjengeligheten må være god og at mangfoldet er viktig. Gjelder mangfoldet antall kulturopplevelser eller gjelder det at kulturen må nå flest mulig typer eldre? For etterpå sier han at de først og fremst har de eldre på institusjonene i tankene. Han presiserer at for kulturdepartementet er amatørkultur en god ting, men målsettingen for Den kulturelle spaserstokken er allikevel profesjonell kvalitetskultur. Han bruker uttrykket ”ja takk – begge deler”, men fastholder at for kulturdepartementet er det det profesjonelle som allikevel er det viktigste. Jeg opplever at selv kulturdepartementet virker sprikende i sine definisjoner på profesjonell og amatørbegrepet, og om hva som er kvalitet på kultur for eldre.
Tenker departementet på hva de eldre selv vil ha? Han sier at i en hverdag på et sykehjem kan hvem som helst komme. Et kulturdepartement sitter selvfølgelig med kompetanse på kultur, den allmenne kultur, men er de åpne for å lytte til kompetansen fra den helsefaglige innfallsvinkelen. Kunnskap som kommer fra helse og sosialdepartementet og helseinstitusjonene?

Fritidsenhetsleder Henriette Stoltz ved Kulturavdelingen i Skien sier dette på mitt spørsmål om hva hun tenker på som profesjonell kunst og kultur, kontra amatørkultur:
Begge deler er like viktig for et vitalt kulturliv i en kommune. Det må være lov å si at noe holder bedre kvalitet enn noe annet. Det betyr bare at det er en annen kvalitet. Det må være lov å si, også innenfor kultur. Vi kjøper ulike kvaliteter av klær hele tiden – som et eksempel – det er ingen som sier at en HM -genser er dårligere enn noen andre. Det profesjonelle holder en høyere kvalitet, men det betyr ikke at det amatørene gjør er noe dårligere, men det er en annen kvalitet. Kulturavdelingen har høy faglig kompetanse på kultur. Vi vet hva som høver seg. Kultur er et fag og det kan vi og dette er viktig i Den kulturelle spaserstokken. Kultur står i fokus. Vi kan bidra både med vår kompetanse og faglige innsikt. Ressurser som mennesker og økonomi. Spørs prioriteringene. Jeg mener at vi har et ansvar for at alle skal få tilgang til kunst og kultur og fritid. For noen kreves det ekstra ressurser og det er vi ansvarlige for.

Det hersker ingen tvil om at kultursektorene sitter inne med kompetanse om kultur. Stoltz sier at Kulturavdelingen vet hva som høver seg. Det blir naturlig da å stille spørsmål om de også har kompetanse på å kjenne sitt publikum? Er kulturavdelingen villige til å senke kravene på det profesjonelle og kvaliteten, hvis det viser seg at de eldre i Skien ikke er opptatt av det? På mine besøk rundt om på arrangementer for eldre kom det ofte frem at de eldre syntes Ibsensatsingen var altfor fremtredende i Skien. Mange eldre jeg snakket med etterspurte kultur for ”vanligfolk”. Flere poengterte at ”Skien er for det høykulturelle mens Porsgrunn er for det folkelige”. Andre igjen savnet nettopp dette å komme ut til de større arrangementer som var i sentrum. Problemet er ofte reisefølge, eller tidspunkt. Eldre gruer seg kanskje for å dra ut på kveldstid, og er avhengig av transport.

5.2 Om samarbeidet mellom Kulturavdelingen og Pleie- og omsorg
Stoltz legger vekt på hva slags rolle Kulturavdelingen skal ha. De stiller med kulturkompetanse, og de stiller med økonomi og ressurser. Hun understreker utfordringene, og de ulike syn og mål de to sektorene kultur og pleie/omsorg har, og at samarbeidet kan være vanskelig fordi de tenker ulikt.

I sum fungerer samarbeid helse / kultur godt. Men vi har utfordringer på begrepsavklaring og rolleavklaring – de to viktigste tingene. Og innsikt i hverandres fagfelt er det en vei å gå. Tilnærmingen er ulik. Kulturavdelingen jobber for fremming av kultur. Pleie og omsorg skal ivareta mennesker. Vi ser på kultur som en verdi i seg selv, mens pleie og omsorg ser på kultur som et virkemiddel i arbeidet, i dette tilfelle eldre. Vi begynner på hvert vårt sted. De snakker om trivsel, miljø, ro, spiselyst og vi bruker kultur. Vi bryr oss ikke så mye om effekten faktisk. Men det er bra at det har god effekt. Vi er opptatt av at hr. Knutsen har en god kulturopplevelse. Pleie omsorg vil være opptatt av at Knutsen på grunn av kulturopplevelse blir enklere å håndtere og greiere å ha med å gjøre. Innsikten.. vi burde vite mer om hverandre hva, hvordan og hvorfor. Prate sammen!! Vi kan ikke sende alle på kultur på hospitering eller omvendt men vi må skaffe oss innsikt og med innsikt øker forståelsen. Dette går begge veier.

Enhetslederen for Kultur- og aktivitetssentrene i Skien, Bente Søfting representerer Pleie- og Omsorgssektoren, og altså den sektoren som skal samarbeide med Kulturavdelingen om Den kulturelle spaserstokken. Hun sier dette om hva hun legger i Den kulturelle spaserstokken og om samarbeidet med Kulturavdelingen:

Jeg skulle ønske at det kunne ha løftet hverdagskulturen for beboere på institusjoner og at det gir et innhold i hverdagen til de eldre. Slik jeg har forstått det, så går det mer på små happening med profesjonelle. Jeg skulle ønske det kunne gitt mer kultur inn i hverdagen, også for pleiepersonalet innenfor institusjonene. Jeg snakker om hovedsakelig om brukerne. Jeg synes dem skal ha et bedre innhold i hverdagen sin. Jeg synes vi skal være mer fokusert på den sosiale og kulturelle aspekter av hverdagen. Profesjonelle er dem som lever av kultur. Om det er musikere, malere eller kunstnere og slike. Jeg tenker kanskje at det ikke er der vi skal begynne med det profesjonelle. Jeg skulle jo ønske at vi kunne begynne med hverdagskulturen. Det med å ha sosiale møteplasser, allsang. Ha den gode samtale. Kulturavdelingen bruker kulturen for kulturens skyld. Vi jobber med helsefremmende tiltak og bruker kulturen som et ledd i det. Så det er vel der vi er forskjellig. Jeg tror de ville hatt amatørutøvere flere ganger i uken kontra reise på operahuset en gang i året. Men jeg tror det er viktig at vi som jobber med eldre opp mot kultur også skal tenke profesjonelle utøvere eller gode utøvere i stedet for amatørutøvere. Blant utøvere skal det være en viss kvalitet i det de gjør. Det skal ikke være noe dårligere fordi pasientene er dårligere

Hva tenker artister om det profesjonelle og kvalitet, og hva er viktig å tenke på når de opptrer for de eldre? Artist Alexandra Bråten har jobbet for Den kulturelle spaserstokken i Østfold og sier:
Jeg tror hvis det blir presentert moderne kunstuttrykk så vil de ikke kjenne seg igjen! Jeg tror dette med gjenkjennelse er veldig viktig. Hvis et menneske er i veldig dårlig form så tror jeg kanskje noen ikke ville likt moderne uttrykk. Men jeg tror at man må ta hensyn til hva mesteparten liker. Men akkurat dette er jo sånn. De oppegående er kanskje opptatt av nye impulser i livet Det er ikke sikkert at de dårligste vil bry seg hvis det for avansert. Det må på en måte være slik at man ikke bryr seg om så mange nye ting, men at man vil ha det man likte før. De gamle har jo opplevd en helt annen kultur. Jeg tror også det ville være bra hvis man får de eldre ut av institusjonen og at de får reise og møte nye folk. Jeg tror dette også er mest for de oppegående. Kommer an på hva slags form de er i. Jeg som artist ville valgt å spille for de mindre stedene hvis jeg fikk velge. Litt fordi vår musikk er slik at det blir viktig med kontakten med folk. Smile til de. Hvis det er en stor sal blir det vanskeligere å snakke med de etterpå og sånn. Mange vil bort til meg etterpå og takke og det synes jeg er kjempehyggelig. Det virker som det betyr veldig mye for de. Det er litt sånn spesielt hvor det er forberedt litt og sånn, så er de plutselig med i samfunnet igjen. De har liksom vært på konsert og de kommer til oss og takker og tar oss i hånden og snakker om hvordan de kjenner igjen sangene. De snakker som om de er i en vanlig situasjon. Når de sier slikt til oss så blir vi veldig glad og det tror jeg de ser at vi blir glad.

5.3 Eldreinstitusjonens rolle
Eldreinstitusjonens rolle er påpekt av mange av mine informanter. Likedan de eldres situasjon på institusjoner. Hvordan legges forholdene til rette overfor de eldre og kulturtilbudene på institusjonene?

Pensjonistforbundets leder Leif Jernquist påpeker:
Hvis vi fjerner aktivitetsledere så mister vi noen til å lede. Noen er veldig flinke og har opprettholdt aktivitetsnivået, men det er de som av økonomiske årsaker ikke har råd som fjerner aktivitetslederen. Det er kanskje drøyt men jeg sier det igjen. Mange pleiehjem har blitt oppbevaringsanstalter. Det er veldig mange bra sykehjem, men det er så veldig mange som ikke er det. Det er veldig mange flinke omsorgsarbeidere som jobber med tilrettelegging. Her har politikere et veldig stort ansvar. Når man er politiker og skal begynne å dele på pengene som kommunen har så er det alltid minst til de som allerede er svakest. Men vi skal være et talerør og skal si ifra at dette går ikke lenger. Det som er så underlig er at gjennom forebygging – hva får vi da – vi får en økonomisk gevinst og en menneskelig gevinst. Vi vet at trivsel skaper et mye bedre miljø og det kan forhindre sykdom osv. det er problemer å få overbevist politikerne hva dette betyr. Uansett i mange ledd i samfunnet må vi ha en holdningsendring. Vi må legge bak oss mange av metodene vi har benyttet. Holdningen til pleie og omsorg og kultur., enten det er politikere eller helsearbeidere. Det må skje en holdningsendring.

Artist Tore Magnus Petterson har jobbet innenfor Den kulturelle spaserstokken mange steder i landet:
Verdigheten må opprettholdes. Jeg kan ikke begynne å krangle med folk om dette men det gjør det ofte vanskelig å møte disse menneskene, de eldre og de ansatte på institusjonene. Mange steder er det underbemanning. Jeg håper at de kan sette seg sammen med beboerne og bidra beboerne. Samme holdningen kan jeg møte når jeg jobber for barn. Lærerne tror de har fri. Etterarbeidet er også viktig. Ett sted hadde betjeningen og alle kledd seg pent fordi det var konsert. Det var et sted hvor det var et rektangulært lokale hvor jeg skulle stå på enden, noen satt og så meg andre satt med ryggen mot meg.. en sa ” er det her det dem kaller konsert”? Den som satt motsatt hysjet på vedkommende. Det viste seg at vedkommende ikke hadde hørt konserten.

Alexandra Bråten synes det er viktig at institusjonene forbereder seg foran en konsert:
Institusjonen må gjøre noe i forkant og under konserten. Vi merket veldig stor forskjell på de stedene som var godt forberedt, med plakater og hvor de hadde fortalt at vi kom. Der merket vi forventninger. De må gjøre det til en kafe-opplevelse med kaffe og vafler i tillegg, og jeg tenker det er viktig at man gjør noe mer ut av det. Opplevelsen blir best hvis det er forberedt, som at vi skal kose oss og at de får pynte seg. Andre steder var det omvendt og de hadde ikke fått beskjed. De eldre ble bare trillet dit. Vi som artister er ikke forberedt på dette. Det engasjerer ikke publikum. Vi gjør så godt vi kan uansett, men det er ikke så inspirerende for oss heller. Man kan se hvor de ansatte på institusjonene er lei. Nedslitte steder, nedslitte lokaler, de som jobber har jobbet lenge. Det har stoppet opp. Folk er lei.

Under mitt feltarbeid og deltagelse på de ulike kulturarrangementene i Skien, var alle tilstelningene godt forberedt. Kultur- og aktivitetssentrene har egne program som ligger godt tilgjengelige ved inngangen til de ulike sentrene og det var også satt ut plakater ved inngangene. Kultur- og aktivitetssentraene bruker faste dager til hvert enkelt tema-arrangement, så som tedans hver fredag, formiddagstreff med andakt på torsdager og gåtrim på onsdager. Sentrene har faste åpningstider.

5.4 Hemmer byråkratiet?
I mitt feltarbeid møtte jeg flere ganger på holdningen at ”kulturavdelingen er bare byråkrati”. Noen eldre og flere ansatte jeg snakket med stilte seg skeptiske til Den kulturelle spaserstokken. Dette fordi pengene skulle fordeles fra Kulturavdelingen, og det de så for seg som ”byråkratispøkelset”.

”Det er en myte at byråkratiet stopper alle prosesser. Byråkratiet som sådan – når det er mange aktører inne så blir det ofte store komplekse prosesser som kanskje gjør at man mister litt tempo. Samtidig tror jeg at en formalorganisering av arbeidet er viktig fordi det er på den måten at man sikrer at tilbudet er rettferdig og godt nok og at det når ut til de som skal ha det. Vi ønsker oss selvfølgelig et så mest effektivt byråkrati som mulig”, sier Henriette Stoltz ved Kulturavdelingen i Skien.

5.5 Om markedsføring av kulturtilbudene
Alle mine informanter er opptatt av utfordringen det ligger i å nå ut med de ulike kultur- og aktivitetstilbudene til de eldre, og særlig da til de som bor hjemme eller de jeg i denne rapporten omtaler som de ”usynlige eldre”. Bente Søfting forteller hvordan Kultur- og aktivitetssentrene markedsfører sine tilbud:
Vi har jo brosjyrer som blir gitt til de enkelte brukere ved forskjellige engasjementer, og så ligger vi dem ved Servicesenteret i Skien Kommune. Samtidig som at vi benytter muligheten til å dele ut brosjyrer til fagområder som man ser innenfor nærområdet. Dette kan for eksempel være, legekontorer, tannlegekontorer etc. Også er mye av den informasjonen vi ønsker å gi til de eldre på vår nettside. Om å nå de eldre som bor hjemme sier hun:

For å nå disse menneskene er vi avhengige av et nært samarbeid med hjemmetjenesten og bestillerkontoret for å fange opp den målgruppen. Skien Kommune har et eget bestillerkontor, som er en avdeling innenfor pleie- og omsorg som tar imot søknader om praktisk bistand i hjem, om du har behov for hjemmebasert sykepleietjeneste. Bestillerkontoret fatter da et vedtak på om du får innvilget, eller ikke innvilget dette. Hvor stor grad av praktisk bistand en trenger i hjemmet, blir vurdert ut i fra personens fysiske form og levesituasjon. Bestillerkontoret er 2 år gammelt, og et samarbeid med dem er nå under opparbeidelse. Hensikten med et slikt samarbeid er at bestillerkontoret informerer brukerne om det kulturtilbudet som finnes i kommunen.

5.6 Om kulturtilbud for de demente
Lege og musikkterapaut Audun Myskja er i boken ”Kultur former fremtiden” opptatt av musikk som et verktøy for helsearbeideren. Han skriver: ”Den sansestimulering, aktivering og styrking av oppmerksomheten som musikk kan gi, kan i mange tilfeller føre til betydelig funksjonsforbedring hos eldre pasienter, både kognitivt og motorisk. Musikk under måltider på hjem for demente har redusert antall episoder med uro, forstyrrelse, søling og annet som skyldes manglende motorisk kontroll betraktelig”. Myskja viser til undersøkelser som kan påvise at ”musikkens struktur virker direkte inn på organiseringen av hjernens aktivitet, og forsøk har også tydet på at musikk kan styrke sammensatte funksjoner som læring av ferdigheter og koordinasjon av bevegelser”.[64]

Dr. philos., professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold, har erfaring gjennom sin far som var dement: ”Da pappa begynte å bli dårlig husket han ikke navnene våre, men han husket Blåmann, blåmann bukken min. Det gjelder tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda”, sa Bjørkvold til meg i telefonintervjuet. Jeg gjorde selv noen observasjoner av demente under mitt feltarbeid, som gjorde sterkt inntrykk på meg.[65]

Klyvetunet har eget dagsenter for lett til moderat demente, personer med hukommelsesproblemer og yngre demente (50- 70 år). Turgåing, trim, sang/musikk, dans, historiefortellinger og ordleker, er noen av tilbudene. Individuelle ønsker og behov blir vektlagt i forhold til aktiviteter og de demente benytter seg også av tilbudene fra de andre Kultur- og Aktivitetssentrene.[66]

5.7 Konklusjon
Jeg har i dette kapittelet forsøkt å vise synspunktene de ulike aktørene som driver med kulturaktiviteter for eldre i Skien har på at det nå vil bli søkt om midler fra Den kulturelle spaserstokken. Synspunktene varierer og det synes som at det er et skille mellom Kultursektor og Pleie- og omsorgsektor, særlig i begrepsavklaringene. Dette skaper utfordringer for samarbeidet om Den kulturelle spaserstokken. Utfordringene må løses ved at de kommer sammen og skaffer seg innsikt om hverandres arbeidsfelter og ansvarsområder for dermed å kanskje øke forståelsen. Det synes viktig at de to sektorene møtes på midtveien og står sammen om en grunnleggende felles plattform før en eventuell søknad sendes Departementene.

Eldreinstitusjonens rolle er viktig for å skape gode kulturopplevelser for de eldre. Ikke arrangere bare for å arrangere noe. Arrangementene bør være godt planlagte og godt markedsført for å få best resultat for dem som arrangementet er ment for å nå ut til, de eldre.

Jeg tror at det er viktig for samarbeidet mellom de ulike sektorene at kompetansen blir brukt på de feltene kompetansen er ment å være og at ikke kompetansene blandes. Resultatet blir da ofte en dårligere kompetanse. Kulturavdelingen skal ha kompetanse på kultur, og Pleie- og omsorg skal ha sin kompetanse på pleie og omsorg på institusjonene. Hvis kompetansen holdes avskilt men fremstå som samlende, vil de som kompetansen er til for, i dette tilfelle de eldre, merke dette godt gjennom gode kulturtilbud på omsorgsfulle og gode eldreinstitusjoner.

6 Hovedkonklusjon
Det kommer tydelig frem i intervjuene med de ulike informantene, at de ønsker tiltaket Den kulturelle spaserstokken velkommen. Det synes allikevel som om synspunktene om hva Den kulturelle skolesekken er, og hva den skal brukes til, varierer og er uklare. Behovet for en begrepsavklaring synes stor. Begrepsavklaring kan også synes vanskelig, fordi det å si noe om hva som er profesjonell kunst og kultur er så komplekst og vanskelig og ofte er styrt av individuell smak. For de som liker den ”folkelige kulturen” så kan kanskje Sputnik bety god kvalitet, men det neppe er slik Kulturavdelingen i Skien ser på Sputnik. På den annen side er det mitt inntrykk, på grunnlag av mitt feltarbeid, at mange i Skien synes at Ibsen er ”overeksponert” fra Kulturavdelingens side. Men samtidig vet folk at det er nettopp Ibsen, og Skien som Ibsens fødeby Skien kommune ønsker å markedsføre som ”flaggskipet” for kommunen.

Her har vi to sektorer, Kultursektor og Pleie- og omsorgsektor, med hver sine kompetanser. Den ene kan ”alt” om kultur og den andre kan ”alt” om Pleie- og Omsorg. Det er i møte mellom disse to sektorene at de eldre kanskje blir stående nesten som passive tilskuere. Hva med å trekke de eldre inn i planleggingen og beslutningene? Hva med å bruke de eldre selv som ressurs? De mange frivillige jeg møtte viser at de selv gjerne vil være med å bidra og selv skape seg en aktiv hverdag. Ved å få lov å bidra til og hjelpe andre eldre, vil dette skape meningsfulle dager. Dager som forplikter dem til å komme opp av stolen og medvirke til aktivitet både for seg selv og andre. Det er faktisk de eldre selv som kan alt om seg selv. Det er de selv som vet hva slags kunst og kultur, kvalitet og profesjonalitet de vil ha. De eldre er like ulike som alle andre. I feltarbeidet mitt var jeg også i kontakt med eldre som satt i Brukerrådene i de forskjellige Kultur- og aktivitetssentrene. De hadde sterke meninger om hvordan de vil ha hverdagstilbudene sine.

Man kan se på tiltaket Den kulturelle spaserstokken fra flere vinkler, andre enn den helsefaglige og den kulturfaglige. Man kan også se på den fra en helhetlig vinkel. Helse og kultur går inn i hverandre og er viktige sammen og hver for seg.. Det er ikke tvil om at kultur er et gode og er med på å gi gode helsegevinster for mennesket, uansett kulturbegrep. Men som menneske må vi også ha mulighet til å få lov å velge selv. I dette ligger verdigheten. Og verdighet er like viktig for eldre som det er for alle andre. I denne verdigheten ligger retten til å bestemme over eget liv og hva dette livet skal bestå av og hva vil liker å se, høre og oppleve. Det handler om valg.

I jakten på valgene aktiviserer vi også oss selv. Dette er viktig, særlig for eldre. Vi er lite tjent med eldre som blir sittende og vente på at noen arrangerer noe over hodene på dem. Vi som kulturarbeidere, aktivitører og omsorgsarbeidere kan bistå de eldre og jobbe sammen med dem. Vi sitter på kompetansen og er kompetente til å gi råd, men vi er også bare mennesker selv, og ofte i en helt annen alder og har helt andre interesser enn de som er brukergruppen vår. Valgene bør de få ta selv.

Denne helhetlige innfallsvinkelen synes ikke å være tatt med i Den kulturelle spaserstokken. Noen vil kanskje hevde at den ikke engang har med den helsefaglige innfallsvinkelen. Den kulturelle spaserstokken er, og skal fungere som en garanti. En garanti for at de eldre også skal få profesjonell kulturopplevelser med god kvalitet i tillegg til de ordinære tilbudene. Og den er egentlig bare det. Jeg tror at midlene, de 15 millionene i år, skulle vært mange ganger høyere hvis tiltaket var ment som tilskudd for all kultur til eldre.

VEDLEGG nr 1

Hvem er de eldre?
I min rapport bruker jeg begrepet eldre. Jeg vil forsøke kort og i store trekk å se hvem de eldre menneskene er, hvordan er deres levekår og hva slags utfordringer stilles de overfor i hverdagen, for eksempel når det gjelder helse

”Hvem er de eldre? Det er et vanskelig spørsmål… man er jo eldre fra man er født. Det er alltid noen som er yngre”,[67] sa Pensjonistforbundets leder til meg i intervjuet. Han har jo rett i det..

Grensen for hvilken alder gruppen av mennesker som kalles eldre, seniorer eller gamle befinner seg innenfor kan i dag synes veldig mer flytende enn det som har vært før. Det er ganske vanlig å tenke på de eldre som pensjonister, altså ”ikke lenger yrkesaktive”, eller som dansker ofte beskriver det, de som befinner seg i den ”tredje alder”. Det er lett å tenke på eldre som mennesker med ”all verdens tid”, ”besteforelderrollen”, eller som ”menn med hatt” og ”de man reiser seg for på bussen”. Dette er kanskje mest ungdommens definisjoner av eldre?

De eldre selv vil nok i dag definere seg helt annerledes og har kanskje helt andre roller enn de hadde for bare få tiår siden. Mange eldre reiser mye og bruker i mye større grad penger på seg selv istedenfor å spare til den kommende generasjon. Datateknologien har kommet til de eldre også, noe de mange datakursene Kultur- og aktivitetssentrene har er vitne på og som ifølge aktivitørene er veldig populære. Samson Sæther sier noe om hvordan eldrerollen har forandret seg:

Generasjonene forandrer seg. Den generasjonen som kommer etter meg vil tenke annerledes. I mi tid var 70 år veldig gammelt. Man var i ferd med å bli gammel når man var 50. Det har noe med måten de kledde seg på for eksempel. Ikke skulle de danse – lang mindre kunne de ta seg en dram – eller ta seg en samboer på sine gamle dager.. den holdningen er jo i ferd med å bli over nå. Nå gjelder det dans og sydenturer.[68]

Tendensen er at vi får stadig flere eldre og at fysisk og mentalt blir de i stigende grad mer funksjonsfriske. I perioden 1971-1975 kunne kvinner forvente å bli 77,7 år gamle og menn 71,4 år. I 2003 hadde forventet levealder steget til 81,9 år for kvinner og 77,0 år for menn, som er den klart høyeste forventede levealderen i Norge. Andelen av personer eldre enn 80 år har økt kraftig de siste 30 årene. Fra 2010 er det ventet en eldre-eksplosjon i Norge og antallet eldre over 67 år vil øke med gjennomsnittlig 13 000 per år. (Tall fra SSB)[69]

Mange lever aktivt og gir uttrykk for at de har et godt liv i eldre år, tross at man kanskje lever med kroniske og typiske alderssykdommer. Levekårene for eldre kan variere mye, og mange opplever betydelige helsemessige og sosiale belastninger.[70] Livet for eldre kan ofte være preget av sykdom, uvisshet, ensomhet og tap av ektefelle og venner. Mange kjenner kanskje på økonomiske bekymringer og følelsen av å være en belastning både for de nærmeste og for samfunnet. Alderdommen blir et resultat av det livet de har levd og den tiden de har levd i. Hvordan vi får det i alderdommen, avhenger ofte av hvilken plass og rolle vi har hatt i samfunnet og også om vi er mann eller kvinne. Det kan være at menn og kvinner kan takle det å bli eldre på ulik måte. De som har vært eller er yrkesaktive av både kvinner og menn, har ofte et større nettverk og er kanskje ikke like familieorienterte som de som har vært eller er hjemmeværende og som har sitt nettverk knyttet mer rundt familien og naboer. Ensomhet vil bli et utbredt problem i årene som kommer. I en undersøkelse NOVA har foretatt viser det seg at 32 % av de intervjuede, ofte eller av og til opplever ensomhet. Undersøkelsen viser at problemet med ensomhet er størst blant eldre over 70 år.[71]

De friske eldre er mer ”usynlige”. Det er de som ikke er pleietrengende, men som lever aktive liv og bor i egne hjem. ”De er tidenes rikeste, friskeste og mest aktive eldregenerasjon”.[72] Andre usynlige eldre er de friske eldre som av ulike årsaker, sakte men sikkert isolerer seg hjemme. De er kanskje for friske til å motta hjemmesykepleie eller føler ikke for å bruke dagsentertilbudene, eller at de har mistet nettverket rundt seg og av ulike grunner opplever seg selv som ensomme og blir passive. Eldre som er syke og hjelpetrengende men som fortsatt bor hjemme eller er i omsorgsboliger, er mye mer synlige. Disse er ofte inkludert i et dagsentertilbud og er registrert i kommuneforvaltningen og er tallfestet. Herunder kommer også de med særlig behov som; funksjonshemmede, bevegelseshemmede eller de med demens eller Alzheimer sykdom og eldre som bor på sykehjem.

Eldre er ingen ensartet gruppe som man kan behandle likt. Man må ta hensyn til og være bevisste på at også de er ulike og har ulike behov, akkurat som alle oss andre. Det kan være en vanskelig balansegang å vite om man skal gripe inn i eldre menneskers liv, eller behandle de spesielt. Fordi om man går under kategorien eldre, så er man ikke dermed ”bevisstløs”. Samtidig er det vel kjent at mange eldre føler seg tilsidesatt, økonomisk sett som samfunnsmessig sett. Problemet er ofte ikke de synlige eldre vi ser. Problemet blir ofte liggende på dem vi ikke ser. Eldre skal også ha sin rett til å bestemme over sine liv. Mange vil ikke ha særbehandling fordi de er eldre. Man kan heller ikke tvinge eldre til å delta i eller like kulturelle aktiviteter. Noen liker simpelthen også ensomheten. Det har ofte med respekt å gjøre og ikke ta fra de eldre sin selvbestemmelsesrett – fordi de er eldre. Alder er faktisk ofte - bare et tall.

VEDLEGG nr 2

Om Bakkane Bo og hehandlingssenter som fremtidens sykehjem.
Bakkane Bog og Behandlingssenter vil jeg nevne spesielt. De blir kalt ”fremtidens sykehjem”. Senteret (nyåpnet mars 2008) ligger vakkert til med utsikt over Skien sentrum. Selve bygningen er bygget over 4 plan og har litt ”sydlansk preg” over seg. Ved hovedinngangen ligger ”hjertet i bygget”, som er en stor kafeteria som også skal brukes som aktivitetssal for ulike arrangementer. De eldre har tilbud om frisør, fotpleie og lege som har lokaler i bygget. Bygget har til sammen 64 plasser og inneholder 3 boenheter a 8 plasser for somatisk syke, 3 boenheter a 8 plasser for senil demente. Det er lagt vekt på at alle plassene for senil demente skal ha direkte utgang til en ”Sansehage”. Sansehagen er inngjerdet og er rikt beplantet med duftende planter. Sansehagen har også et eget drivhus. Hagene er gjort lett tilgjengelig for de demente. Senteret har også en lindrende enhet skal med 7-8 plasser, samt at de har en boenhet for 8 pasienter med somatisk syke.
Avdelingene og etasjene har navn som er gjenkjennelige for pasientene og er gamle navn hentet fra området. Bygget har også en ”opplevelsesgang” der demente kan gå igjennom eller sette seg ned og lytte til, ta på og oppleve ting som kan være gjenkjennelige. De kan sette seg ned på en benk og hente frem minner for eksempel fra Syden ved å føle på sand og steiner og høre lyden av bølgeskvulp fra en såkalt ”lyddusj”. På en vegg er det eksempelvis hengt opp gamle familiefoto. I den innvendige utsmykking er det valgt humanisme som stikkord for alle valg av kunst. Det er brukt store bilder med mye farger. Et stort malt bilde i foajeen viser ulike momenter fra kjente steder i Skien. Tanken er at mennesket skal være i sentrum, og at kunst og kulturopplevelser skal ha en slags omsorgsfunksjon. Senteret er deltagere av MIO-prosjektet (Menn i omsorgsyrker), som skal ha fokus på økt rekruttering av menn til pleie og omsorgssektoren.[73]

VEDLEGG nr 3

Definisjoner på kulturbegrepene, kunst og kultur og kvalitet

Kulturbegrepene
Det snevre kulturbegrepet er i min rapport brukt som det kvalitative, verdiorienterte eller humanistiske kulturbegrep. Definert som ”det alminnelige åndelige utviklingsnivået i samfunnet som helhet”[74]. Jeg vil bruke det snevre kulturbegrepet som beskrivelse på hva vi i dagligtalen tenker på som den kvalitative og avgrensede forståelsen, av mange kalt ”den ekte kulturen” eller ”kulturlivet”, en slags avgrenset sektor av samfunnet. I min rapport tenker jeg på Kultursektoren og Kulturavdelingen i Skien Kommune.
En annen forståelse av kulturbegrepet kan være det samfunnsvitenskapelige, kulturrelative eller beskrivende kulturbegrep ”Kultur er det fellesskap av ideer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon”. Det kan være ”de materielle omgivelsene, som menneskene har bygd opp omkring seg, dels den åndelige arven i form av verbale tradisjoner, trosforestillinger, ideer, kunnskaper, normer osv som de erverver seg gjennom læring og tilpassing”[75]. I min rapport vil denne kulturdefinisjonen bli brukt som et slags utvidet kulturbegrep. Jeg må anta at denne kulturforståelsen er særlig viktig for de eldre, siden de har vært med på å skape disse verdiene og som de igjen har overføret til sine barn. I min rapport vil det være denne kulturforståelsen jeg tenker på når jeg omtaler betydningen av og viktigheten av det gjenkjennende/minner for de eldre.
Det utvidete kulturbegrepet er også det kulturpolitiske kulturbegrepet Også kalt den moderne, demokratiske kulturpolitikken kan beskrives som ”alt det som kommer inn under kultursektoren”[76]. Også kalt det utvidete kulturbegrep fordi man historisk i kulturpolitikken gikk fra at den samfunnsvitenskapelige baserte erkjennelsen av den tradisjonelle kulturen tilhørte en slags sosial elite, til at den skulle favne og omfatte kultur for folk flest slik den leves. Dette betyr at frivillige organisasjoner og idrett også ble tatt inn under kulturbegrepet.
Kunst og Kultur
Kunst og kultur betyr ikke det samme. Allikevel bruker vi det ofte som et fellesbegrep i dagligtale og i omtale av en sektor. Mens kunst handler om det estetiske og er en uttrykksform som henvender seg til menneskers dypere følelsesspekter, er kultur et mye videre begrep som dreier seg om felles normer, felles verdier, tradisjoner, livsformer, levemåter, forestillinger, og vi kan si alle typer menneskelige aktiviteter. Kultur har også utvidet seg til å handle om og bli brukt i helse og omsorg instrumentelt og utvidet og oftere på tvers av sektorer. Det handler veldig ofte om et skille mellom ønskene til kunstnerne og ønskene til politikerne. Kunstnere vil ivareta det de hevder kunst er til for, nemmelig å behage og/eller provosere mens politikere synes mer opptatt av økonomiske spørsmål eller en endimensjonal produktivitetsøkning, økte inntekter, og mer demokratisk fordeling av den offentlige støtte. ”Den norske instrumentelle kulturpolitikken handler om mer demokratisk fordeling av mer penger til kultur, flere oppdrag til kunstnere slik at de tjener mer penger, samarbeid mellom kultur og næring for å styrke markedsføringen, økt statlig støtte til markedsføring av Norge som turistmål, støtte kultur og design for å fremme eksport av norske produkter og kulturbedrifter i utland, at kultur skal ha viktig rolle i å trekke nye aktiviteter til regionene, at livskvaliteten må sees som en viktigere forutsetning for nyskaping og dermed økt verdiskaping”.[77]

Kvalitet
Kvalitet er et begrep som vi ser, leser eller hører om hver eneste dag. Å diskutere kvalitet er nesten umulig fordi kvalitet oppleves individuelt og har ulike begrensninger og kan være til og med være foranderlig. Kvalitet beskriver en egenskap. Kvalitet kan beskrives som ”I hvilken grad en samling av iboende egenskaper oppfyller krav[78] En iboende egenskap ved en konsert eller et kunstverk handler mye om hva vi forventer oss av konserten eller kunstverket. I forventningen stiller vi et krav som vi ønsker å få tilfredstilt. Kravet kan variere ut ifra for eksempel dagsform, humør, alder og kjønn.

”Mykje kunst appellerer til kjenslene våre. Musikk kan gjera oss både nedstemte og glade. Vi kan verta oppslukte av spenninga i ein roman eller av samspelet mellom fargar og former i eit målarstykke. Vi kan verta fascinerte av eit flott byggverk eller av samspelet mellom lys og skugge i ein skulptur”.[79]

Det som vekker følelser i oss vil jeg si er god kvalitet.

Mange, både unge og gamle vil mene de sitter med definisjonen av hva som er god kvalitet og mange vil hevde at god kvalitet har med det profesjonelle å gjøre. Profesjonell kan bety ”fast etablert” eller ”profesjonell dyktighet” mens andre igjen vil mene at også det amatørmessige kan være profesjonelt.
VEDLEGG nr 4

Dans med en dement.
(Observasjon jeg gjorde under arrangementet ”Dans med bevegelse” på Klyvetunet 19. feb.-08)
Dette skrev jeg i min loggbok dagen etter besøket:

Dans med en dement

I går hadde jeg gleden av å få være med på “bevegelse til musikk for demente” på et kultur & aktivitetssenter.
Jeg innrømmer at jeg gruet meg litt i forkant. Demens er ukjent for meg og jeg innrømmer at jeg tenkte masse på hvordan jeg skulle forholde meg til de demente. Trekkspillmusikk, tango, vals og reinlender. Selv elsker jeg å danse! Musikk og dans gjør meg glad og opprømt. Jeg forbinder dette med bare glede. To eldre trekkspillere tråkket takten til en kjent vals. Jeg ser rundt meg og ser på menneskene rundt meg. På forhånd var jeg fortalt at det ville være 4 frivillige, 4 ansatte og resten var pasienter, såkalte voksne demente. Jeg gripes av en lett panikk. Hvem er hvem? Rundt meg satt det mennesker i ulik alder, noen smilende, noen alvorlige. Jeg så på beina og så at stort sett alle var med å tråkke takten. Så slår det meg: Om jeg tar feil og byr opp en ansatt, en hjelper eller en pasient til den første dansen, hva gjør vel det? Dans handler nettopp om å bevege seg, glede seg, glede hverandre. Musikk og dans gjør oss alle like.
Jeg reiser meg og tar sikte på den blideste dama i salen. En eldre dame i rødt som har verdens største smil og godeste latter. Hun ler mot meg når jeg høflig bukker og spør, - ”vil du danse med meg”? Damen forteller meg at hun er 90 år, har vondt i beinet - og jeg får hele historien om hvorfor - mens vi danser - litt forsiktig - som lovet. Rundt oss danser alle de andre. Jeg begynner å se hvem som må være pasient og hvem som må være hjelper eller ansatt. Jeg ser noen bare holde hender og svinge hendene - men de danser!
Jeg kikker bort på en dame som sitter der alvorlig, med hendene i fanget. Blikket ser tomt ut - men jeg ser dansefoten beveger seg lett i takt med musikken. Jeg går bort til henne og bukker så høflig jeg har lært at man skal gjøre. Hun ser opp på meg. Tar hendene sine og stryker dem ned ansiktet mitt - som en blind som vil se hvem jeg er - og så kom smilet! Jeg tar hendene hennes og vi leier mot dansegulvet. Hun er alvorlig igjen. Legger armene sine rundt meg og jeg gjør det samme rundt henne. Jeg vet ikke hva sangen heter og jeg kan bare deler av teksten. Noe sånt som:
” …Jeg satte meg på toget mellom Hønefoss og Gol” lalalala… Åh Klara! … “Du kan da ikke mene at du ikke elsker meg!” Jeg sang litt forsiktig - nynnet med der jeg klarte, mest kanskje for meg selv. Bare sånn at jeg registrerer at dette er en sang som jeg husker var populær en gang og mye spilt på radioen. Men så så hun på meg og så kom smilet igjen - og hun begynte også å synge litt. Litt forsiktig først. Jeg kjenner i armene mine et menneske som våkner. Jeg kjenner at takten hennes blir fastere. Hun griper hardere rundt meg og plutselig synger hun for full hals. ÅHHH Klara!!! Jeg ler mot henne og hun ler mot meg og dermed er vi i gang. Vi synger begge for full hals - sikkert falskt og ille - men vi sang og vi danset! Det var som om damen i armene mine mistet 30 år av alderen sin og jeg fikk bilder av henne fra hvordan hun sikkert var i sine unge år. En dame full av liv - av flørt - i en dans på et lokale - glede, musikk og dans.
Når dansen var slutt lot hun hendene gli over ansiktet mitt igjen - og så slo hun meg på maven. Som om hun sa: jeg ser at du er tykk! Og så lo hun. Jeg fulgte henne på plass igjen. Teppet gikk ned igjen. Ansiktet ble alvorlig igjen og foten trampet forsiktig takten igjen nesten ubevegelig.
Jeg vil huske denne dansen lenge, som et veldig godt minne. Jeg innser at muligens, hvis jeg ser henne igjen vil hun kanskje ikke engang kjenne meg igjen. Hun har sikkert forlengst glemt dansen og sangen vår - men jeg VET at hun hadde et øyeblikk av gjenkjennelse av gleden av sangen, dansen og musikken.
”Sangen er ikke bare det første man møter som menneske men også det siste man hører.
Det gjelder tilknytningen i sangen. Når fornuften i hjernen fordufter så sitter det dype der enda”.
Jon-Roar Bjørkvold
(Sitatet er hentet fra mitt intervju med Jon-Roar Bjørkvold 29.jan.-08)

VEDLEGG nr 5

INTERVJUGUIDE - DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN – AKTUELLE EMNER

OM DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN
- Hva innebærer begrepet etter din mening?
- Positive sider ved Den kulturelle spaserstokken (Dkss) /negative sider ved Dkss
- Hva ønsker du med Dkss?
- Om midlene gitt fra departementet

OM KULTURTILBUD FOR ELDRE
- Hva eksisterer i dag av tilbud til eldre kultur/aktiviteter?
- Hva ønsker de eldre selv?
- Hvordan blir tilbudene markedsført?
- Hvordan sikres at alle får tilbudene?
- Rammer som transport/tilgjengelighet/tilbud/etterspørsel/medvirkning/frivillighet

HVEM ER DE ELDRE
- Hvem er de eldre?
- Hvor mange er tilbudene rettet mot? Hvem er målgruppen?
- Hvem krever ekstra oppmerksomhet
- Eldre som ressurs

PROFESJONELL KUNST OG KULTUR / AMATØR KUNST OG KULTUR
- Hva tror DU at de eldre vil ha av kulturtilbud?
- Utvidet kulturbegrep eller snevert kulturbegrep
- Hvor viktig er gjenkjennelsen/minner/det moderne/det ukjente.

FOR HELSE & SOSIAL/ PLEIE & OMSORG
- samme spørsmål som for kulturavdelingen

FOR KULTURAVDELINGEN
- Begrepsavklaringer de eldre/dkss/
- helse, omsorg, pleie i samarbeid med kulturavdelingen. Hvordan fungerer det?
- Profesjonell kunst og kultur/kontra amatør og utvidet kulturbegrep
- Kulturavdelingens rolle. Ressurser. Kompetanse.
- Eldre kontra barn/unge, generelle kulturtilbud. Hvem har størst fokus.
- utfordringer

FOR ELDRERÅDET OG PENSJONISTFORBUNDET
- samme spørsmål som for kulturavdelingen helse, pleie og omsorg
- hva er viktige ”kampsaker”
- utvikling

VEDLEGG nr 6

Deltatt, besøkt og gjort observasjoner på følgende arrangementer for eldre i Skien kommune

30 jan. 2008
Tamburlund Bo og behandlingssenter
Idrettsskole for voksne. Nytt tilbud for brukere ved senteret. Besøkte Skien Fritidspark og spilte curling, hadde omvisning og lunchsamvær etterpå.

14 feb. 2008
Bakkene bo og service senter.
Omvisning

16.feb. 2008
Foajekonsert i Ibsenhuset.
Konsert og diktlesing

20. feb. 2008
Klyve Dagsenter for demente
Bevegelse til musikk for demente, som er et samarbeid mellom dagsenter, frivillige og nasjonalforeningen. Viser også til vedlegget ”Dans med en dement”

22 feb. 2008
Klyvetunet
Tedans, kl. 12.00-14.00

Uke 9 - 25 feb. -28 feb. 2008-02-05
Klyvetunet
”KULTURUKE” – med amatørteater, ulike underholdningsinnslag, konserter og dans. Samvær med kaffe og mat.

28 feb. 2008
Lie Kultur- og aktivitetssenter
Skuddårsball med middag og dans

29 febr. 2008
Haugsåsen Kultur- og aktivitetssenter
Vinter i dikt og historie, med Ove Mellingen

VEDLEGG nr 7

Litteraturliste/ kilder
Bøker
· Bjørkvold, Jon-Roar (2007) ”Det musiske mennesket” Utgitt av Freidig Forlag as
· Holme, Idar Magne og Solvang, Bernt Krohn (2004) ”Metodevalg og metodebruk” Utgitt av Tano Aschehoug
· Kulturforbundet (2007): ”Kultur former framtida” Utgitt av Andrimne Forlag as
· NOVA Rapport: Norlag; Holmøy, A. (2004). Undersøkelse om livsløp, aldring og generasjon (LAG) Dokumentasjonsrapport. Oslo: Statistisk sentralbyrå, Notater 2004/24 gjennomført 2002/2003).
· Silverman, David (2000). “Doing Qualitative Research: A Practical Handbook”. Sage.
· Skien Kommune: Kulturmelding 2004 – 2007 for Skien Kommune
· Skien Kommune: Planprogram, Kulturplan for Skien kommune 2008-2020
· Statens seniorråd (2006) ”Seniorpolitiske utfordringer. Statens seniorråd 2006 – 2009”
· Vestheim, Geir (1995): ”Kulturpolitikk i det moderne Noreg”

Stortingsmeldinger
Helse og Sosialdepartementet:
St.meld. nr. 25 (2005-2006), ”Mestring, muligheter og mening”

Kultur og Kirkedepartementet:
Stortingsmelding nr 48, ”Kulturpolitikk fram mot 2014”
St.meld. nr. 39 (2006-2007) ”Frivillighet for alle”

Pressemeldinger
Kultur- og Kirkedepartementet:
Pressemelding fra april 2007 ”10 millioner skal fordeles til Den kulturelle Spaserstokken”
Pressemelding, publisert 06. sept.07

Helse og Omsorgsdepartementet;
Pressemelding, publisert 29.aug.-07

Internettsider
Arbeids- og Inkluderingsdepartementet:
NOU-utredning 5.2 helsemessige forhold
http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/NOUer/2000/NOU-2000-27/6/2.html?id=361572

Eldreforeldre.no:
Bugge, Vibeke ” De usynlige eldre - de som lever aktive liv - og de som umerkelig isolerer seg hjemme”. http://www.eldreforeldre.no/content/view/394/84/ (besøkt 29.04.08)

IPLU (Institutt for pedagogikk og lærerutdanning)
Skaagen, Kaare: ”Forskning som dialog”
http://munin.hsh.no/lu/inf/NU/FMI/OM%20KVALITATIVE%20METODER%20I%20PEDAGOGISK%20FORSKNING1.doc

Folkeakademiet:
hjemmeside: http://www.folkeakademiet.no/ (besøkt 29.apr.-08) og

http://www.folkeakademiet.no/index.php?pageID=329 (besøkt 4.mai -08)

Kultur og Kirkedepartementet:
”Den kulturelle skolesekken”: http://www.denkulturelleskolesekken.no/ (besøkt 13.apr.-08) og

Kulturløftet
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/andre/Kunnskapsloeftet/Hva-er-Kunnskapsloftet.html?id=86769 (besøkt 26.04.08)

Kino1 i Skien:
http://www.filmweb.no/skienkino/ (besøkt 28.04.08)

Kongsberg Kommune
Kulturtjenesten: Kongsberg Kulturskole ”Den blå timen” http://kulturskolen.kongsberg.kommune.no/article/view/161

Skien Kommune:
http://www.skien.kommune.no/Kommunens-organisering/Radmann/Pleie--og-omsorgsavdelingen/Kultur--og-aktivitetssenter-og-narmiljotiltak/ (besøkt 5. mai-08)

Statistisk Sentralbyrå:
”Befolkningsframskrivinger. Nasjonale og regionale tall, 2005-2060”
http://www.ssb.no/emner/02/03/folkfram/ (besøkt 29.04.08)

Teater Ibsens:
http://www.teateribsen.no/ (besøkt 28.04.-08)

Trondheim Kommune;
”Den kulturelle spaserstokken”, nedlasting av ”kokebok” http://www.trondheim.kommune.no/content.ap?thisId=1106211869 (besøkt 15 apr.-08)

Visit Grenland:
Hjemmeside: http://www.grenland.no/

Liste over dokumenter gjort tilgjengelige fra Kulturavdelingen

NOTAT 1
Tema: ”Den kulturelle Spaserstokken”
Skrevet av: Kulturavdelingen
Dato: 3. juli 2007

NOTAT 2
Tema: ”Den kulturelle Spaserstokken”
Skrevet av: Kulturavdelingen
Dato: 19. november 2007

Prosjektplan utarbeidet av Ina Voigt: ”Den kulturelle spaserstokken” Sist endret dato : 14.11.2007
Pressemelding
Kultur- og kirkedepartementet (ikke datert).

Søknad fra Risør kommune om midler fra Den kulturelle spaserstokken.
Oppsummering søknad om midler fra Den kulturelle spaserstokken fra Risør kommune.(ikke datert)

Andre kilder:

Bjørkvold, Jon-Roar (2007) Trippel CD: ”Foten trår, hjertet slår” Freidig Forlag A/S
Kultur- og aktivitetssentrene: Målsetting for Kultur- og Aktivitetssentrene i Skien, Notat

Liste over informanter

Intervjuer:

Artist Aleksandra Bråten: Jobbet for Den kulturelle spaserstokken i Østfold. Telefonintervju (18.jan.-08)
Artist Tore Magnus Petterson. Jobbet for Den kulturelle spaserstokken flere steder i landet Telefonintervju (24.jan.-08)
Dr. philos., professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold. Telefonintervju 29. jan.-08
Pensjonistforbundets leder i Telemark, Leif Jernquist. Telefonintervju med (29.jan.-08)
Rådgiver i Kultur- og Kirkedepartementet, Sverre Mjøen. Telefonintervju (05.feb.-08)
Leder Fritidsenheten Kulturavdelingen i Skien, Henriette Stoltz (07.feb.-08)
Eldrerådets leder i Skien, Samson Sæther (12.feb.-08)
Enhetsleder for kultur og aktivitetssentrene i Skien kommune Bente Søfting (25.feb.-08)
Kinosjef Kino 1 i Skien, Espen Raastad. Telefonintervju (februar-08)
Markedssjef Teater Ibsen, Per Haugen. Telefonintervju (februar-08)
Generalsekretær i landsforbundet Folkeakademiet, Pål Djuve. Telefonintervju (februar-08)
Rådgiver ved Kulturavdelingen i Skien, Ellen Rodvang, Telefonintervju (11 apr.-08)

Annet:
Samtaler med eldre på de fire Kultur- og aktivitetssentrene i Skien.
[1] Se vedlegg nr 1: ”Hvem er de eldre”
[2] Kultur- og Kirkedepartementet: Pressemelding fra april 2007 ”10 millioner skal fordeles til Den kulturelle Spaserstokken”

[3] Trondheim Kommune: Den kulturelle spaserstokken (etablert 2002), Stiftelsen Livsglede for eldre: Livsglede for eldre (etablert 2005) Folkeakademiet: Den kulturelle spaserstokken
[4] Kunnskapsdepartementet og Kultur og Kirkedepartementet: ”Den kulturelle skolesekken”: http://www.denkulturelleskolesekken.no/

[5] Skien Kommune: Kulturmelding 2004 – 2007 for Skien Kommune
[6] Kulturavdelingen i Skien; Notat
[7] Skien Kommune: Planprogram, Kulturplan for Skien kommune 2008-2020
[8] Ellen Rodvang, Telefonintervju 11 apr.-08
[9] Helse og Sosialdepartementet: St.meld. nr. 25 (2005-2006), ”Mestring, muligheter og mening”
Kultur og Kirkedepartementet: Stortingsmelding nr 48, ”Kulturpolitikk fram mot 2014”

[10] Kultur og Kirkedepartementet: St.meld. nr. 39 (2006-2007) ”Frivillighet for alle” Kap: 14.7
[11] Bjørkvold, Jon-Roar: ”Det musiske mennesket” 2007
[12] Bjørkvold, Jon-Roar: Telefonintervju 29. jan.-08
[13] Bjørkvold, Jon-Roar: Telefonintervju 29.jan.-08
[14] Trondheim Kommune; ”Den kulturelle spaserstokken”, nedlasting av ”kokebok” http://www.trondheim.kommune.no/content.ap?thisId=1106211869 (besøkt 15. apr.-2008)
[15] Kulturforbundet (2007): ”Kultur former framtida”
[16] Statens seniorråd: Seniorpolitiske utfordringer, Statens seniorråd 2006 – 2009, utgitt desember 2006
[17] Holme, Idar Magne og Solvang, Bernt Krohn (2004)” Metodevalg og metodebruk”
[18] Skaagen, Kaare: IPLU (Institutt for pedagogikk og lærerutdanning) ”Forskning som dialog”
http://munin.hsh.no/lu/inf/NU/FMI/OM%20KVALITATIVE%20METODER%20I%20PEDAGOGISK%20FORSKNING1.doc

[19] Silverman, David (2000). “Doing Qualitative Research: A Practical Handbook” Sage.
[20] Holme, Idar Magne og Solvang, Bernt Krohn (2004)” Metodevalg og metodebruk” (Ibid:85)
[21] Se vedlegg nr 5: Intervjuguide
[22] Skaagen, Kaare: IPLU (Institutt for pedagogikk og lærerutdanning) ”Forskning som dialog”
http://munin.hsh.no/lu/inf/NU/FMI/OM%20KVALITATIVE%20METODER%20I%20PEDAGOGISK%20FORSKNING1.doc

[23] Se vedlegg nr 7: Litteraturliste. Liste over dokumenter fra Kulturavdelingen jeg har hatt tilgang til.
[24] Skien Kommune: http://www.skien.kommune.no/Kommunens-organisering/Radmann/Pleie--og-omsorgsavdelingen/Kultur--og-aktivitetssenter-og-narmiljotiltak/ (besøkt 5. mai-08)

[25] Samson Sæther, Leder i Eldrerådet i Skien: Intervju 12.feb.-08
[26] Folkeakademiet: http://www.folkeakademiet.no/index.php?pageID=329 (besøkt 4.mai -08)
[27] Kultur og Kirkedepartementet; Rådgiver, Sverre Mjøen, Telefonintervju 5. feb. 08
[28] Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005-09
[29] Kulturløftet: http://www.kulturloftet.no/sql/k.kulturloftet.php (besøkt 26.apr.-.08)
[30] Kultur og Kirkedepartementet: Stortingsmelding nr 48, ”Kulturpolitikk fram mot 2014”
[31] Vestheim, Geir (1995): ”Kulturpolitikk i det moderne Noreg”
[32] Helse- og Omsorgsdepartementet: St. melding nr 25 (2005-2006) Kap 10.3 ”Kultur og omsorg”
[33] Leif Jernquist: Leder for Pensjonistforbundet i Telemark. Intervju 29.jan.-08
[34] Kap 3.4.3 + 10 Helse og Sosialdepartementet: St.meld. nr. 25 (2005-2006), ”Mestring, muligheter og mening” Kap 3.4.3 + 10.
[35] Samson Sæther, Leder i Eldrerådet i Skien: Intervju 12.feb.-08
[36] Rådgiver ved Kultur og Kirkedepartementet, Sverre Mjøen, Telefonintervju 5. feb. 08
[37] St.meld. nr. 39 (2006-2007) ”Frivillighet for alle”: Kap: 14.7
[38] St.meld. nr. 25 (2005-2006) ”Mestring, muligheter og mening” Kap 10

[39] Rådgiver ved Kultur og Kirkedepartementet, Sverre Mjøen, Telefonintervju 5. feb. 08
[40] Kongsberg Kommune Kulturtjenesten: Kongsberg Kulturskole ”Den blå timen” http://kulturskolen.kongsberg.kommune.no/article/view/161
[41] Kultur og Kirkedepartementet: Pressemelding, publisert 06. sept.07
[42] Helse og Omsorgsdepartementet; Pressemelding, publisert 29.aug.-07
[43] Kulturavdelingen har igangsatt arbeidet med en ny strategisk kulturplan for Skien for perioden 2008-2020.
[44] Skien Kommune: Kulturmelding 2004 – 2007 for Skien Kommune
[45] Målsetting for Kultur- og Aktivitetssentrene i Skien, Notat
[46] Tall gitt av Enhetsleder for Kultur- og aktivitetssentrene i Skien, Bente Søfting 25.feb.-08
[47] Tall gitt av Enhetsleder for Kultur- og aktivitetssentrene i Skien, Bente Søfting 25.feb.-08
[48] Enhetsleder for Kultur og aktivitetssentrene i Skien; Bente Søfting Intervju 23.feb.-08
[49] samtale med frivillig
[50] Tall gitt av Enhetsleder for Kultur- og aktivitetssentrene i Skien, Bente Søfting 25.feb.-08
[51] Under vedlegg nr 2 har jeg skrevet om Bakkane Bo og behandlingssenter som fremtidens sykehjem
[52] Kino 1, Skien: http://www.filmweb.no/skienkino/ (besøkt 28.04.-08)
[53] Kino 1 i Skien, Kinosjef Espen Raastad: Telefonintervju Feb -08
[54] Teater Ibsens hjemmeside: http://www.teateribsen.no/ (besøkt 28.04.-08)

[55] Teater Ibsen: markedssjef Per Haugen Telefonintervju feb-08
[56] Folkeakademiets hjemmeside: http://www.folkeakademiet.no/ (besøkt 29.apr.-08)

[57] Folkeakademiet, Generalsekretær i landsforbundet Pål Djuve: Telefonintervju Feb. -08
[58] Samtale med eldre i foajeen under Foajekonserten 16 feb.-08
[59] Samtale med eldre par på Foajekonserten 16 feb.-08
[60] Visit Grenland: http://www.grenland.no/

[61] Under Vedlegg nr 3 har jeg skrevet om de ulike definisjonene på kulturbegrepene, kunst og kultur og kvalitet.
[62] Stortingsmelding nr 48 ”Kulturpolitikk frem mot 2014” har tatt med de tre begrepene ”kunst”, ”kultur” og ”kvalitet” og sagt en del om hvor komplekse og hvor ulike betydningene av disse begrepene kan være.
[63] St.meld. nr. 39 (2006-2007) ”Frivillighet for alle”.
[64] Kulturforbundet (2007): ”Kultur former framtida” kap.3:s57 og 58
[65] se Vedlegg: Dans med en dement
[66] Skien Kommune: ”Dagsenter for demente” http://www.skien.kommune.no/Tjenester/Tjenester-a---a/Dagsenter-for-demente/

[67] Leif Jernquist: Leder for Pensjonistforbundet i Telemark. Intervju 29.jan.-08
[68] Eldrerådet i Skien, leder Samson Sæther Intervju 16.feb-08
[69] Statistisk Sentralbyrå, ” Befolkningsframskrivinger. Nasjonale og regionale tall, 2005-2060” http://www.ssb.no/emner/02/03/folkfram/ (besøkt 29.04.08)
[70] Arbeids- og Innkluderingsdepartementet, NOU-utredning 5.2 helsemessige forhold http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/NOUer/2000/NOU-2000-27/6/2.html?id=361572
[71] NOVA: Norlag; Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon Studien omfatter intervjuer av 5500 personer i alderen 40-79 år (gjennomført 2002/2003).
[72] Eldreforeldre.no, Bugge, Vibeke ” De usynlige eldre - de som lever aktive liv - og de som umerkelig isolerer seg hjemme”. http://www.eldreforeldre.no/content/view/394/84/ (besøkt 29.04.08)
[73] Omvisning på Bakkane Bo og Behandlingssenter. Opplysninger gitt i samtale med Astrid Roe Bø 14 feb.-08
[74] Mangset, Per (1992) Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk
[75] Mangset, Per (1992) Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk
[76] Mangset, Per (1992) Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk
[77] Persen Jon, komponist: Kronikk Morgenbladet http://www.johnpersen.no/side.asp?nSide=351 (besøkt 3.05.08)
[78] ISO 9000:2000
[79] St.meld. nr. 48 (2002-2003) ”Kulturpolitikk fram mot 2014”: Kap: 2.4.3

STØTT BLOGG TIL BLOGG KAMPANJEN

2008-03-28T00:27:00.002+01:00

Støtt blogg til blogg-kampanjen!

Posted in Blogging by Jarle Petterson den mars 25th, 2008

Verdens øyne er i forbindelse med Beijing-lekene vendt mot Kina og de systematiske overgrepene som blir begått av landets egne myndigheter, denne flombelysningen av de blodige forholdene kan vi nå utnytte til fulle.

Dette er en oppfordring til alle som har en blogg og til alle som har lyst til å protestere mot brudd på menneskerettigheter i Kina: Klipp ut denne postens tekst i sin helhet, og lim den inn i din egen blogg, slik kan vi nå så mange lesere som mulig! Ping gjerne aktuelle Dagbladet-artikler hemningsløst via Twingly (Twingly kan du pinge når som helst gitt at du har en lenke til Dagbladet-artikkelen i posten din)

Til alle lesere:

På opprop.no er det lagt ut et protestbrev du kan sende noen utvalgte sponsorer av Beijing-lekene i tillegg til et opprop du kan signere dersom du synes menneskerettighetene i Kina er verdt å kjempe for. Det er en reell mulighet for at om bare presset blir stort nok, så vil IOC endelig ta det ansvaret de så lenge har unnlatt å ta: Hjelp IOC med å hjelpe 1,4 milliarder undertrykte Kinesere, gå til denne siden og begå en skjerv: Krev ytringsfrihet for kineserne!

Tusen takk til alle som vil bidra!

Tekst kopiert fra IRRELEVANSER

Beijing/Kina-dekning i Dagbladet.no

- Opprørspoliti flyktet fra rasende mobb

Dalai Lama frykter massakrer

Hvem snakker sant?

Illustrasjon: HHS’ Beijing-kampanje (faksimile)

UNITARISMEN

2008-03-27T23:44:00.003+01:00

Jeg er nå blitt medlem i UNITARKIRKEN

Unitarkirken – et ypperlig alternativ for oss som setter FRIHET, TOLERANSE OG RESPEKT høyest.

Og her er homofile velkommen!

Den norske unitarkirke

Unitarforbundet Bét Dávid

Frihet, toleranse og respekt

er stikkord som alltid karakteriserer unitarismen.

http://unitarforbundet.org/

Unitarkirkens tjenester er åpne for alle, uansett om du tilhører et tros-samfunn eller ikke. Hvis du ønsker det, da kommer presten gjerne hjem til deg. Han er tilgjengelig for blant annet: • samtale • ensomhet • TF-terapi • sjelesorg • sorgbearbeidelse • trosopplæring • hjemmedåp • nattverd hjemme • forbønn • andre kirkelige handlinger • bryllup - enten du vil ha det hjemme eller et annet sted. En prest har selvsagt fullstendig taushetsplikt.

Hva er unitarkirken?

Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) er kirkesamfunnet til unitarene i Norge. Unitarisme finnes i dag verden over som mange forskjellige tros- og livssyn - alt fra kristenunitarisme til buddhistisk unitarisme og humanistisk-ateistisk unitarisme. Til tross for dette mangfoldet har all moderne unitarisme sitt opphav i den reformatoriske kristenunitarisme som vokste fram fra 1568 av. Dette er den dag i dag en retning innenfor kristendommen som bygger på en oppfatning om at Gud er strengt monoteistisk. Unitarene forkaster derfor som oftest treenighetslæren.

På 1500-tallet delte reformasjonen seg raskt inn i flere for-skjellige retninger. I Nord-Tyskland og Skandinavia fikk vi evangelisk-lutherske kirker, i England var det Henrik VIII som la grunnlaget for det som i dag er den anglikanske kirke og i Sveits vokste den reformerte kirke fram inspirert av Zwingli og ikke minst, Calvin. Samtidig vokste det fram en liberal, dogmefri og kristen bevegelse i Transilvania, i det som er dagens Romania og Ungarn. I denne bevegelsen var presten Frans David (1510-1579) sentral. I 1568 grunnla han verdens første kristne unitar-kirke. Denne kirken finnes fortsatt i Romania og Ungarn.

Den 20. april 2005 ble det norske Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) registrert som trossamfunn. Denne kirken er offisielt anerkjent som en videreføring av den første transilvanske unitarkirke og har pastor som mottok preste-velsignelse i Budapest. Kirken etablerer seg nå her i landet.

Dette kjennetegner unitarkirken:

• feirer både jødiske og kristne høytider

• har ingen dogmer eller trosbekjennelse

• betrakter Jesus som læremester (ikke som gud)

• tror at Gud er én (avviser treenigheten)

• betrakter Bibelen som menneskeskapt litteratur

• legger vekt på det moralske budskap i Bibelen

• legger vekt på sabbatsfeiringen i familien

• legger vekt på at fornuften styrer troen

Hvorfor være med i unitarkirken?

Til forskjell fra de aller fleste andre kristne kirker har unitar-kirken ingen dogmer eller trosbekjennelse som alle må godta for å bli betraktet som kristen. For mange er det en lettelse å oppdage nettopp dette at man godt kan være med i en kristen kirke og bli betraktet som kristen uten å dele kirkens lære. I unitarkirken oppfordres alle til selv å utforske sin tro i lys av fornuft, frihet, respekt og toleranse. Unitarkirken gjør ikke krav på å ha svarene på alle spørsmål som troen stiller, men den går sammen med deg i din søken etter svar.

For unitarkirken er det viktigste at du er åpen i din søken og at det svar du finner, gjør at du befester ditt forhold til Gud på en slik måte at det stadig styrker din nestekjærlighet. Unitarkirken mener at den religion som Jesus skapte først og fremst virkeliggjøres når vi mennesker tror på en slik måte at våre gjerninger hele tiden er så gode som mulig. Unitarkirken legger derfor stor vekt på det moralske aspektet ved troen og medmenneskelige forhold.

Hva med Jesus?

Unitarkirken betrakter Jesus som Guds sønn, og det fundament den og alle andre kristne kirker er bygget på, men den ser ikke på Jesus som guddommelig. Jesus var et menneske og en stor religiøs lærer, men også preget av sin tid og kultur. Derfor pleier ikke unitarer å be til Jesus. Jesus viser oss veien til Gud og styrker vår nestekjærlighet, derfor legger unitarkirken stor vekt på Jesu lære slik den fremkommer i Det nye testamentet. Unitarkirken mener at man lettest følger Jesus ved å tilegne seg og praktisere det gode fra den kultur og religion han selv var del av.

Skjema for medlemsskap

Unitarforbundet har to former for likestilte medlemsskap.

Man kan enten melde seg inn som vanlig medlem eller

som venn av Unitarforbundet.

Forskjellen på disse to typene medlemsskap er rent administrativt.

Hvis du ønsker å melde deg inn slik at Unitarforbundet kan søke statsstøtte, fyller du ut skjemaet for “innmelding som medlem”. Hvis du derimot ønsker å melde deg inn uten samtidig å måtte melde deg ut av et annet registrert trossamfunn, da fyller du ut skjemaet for “innmelding som venn”. I begge tilfeller er medlemsskap helt gratis og uforpliktende.

For på egenhånd å melde seg inn som medlem av Unitarforbundet må du oppfylle kravene i Lov om trudomssamfunn og ymist anna, kapittel 1. I korthet er kravene at man er minst 15 år gammel, norsk borger og ikke medlem av et annet registrert trossamfunn. .

Innmelding som venn av Unitarforbundet Denne formen for medlemsskap kan søkes av alle som deler den unitariske tro.

Linker til innmeldingsskjema finner du her: http://unitarforbundet.org/

FRA HØRINGSUTTALELSEN OM FELLES EKTESKAPSLOV

Nå nærmer fristen for innleveringer av høringer til den foreslåtte endringen i ekteskapsloven. Fristen er satt til 1. september. Blant høringsinstansene finner vi Unitarkirken og som det fremgår av det offentlige referatet fra et møte kirkens styre hadde for ikke lenge siden, støtter unitarene fullt ut endringene som foreslås i ekteskapsloven slik at ekteskapet likestilles for par av samme kjønn og ulike kjønn. Her er referatet: The Bét Dávid Unitarian Association (The Norwegian Unitarian Church) has
so far concluded on the four major topics that the document discuss: We suggest that:
1)
a) Same-sex marriages should be accepted by law and in all aspects equal
to heterosexual marriages.
b) Churches should receive the right to marry same-sex couples but not
be forced to do so.
c) The Bét Dávid Unitarian Association (The Norwegian Unitarian Church)
is among those churches that want to marry same-sex couples.

2)
The old Law of Partnership is to be removed.

3)
a) Full rights of adoption for same-sex married couples.
b) The word “spouse” should be used both for same-sex marriages and
heterosexual marriages.

4)
All rights given by the Law of Biotechnology should be the same for both
same-sex marriages and heterosexual marriages.

2008-03-27T23:37:00.002+01:00

ABBA

Abba klarte å oppnå universell anerkjennelse blant vidt forskjellige mennesker med vidt forskjellig musikksmak.

http://www.nrk.no/musikk/artistar/2046647.html
Publisert 12.08.2002 08:34. Oppdatert 21.08.2002 11:07.

ABBAs diskografi

Den svenske kvartetten er den eneste gruppen som har klart å gjøre internasjonal suksesskarriere etter Melodi Grand Prix. I seg selv en betenkelig bragd, men Abba klarte å riste av seg MGP-stempelet og etablere seg som popmusikkens flaggskip på andre halvdel av 70-tallet.

De klarte også noe som svært få utenom Elvis og Beatles har klart; det kunststykket å bli populære både blant kritikere og et publikum bestående av mennesker i alle aldre, fra alle lag av samfunnet.

Huskes for musikken

Dette klarte de av flere

grunner. Jentenes sex appeal hadde selvsagt mye å si, men i ettertid huskes Abba først og fremst for musikken. Nesten 30 år senere virker den like frisk og fengende som da den ble laget.

Benny Andersson og Björn Ulvaeus viste usedvanlig stor spennvidde som komponister – alt fra revyviser til rock’n’roll – og de la stor vekt på melodier. I tillegg brukte de god tid på å bygge opp detaljerte arrangementer med førsteklasses lyd, og i ryggen hadde de Sveriges mest erfarne studiomusikere.

Resultatet var noen av de best produserte platene i moderne musikkhistorie.

Bingo i Brighton

Eventyret om Abba begynte i … tja, det kommer an på hvor i verden man bor. I alle andre steder enn i Skandinavia begynte historien om Abba i Brighton, England 6. april 1974. Det var dagen da de slo knock-out på konkurrentene i Melodi Grand Prix med ”Waterloo.”

Men skandinaver vet bedre. Abba var ikke noen ny gruppe i 1974. Kvartetten i seg selv hadde eksistert i to år, og alle medlemmene var etablerte stjerner allerede før de startet Abba.

Hep Stars

Benny Andersson var den mest kjente av de fire. Han kom med i Sveriges mest populære rockeband – Hep

Stars – i oktober 1964, bare 18 år gammel. I løpet av kort tid hadde han overtatt det musikalske ansvaret i bandet.

Han skrev hit-låter som ”No Response,” ”Sunny Girl” og ”Wedding,” introduserte afrikansk folkemusikk til svensk ungdom gjennom ”Malaika,” og var i stor grad ansvarlig for at Hep Stars gikk over til morsmålet med ”I natt jag drömde.”

Benny var også tidlig ute med å blande svensk folkemusikk inn i rock. Den musikalske forløperen til Abba kan høres på Hep Stars-platen ”Spelemann” fra 1969. Samme år som den ble gitt ut, delte Hep Stars seg i to. Benny Andersson valgte å konsentrere seg om låtskriving sammen med en annen musiker han var blitt kjent med tre år i forveien; Björn Ulvaeus.

Hootenanny Singers

Mens Benny kom fra rock, hadde Björn lang erfaring fra folkeviser med Hootenanny Singers. Denne gruppen oppnådde stor popularitet i Sverige fra 1964, men etter tre år begynte Björn å lengte etter rock. Benny kom ham til unnsetning.

De to begynte å komponere flittig sammen, og ble i løpet av 1969 hyret til sangforlaget Polar Music av dets eier Stig ”Stikkan” Anderson. ”Stikkan” ble også deres manager og medhjelper.

Nye kjærester

Både Björn og Benny fikk nye kjærester ved inngangen til 70-tallet. Björn falt for blonde Agnetha Fältskog som hadde gitt ut en rekke plater allerede som tenåring, mens Benny fant mørkhårede, norskfødte Anni-Frid Lyngstad som hadde lang erfaring fra både jazz og pop.

Til å begynne med var det ikke meningen at jentene skulle være med. Björn og Benny opptrådte som duo, og ga ut lp’en ”Lycka” i 1970. Litt etter litt ble jentene innlemmet, men selv den første utgivelsen i USA – singlen ”People Need Love” på Playboy Records – ble kreditert til Björn & Benny med det sensuelt betonede ”with Svenska Flicka” i parentes.

Fire fornavn – ett gruppenavn

På de neste utgivelsene i Norden ble alle fire listet opp – Björn & Benny, Agnetha & Frida. Til slutt bestemte ”Stikkan” seg for å gi gruppen en lettere benevnelse. Han tok initialene i fornavnene og satte dem sammen til et navn som kunne uttales på alle språk: ABBA. Enkelt og greitt.

Før dette navneskiftet fant sted, deltok kvartetten i det svenske Melodi Grand Prix i februar 1973. ”Ring Ring” var sterk nok til å vinne, det mente i hvert fall folkejuryen, men dommerpanelet dømte den ned til en tredjeplass. Platen sørget likevel for et solid gjennombrudd for gruppen i Norden.

Et liv etter Grand Prix

Abba meldte seg på Melodi Grand Prix året etter, av den enkle grunn at de ville ut i verden. ”Stikkan” var overbevist om at Abba kunne bli popstjerner, og Björn & Benny følte på sin side at de hadde potensialet som skulle til for å skrive låter som ville holde populariteten ved like.

De fleste lo da seieren var et faktum: Abba var blitt stjerner over natten, og ville i likhet med alle tidligere MGP-vinnere forsvinne før neste finale ble avholdt.

Til å begynne med så det ut som om skeptikerne ville få rett. Det tok tre singler og et helt år før Abba klarte å tangere suksessen med ”Waterloo.” De gjorde det med ”SOS” i 1975, og fra da av hadde de verden for sine føtter.

En umiskjennelig stil

De første platene til Abba var tydelig inspirert av 60-tallets produsent-geni Phil Spector. Etter hvert blandet Benny Andersson mer og mer inn den svenske folkemusikken. Det var aldri noen tvil om at det var Abba man hørte på. De hadde helt fra starten av en egen, umiskjennelig stil der det var rom for utallige tangenter og sangstemmer.

Mange av tekstene var selvbiografiske. To eksempler er ”The Winner Takes It All” og ”When All Is Said And Done” som omhandler skilsmissene som de to parene gjennomlevde samtidig som platesalget bare steg og steg.

Naturlig oppløsning

Det kom ikke som noen overraskelse da Abba ble oppløst i 1982. Det skjedde helt naturlig og i all stillhet mens arbeidet på en ny lp foregikk. Det ble rett og slett for slitsomt for to fraskilte par å samarbeide. Dessuten var det ikke moro lenger.

Etter oppløsningen ga Frida og Agnetha ut henholdsvis to og tre plater før de begge trakk seg tilbake fra artistlivet.

Björn og Benny gjorde stor suksess med musikalen ”Chess,” skrevet i samarbeid med briten Tim Rice i 1984. Oppfølgeren var en musikal basert på romanverket ”Utvandrere” av forfatteren Vilhelm Moberg.

Fornyet popularitet

Nesten 20 år etter at de slo igjennom for første gang, oppnådde Abba fornyet eksplosiv popularitet takket være samlingen ”Abba Gold.” En helt ny generasjon oppdaget supergruppen fra Sverige, mens gamle tilhengere gjenopplevde de fantastiske minnene fra 70-tallet.

I tillegg kom alle angrerne – disse som i sin tid hadde skjelt ut Abba og sverget at de aldri skulle kjøpe en plate med dem. Nå måtte de krype til korset og innrømme kvartettens suverenitet.

Nettopp der er vi ved kjernen: Dette at platene til Abba har bevist sin musikalske kvalitet, selv blant hardnakkede tvilere. Når gamle fiender innrømmer sine feil og en helt ny generasjon kan omfavne foreldrenes idoler med like stor lidenskap, kan artistene ta det som et tegn på at musikken deres er tidløs.

Abba har overlevd musikkens hardeste dommer – tidens tann.

Av Bård Ose. Tilrettelagt av Jørn Gjersøe.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=xK3mVxGfzPY]

THE WINNER TAKES IT ALL

I dont wanna talk
About the things weve gone through
Though its hurting me
Now its history
Ive played all my cards
And thats what youve done too
Nothing more to say
No more ace to play

The winner takes it all
The loser standing small
Beside the victory
Thats her destiny

I was in your arms
Thinking I belonged there
I figured it made sense
Building me a fence
Building me a home
Thinking Id be strong there
But I was a fool
Playing by the rules

The gods may throw a dice
Their minds as cold as ice
And someone way down here
Loses someone dear
The winner takes it all
The loser has to fall
Its simple and its plain
Why should I complain.

But tell me does she kiss
Like I used to kiss you?
Does it feel the same
When she calls your name?
Somewhere deep inside
You must know I miss you
But what can I say
Rules must be obeyed

The judges will decide
The likes of me abide
Spectators of the show
Always staying low
The game is on again
A lover or a friend
A big thing or a small
The winner takes it all

I dont wanna talk
If it makes you feel sad
And I understand
Youve come to shake my hand
I apologize
If it makes you feel bad
Seeing me so tense
No self-confidence
But you see
The winner takes it all
The winner takes it all......

[youtube=http://youtube.com/watch?v=Y2YOGfBFAbs]

I HAVE A DREAM

I have a dream, a song to sing
To help me cope with anything
If you see the wonder of a fairy tale
You can take the future even if you fail
I believe in angels
Something good in everything I see
I believe in angels
When I know the time is right for me
Ill cross the stream - I have a dream

I have a dream, a fantasy
To help me through reality
And my destination makes it worth the while
Pushing through the darkness still another mile
I believe in angels
Something good in everything I see
I believe in angels
When I know the time is right for me
Ill cross the stream - I have a dream
Ill cross the stream - I have a dream

I have a dream, a song to sing
To help me cope with anything
If you see the wonder of a fairy tale
You can take the future even if you fail
I believe in angels
Something good in everything I see
I believe in angels
When I know the time is right for me
Ill cross the stream - I have a dream
Ill cross the stream - I have a dream

[youtube=http://youtube.com/watch?v=wKDdaVRNGwE]

KNOWING ME KNOWING YOU

No more carefree laughter
Silence ever after
Walking through an empty house, tears in my eyes
Here is where the story ends, this is goodbye

Knowing me, knowing you (ah-haa)
There is nothing we can do
Knowing me, knowing you (ah-haa)
We just have to face it, this time were through
(this time were through, this time were through
This time were through, were really through)
Breaking up is never easy, I know but I have to go
(I have to go this time
I have to go, this time I know)
Knowing me, knowing you
Its the best I can do

Memries (memries), good days (good days), bad days (bad days)
Theyll be (theyll be), with me (with me) always (always)
In these old familiar rooms children would play
Now theres only emptiness, nothing to say

Knowing me, knowing you (ah-haa)
There is nothing we can do
Knowing me, knowing you (ah-haa)
We just have to face it, this time were through
(this time were through, this time were through
This time were through, were really through)
Breaking up is never easy, I know but I have to go
(I have to go this time
I have to go, this time I know)
Knowing me, knowing you
Its the best I can do

[youtube=http://youtube.com/watch?v=WauFkb4jmCI]

THANK YOU FOR THE MUSIC

Im nothing special, in fact Im a bit of a bore
If I tell a joke, youve probably heard it before
But I have a talent, a wonderful thing
cause everyone listens when I start to sing
Im so grateful and proud
All I want is to sing it out loud

So I say
Thank you for the music, the songs Im singing
Thanks for all the joy theyre bringing
Who can live without it, I ask in all honesty
What would life be?
Without a song or a dance what are we?
So I say thank you for the music
For giving it to me

Mother says I was a dancer before I could walk
She says I began to sing long before I could talk
And Ive often wondered, how did it all start?
Who found out that nothing can capture a heart
Like a melody can?
Well, whoever it was, Im a fan

So I say
Thank you for the music, the songs Im singing
Thanks for all the joy theyre bringing
Who can live without it, I ask in all honesty
What would life be?
Without a song or a dance what are we?
So I say thank you for the music
For giving it to me

Ive been so lucky, I am the girl with golden hair
I wanna sing it out to everybody
What a joy, what a life, what a chance!

So I say
Thank you for the music, the songs Im singing
Thanks for all the joy theyre bringing
Who can live without it, I ask in all honesty
What would life be?
Without a song or a dance what are we?
So I say thank you for the music
For giving it to me

[youtube=http://youtube.com/watch?v=WY57jGNCN8Q]

MAMMA MIA

Ive been cheated by you since I dont know when
So I made up my mind, it must come to an end
Look at me now, will I ever learn?
I dont know how but I suddenly lose control
Theres a fire within my soul
Just one look and I can hear a bell ring
One more look and I forget everything, o-o-o-oh

Mamma mia, here I go again
My my, how can I resist you?
Mamma mia, does it show again?
My my, just how much Ive missed you
Yes, Ive been brokenhearted
Blue since the day we parted
Why, why did I ever let you go?
Mamma mia, now I really know,
My my, I could never let you go.

Ive been angry and sad about the things that you do
I cant count all the times that Ive told you were through
And when you go, when you slam the door
I think you know that you wont be away too long
You know that Im not that strong.
Just one look and I can hear a bell ring
One more look and I forget everything, o-o-o-oh

Mamma mia, here I go again
My my, how can I resist you?
Mamma mia, does it show again?
My my, just how much Ive missed you
Yes, Ive been brokenhearted
Blue since the day we parted
Why, why did I ever let you go?
Mamma mia, even if I say
Bye bye, leave me now or never
Mamma mia, its a game we play
Bye bye doesnt mean forever

Mamma mia, here I go again
My my, how can I resist you?
Mamma mia, does it show again?
My my, just how much Ive missed you
Yes, Ive been brokenhearted
Blue since the day we parted
Why, why did I ever let you go
Mamma mia, now I really know
My my, I could never let you go

[youtube=http://youtube.com/watch?v=7GFpMb0sOaw]

DANCING QUEEN

You can dance, you can jive, having the time of your life
See that girl, watch that scene, dig in the dancing queen

Friday night and the lights are low
Looking out for the place to go
Where they play the right music, getting in the swing
You come in to look for a king
Anybody could be that guy
Night is young and the musics high
With a bit of rock music, everything is fine
Youre in the mood for a dance
And when you get the chance...

You are the dancing queen, young and sweet, only seventeen
Dancing queen, feel the beat from the tambourine
You can dance, you can jive, having the time of your life
See that girl, watch that scene, dig in the dancing queen

Youre a teaser, you turn em on
Leave them burning and then youre gone
Looking out for another, anyone will do
Youre in the mood for a dance
And when you get the chance...

You are the dancing queen, young and sweet, only seventeen
Dancing queen, feel the beat from the tambourine
You can dance, you can jive, having the time of your life
See that girl, watch that scene, dig in the dancing queen

[youtube=http://youtube.com/watch?v=4ohr4P8E_io]

FERNANDO

Can you hear the drums fernando?
I remember long ago another starry night like this
In the firelight fernando
You were humming to yourself and softly strumming your guitar
I could hear the distant drums
And sounds of bugle calls were coming from afar

They were closer now fernando
Every hour every minute seemed to last eternally
I was so afraid fernando
We were young and full of life and none of us prepared to die
And I’m not ashamed to say
The roar of guns and cannons almost made me cry

There was something in the air that night
The stars were bright, fernando
They were shining there for you and me
For liberty, fernando
Though I never thought that we could lose
There’s no regret
If I had to do the same again
I would, my friend, fernando

Now we’re old and grey fernando
And since many years I haven’t seen a rifle in your hand
Can you hear the drums fernando?
Do you still recall the frightful night we crossed the rio grande?
I can see it in your eyes
How proud you were to fight for freedom in this land

There was something in the air that night
The stars were bright, fernando
They were shining there for you and me
For liberty, fernando
Though I never thought that we could lose
There’s no regret
If I had to do the same again
I would, my friend, fernando

There was something in the air that night
The stars were bright, fernando
They were shining there for you and me
For liberty, fernando
Though I never thought that we could lose
There’s no regret
If I had to do the same again
I would, my friend, fernando
Yes, if I had to do the same again
I would, my friend, fernando...

OM BYGNINGSSKIKK - VERNESTATUS FOR BLITZ-BYGNINGEN

2008-01-26T15:54:00.002+01:00

””Flere gange reiste jeg igjennem Gudbrandsdalen, og altid morede det mig at betragte husene og husklyngerne på gårdene: jeg så ikke andet end uregelmæssighed, men uregelmæssighedens afvexlinger passede, syntes mig, så fortræffeligt til naturomgivelserne, som i tegningen fig. 1.(1)
Men så kom jeg til at dvæle noget længere i en af disse gudbrandsdalske bygder, og som jeg var udgået på den måde, at jeg vilde lægge mærke til alt, som på nogen måde vedrørte folkelivet i våre bygder, så gav jeg mig også til at give nøiere agt på gårdenes bebyggelse. Da gik det op for mig, at i vore mere gammeldags bygder er der noget, som man kan kalde bygnings-skik. Efter som jeg gik ud og ind på flere og flere gårde, var det mig, som om uregelmæssigheden veg noget tilside for blikket, så jeg fik skimte lidt af en oprindelig regel og enhed i grunden. Fra byerne havde jeg medtaget den forestilling, at når der skulde bygges huse, så byggede hver mand «efter sit eget hoved»; men det var mange af mine tidligere forestillinger, som ikke passede på landsbygdernes virkelighed, og her fandt jeg det at være mere så, at når en mand skulde til at bygge et hus, så faldt det ham ikke lettelig ind at gøre det stort anderledes, end et hus nu engang skulde være «efter skikken».””
Eilert Sundt

Begrepet Byggeskikk
Alle hus har detaljer som beskriver de inn i en tid eller en historie. Husene sier noe om de som bor der og samfunnet de lever i. Det er ikke bare laft eller reisverket som beskriver tidsepoken huset er oppført i, men også eksteriøret og interiøret.
Det er ikke tilfeldig at jeg har Eilert Sundts bok, ”Om bygnings-skikken på landet i Norge”, som forsiden på min eksamensoppgave. Eilert Sundt regnes som skaperen av begrepet byggeskikk. Han var samfunnsforsker og kulturforsker og nevnes også som grunnleggeren av faget sosiologi her i Norge. Han ble født 1817 og døde 1875. Han levde i en nasjonalromantistisk tid og var opptatt av hva som var den norske nasjonalkarakteren. Fra å først tro at hus og miljøer var relativt tilfeldig og uregelmessig bygget og satt sammen, forsto han etter hvert at byggeskikken var forskjellig fra bygd til bygd og landsdel til landsdel. Sundt så at det var en sammenheng mellom landsdelers forskjellige klesdrakter og dialekter, og byggeskikkens normer.
Begrepet byggeskikk betegner innarbeidete mønstre for hvordan husene skal se ut, og byggeskikken vil variere i forhold til tid, sted og sosialt miljø (Christensen, Arne Lie, 1995; Den norske byggeskikken, side13)

Innarbeidede mønster er nasjonale og regionale kulturer, og har gjerne rot i folkelige tradisjoner. Byggeskikk kan vi si er en byggetradisjon som med fast bruk av enkelte materialer, tekniske løsinger, planløsinger og detaljering, avspeiler samfunnet i den tid den befinner seg i og som ikke er fastsatt av nedskrevne lover og regler. Ulik regional byggeskikk er blitt til gjennom faktorer som klima, tilgang på ressurser, levemåter og sysselsetting, og økonomiske forhold.. Byggeskikker er håndverkstradisjoner, dypt rotfestet i hele samfunnet.

Byggeskikken sier oss noe om menneskene som bor der og om hvorvidt samfunnet er egalitært eller har store klasseforskjeller. Det viser gjerne om samfunnet er enige om normer og verdier, og liten eller høy grad av kulturell integrasjon. Her i Norge brukes mest tre som byggematerialer fordi vi har lett tilgang på det og krever lite oppvarming. Mur ble vanlig å bruke i byene og kan sees som et resultat av en rekke bybranner. Klima og ressurser preger byggeskikkene i vårt langstrakte land i stor grad. Dette ser vi ofte avspeilet i byggeteknikker, fasader, kledning og farger på husene. Plasseringen av husene i landskapet beskriver også ulike regionale byggeskikker. I Norge har vi blant annet en rekke ulike typer gårdstun. I deler av landet hvor det er bratte fjellsider og v-daler, ble husene lagt i fjellsiden som rekketun. I flatere terreng for eksempel på Vestlandet, ble det bygget klyngetun. På Østlandet og i Trøndelag er det vanlig med firkanttun. Gudbrandsdalen har inntun og uttun. Lenger nord finner vi sjøtun.

En byggeskikk kan også være kontinental eller nasjonal. Måten å bygge husene på og utseende på husene er forskjellig fra land til land, kontinent til kontinent. De samme nasjonale faktorene gjelder for de ulike byggeskikker i andre land og kontinenter. Vi kan i veldig stor grad se på et hus, i fra hvilket land eller kontinent det kommer fra. Norge er kjent som et reisende folkeslag og mye av inspirasjonen til byggeskikken, har vi hentet fra nedover i Europa.

Norske byggeskikker fra vikingtid og frem til i dag.
Stavkirkene er en liten gruppe steds- og tidstypisk middelalderbygninger. Samtidig viser de en eldre norsk byggeskikk påvirket av europeisk byggetradisjon som strakte seg over flere hundreår, men som nå er forsvunnet. Byggeteknikken er en avansert stavkonstruksjon. Med stav menes det vertikale, bærende tømmeret i bygningen. Stolpene reises loddrett i et rammeverk. Rammeverket dekkes med stående bord eller staver, som er felt inn i ramma. (http://www.stavkirke.org/)
Lafting var svært vanlig i Norge fra vikingtiden og frem til slutten av 1800- tallet. Å lafte vil si å legge stokk på stokk oppå hverandre til sammenhengende, tette vegger. Veggstokkene føyes vekselvis sammen i lafteknuter i hjørnene. På slutten av 1800 tallet kom panelet som beskyttet tømmerhuset for vær og vind. På sør/vestlandet ble det brukt liggende panel mens i resten av landet var det mest vanlig med stående panel. Nå ble det også vanlig å male husene og valg av fargene viste også forskjeller på regioner og stand.
Bindingsverket overtok som byggeteknikk etter laftingen og er en skjelettkonstruksjon som enten trenger utfylling i hulrommene eller kledning på en eller begge sider for å danne en tett vegg mellom ute og inne.

Under industrialiseringen på 1800 tallet viskes de lokale byggetradisjonene mer ut og vi henter inspirasjoner blant annet fra Europa. Sveitserstilen (ca 1850-1920) typiske trekk er glassverandaer, spisse gavler, stolpekonstruksjoner og utskjæringer. En kort periode (ca 1880-1910) inspireres byggeskikken fra stavkirker og ornamentikk som var beslektet med denne, kalt dragestilen. Man plasserte utskårede dragehoder på gavlespissen. Sveitserperioden hadde flere stilretninger, og jeg nevner kort, Historismen (1860-1910) og Jugendstilen (1890-1920). ”Det nye Norge” (1905 -1930) hentet impulser fra Europeisk middelalder, klassisisme, barokk og kontinental byggeskikk. Funksjonalisme fra 1930. satte funksjonalitet og bruksbehovet i fokus. Etter krigen trenger vi å få bygget husene opp igjen raskt, og vi får de masseproduserte husene, såkalte elementhus, husbankhus eller ferdighus. Husene på 70- 80- og 90-tallet, viser godt hvordan vår velferd økes. Fra 70- tallets enkle stil uten dekor og med ”husmorvinduer”, til 80- tallets velstandshus, bygget i vinkel, med valmet tak, karnappvinduer, til 90- tallets, en og en halv etasjes hus og store verandaer og hvor vi igjen henter elementer fra forrige århundreskifte.

Tendensen har vært at byggeskikker blir mer og mer visket ut og at nye hus i dag stort sett blir valgt ut av en ferdighuskatalog. Slik sett viskes også de regionale forskjellene mer ut. Allikevel ser vi i dag at husene fortsatt er statussymboler, for eksempel ved at det i en by finnes mer attraktive områder å bo i. (Oslo – østkant/vestkant) De velstående vil også velge arkitekttegnede hus.
Byggeskikken i fremtiden er vanskelig å spå om. Det har jo vært en trend de siste årene å la nye bygninger bli mer i ett med naturomgivelser rundt. Det er naturlig å tro at miljøvennlighet i materialbruk og energisparing vil være svært aktuelt i årene fremover og sannsynligvis også et krav fra myndighetene. Det er også en trend å ta vare på det karakteristiske ved de gamle husene og bygge disse om innvendig til moderne standarder og krav vi har i dag.

Oppgave del 2:
Pilestredet 30a-c
Til denne midteksamensoppgaven del 2 i Kulturvern har jeg tatt utgangspunkt i Pilestredet 30a-c i Oslo. Området er best kjent for bygningene som har vært barndomshjemmet til Edward Munch, og Blitz-huset. Tilgjengelighet til bygningene er særdeles god. Området ligger veldig sentrumsnært, helt sør i bydelen St. Hanshaugen- Ullevål, i Oslo. Dette området har vært gjenstand for mye oppmerksomhet opp gjennom årene. I følge Byantikvaren i Oslo, v/ saksbehandler Siri Hoem, har mange etater og instanser vært involvert i diskusjonen rundt hva som bør gjøres i dette området. Hoem kaller hele saken for en katastrofe. Verneinteressene har vært påpekt fra flere hold, blant andre Byantikvaren, Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen og Oslo Byes Vel. Det er fortsatt ikke tatt noe endelig avgjørelse i denne saken, og det er også dette som gjør den interessant for meg i denne eksamensoppgaven. Alle instanser jeg har snakket med påpeker at dette er en stor og komplisert sak, og det sier seg selv at som eksamensoppgave med den begrensning den har, må mine drøftinger nødvendigvis bli noe begrenset. Jeg velger også å konsentrere meg hovedsakelig rundt bygningene i Pilestredet 30a – c, selv om foreslått reguleringsplan fra Oslo Kommune v/ Byantikvaren, ser hele området, Pilestredet 28 og 30a-c, St. Olavs gate 21a-c og Nordahl Bruns gate 22, under ett.

Kart som viser området:

Blitz
Blitz har sin opprinnelse fra 1980 årene og oppsto som følge av et ungdomsopprør med krav om å ha et sted å være. En gjeng ungdommer bestående av pønkere, sosialister og gatebarn opponerte mot politiet i en rekke gatekamper og ble etter hvert så lei av dette at de opprettet UngMob og okkuperte bygningen, Skippergata 6 i Oslo i 1981. Da denne bygården, til tross for okkupasjonene, ble revet, ble ungdomshuset Blitz opprettet i 1982. Blitz har opp gjennom årene havnet i en rekke konfrontasjoner med politiet, politikere og nynazister, i til dels store alvorlige gatekamper og demonstrasjoner. Oslo Kommune har mange ganger truet med utkastelse, riving og salg av bygningen og medlemmene av Blitz har blitt sett på som ”rebeller” og bråkmakere. Egentlig består Blitzerne av to ”miljøer”, de politisk bevisste og pønkerne, som begge påvirker hverandre. Kampen om å beholde huset har vært både samlende og symbolsk, til tross for sitt anarkistiske miljø. Først og fremst er Blitzhuset en viktig kulturarena med en rekke konserter og drift av en egen kafè med mat for en særdeles billig penge. Av andre aktiviteter kan nevnes, en egen bookinggruppe, bokcafè, fotogruppe, øvingslokaler, støttegrupper for forfulgte mennesker og de har til og med sin egen radiostasjon – den eneste kvinneradioen i landet, Radio Orakel.

Stein Lillevolden har vært en frontfigur i Blitzmiljøet nesten siden det startet, av mange kalt for yrkesdemonstrant. Han har ofte også vært frontfigur og talsmann for miljøet og deltatt i nesten det som er av demonstrasjoner. Blitzhuset, miljøet og menneskene, har etter hvert blitt stående som et symbol og en viktig del av byhistorien til Oslo.

I følge hjemmesidene til Blitz, (http://www.pluto.no/doogie/blitz/), har det i mange år pågått en kamp med instanser i Oslo Kommune. Kampen har også i stor grad stått mellom Blitz og naboer i kvartalene rundt Blitzhuset, i det Blitzerne kaller for nabo-oppropet. En rekke naboer har lagt frem klager på aktivitetene rundt Blitz-miljøet. Blitzerne selv hevder at dette ikke kommer fra dem, men fra omliggende ulovlige geskjefter og hospitser.
”” Vi deles deres bekymring for hva som skjer med de verneverdige husene i Pilstredet 30 a, b og c, og vi har politianmeldt direktøren for Oslo kommunes kontorbedrift for bevisst misskjøtsel av gårdene i den hensikt å få dem revet. Allerede for flere år siden forsøkte vi å få opp en sak for bystyret om hvordan kommunen lar vannlekkasjer og sopp ta knekken på nabohusene våre, Edvard Munchs barndomshjem. En gang lot de vannet stå og renne i halvannet år i kjelleren av 30b, til tross for at vi purret på kommunen en rekke ganger. Det politiske system i Oslo har aldri brydd seg om vernehensyn í strøket, men desto mer mottagelig for argumenter knyttet opp til dramatikk rundt Blitz. Det er denne erkjennelse de økonomiske interessene innefor en utbygging og jappifisering av strøket nå kynisk utnytter. Hvis det ikke blir skapt oppmerksomhet rundt eiendomsfrontens spekulasjon og ulovligheter i strøket, vil kampen for Blitz igjen måtte stå der vi kom fra - på gata.”” (Stein Lillevolden, ikke datert, http://www.pluto.no/doogie/blitz/)

Edvard Munch
Edvard Munch var født 12. desember 1863, og døde 23. januar 1944. Han var en norsk maler og grafiker. Han er en av de få nordiske malere som har vunnet internasjonal ry og hatt avgjørende innflytelse på vestlig kunst. Mange av hans bilder berører tema rundt livet – kjærlighet, frykt, død og melankoli. Hans mest kjente maleri er ”Skrik”(1893). Men han har også malt Syke Barn (1886), ”Vampyr”(1892–94), ”Aske” og ”Pikene på Broen” Ved sin død testamenterte han bort hele sin samling av egne arbeider til Oslo Kommune. Over halvparten av Munchs verker er utstilt på Munch-Museet i Oslo. (Wikipedia leksikon, Caplex)

Edvard Munch har bodd både i Pilestredet 30a i 3.etasje og i Pilestredet 30b første etasje, i perioden 1868 -1875, altså fra han var 5 til 12 år. Hans mor døde i denne perioden og det hevdes at Munch hentet mye av sin inspirasjon til maleriene fra tiden han bodde her, og rommene er bakgrunn i flere av hans malerier fra 1890 årene.

Munch har bodd mange steder i Oslo, men det var altså i Pilestredet han tilbrakte flest år I barndommen. Han kjøpte i 1916 eiendommen ”Ekely” hvor han bodde til sin død. Denne eiendommen ble overtatt av Oslo Kommune og revet i 1960. I dag er det oppført 44 kunstnerboliger på eiendommen. Dermed er det få minnesmerker igjen etter en av vårt lands største malere, og barndomshjemmet i Pilestredet er i ferd med å gå tapt, på grunn av manglende bevaring og vedlikehold.

Det er en vanlig oppfatning at Edvard Munch bodde og hadde sin barndom i selve Blitzhuset, altså Pilestredet 30c, men dette er altså ikke tilfelle. Man må skille dette fra hverandre og Blitzhuset og Edward Munchs barndomshjem er to forskjellige objekter, som må behandles separat i en verneplan. Det er allikevel tjenlig å se bygningene som ett område. (Kulturminneloven. § 20)

Oslo Kommune
I høringsutkastet til Plan- og Bygningsetaten står det at eiendommene Pilestredet 30a-c er eid av Oslo Kommune. Kontorbedriften har forvaltningsansvaret for bygningene, mens Eiendoms- og byfornyelsesetaten eier grunnen. I 2002 la Høyrebyrådet ut Blitzhuset for salg. Etter en massiv aksjon fra Blitz' side ble salget stoppet, blant annet etter at Blitzerne gjorde ødeleggelser ved inngangspartiet på Rådhuset. I flere artikler i media leser jeg om at det har eksistert budgivere på gårdene og hvor fristen på disse budene var lagt til 31. januar 2003. I en eiererklæring i 1995 sa Oslo kommune at Blitz skal få være i lokalene, mot å betale 5.000 kroner årlig til kommunen. Det er en forutsetning i prospektet at denne avtalen videreføres. Etter hva jeg forstår, gjelder denne avtalen med Blitz fortsatt. Blitzhuset skal rehabiliteres, men fortsatt være et ungdomshus.

Målstyringsskjema
Jeg vil nå bruke målstyringsskjemaet for å drøfte de ulike vernekriteriene som er aktuelle for Pilestredet 30a-c. På grunnlag av dette vil jeg foreta en vernestatus om mitt objekt er verneverdig eller ikke. I og med at jeg konsentrerer meg om Pilestredet 30, vil jeg heretter omtale bygningene som a, b og c-bygningene.

GRUNNMOTIV: Dokumentasjonsverdi/historiske egenskaper
Bygningshistorisk verdi:
De tre bygningene er bevaringsverdige murgårder oppført i 1868 – 70, som representerer og er typiske for det historiske Oslo. Bygningene har tre etasjer og a og b er såkalte tvillinggårder. Det vil si at de er utformet som to identiske speilvendte gårder. Bygningene var ment til boligformål. Også i det omkringliggende området er det flere kvartal som er regulert til bevaring.

Bygningstekniskhistorisk verdi
Bygningene er av mur og etasjeskillere og takkonstruksjoner av tre. Taket er dekket med teglstein. Innvendige skillevegger er av mur og bindingsverk. Fasaden slik den er i dag er opprinnelig, med unntak av c, hvor enkelte vinduer i første etasje er gjenmurt. Fasaden har enkel dekor og er sterkt preget av manglende vedlikehold. Innvendig trekonstruksjoner er sterkt angrepet av hussopp. Fra plan og bygningsetaten i Oslo, får jeg opplyst at fasaden er vernet.
Arkitekturhistorisk verdi
Bygningene representerer en unik bygningstype og stilretning, som er typisk for det historiske Oslo, og også i nasjonal sammenheng. Bygningene er oppført av tømmermester P. Christensen.
Samfunnshistorisk verdi
Bygningene ligger i et historisk område, kalt Meyerløkka, som var jordveien til Stensbergløkka. Pilestredet 30a-c er den første bebyggelse som konstituerte Pilestredet som en bygate. 1800- talls murgårder er bevart på begge sider av veien og er derfor viktige for forståelsen av Pilestredet som historisk veiløp og historisk byplan.. Bygningene a-c, er de eldste murgårdene i området og er også de eneste bygningene i området som har forhager.
Sosialhistorisk verdi
C-bygningen, eller det såkalte Blitzhuset, har en stor sosialhistorisk verdi. Blitzhuset ble okkupert og opprettet i 1982 og de oppholder seg fortsatt i bygningen og driver stedet aktivt med kafè, konsertvirksomhet bookinggruppe, bokcafè, fotogruppe, øvingslokaler, støttegrupper for forfulgte mennesker og radiostasjon..
Personhistorisk verdi
Pilestredet a og b har vært barndomshjemmet til en av landets mest kjente maler, Edvard Munch fra han var 5 til 12 år. Andre tilknyttede bygninger til Munch er revet, og bygningene i Pilestredet er de eneste som står igjen og som kan vise hans historie. Mange av hans malerier er inspirert av at han bodde her og også at hans mor døde her. Bakgrunnen i flere av maleriene hans, er fra rommene i hans barndomshjem. Han har dessuten malt og fotografert anlegget noe som har gjort at bygningene har fått en betydelig personalhistorisk interesse med internasjonal appell.

Opplevingsverdi/estetisk og sosialt engasjerende egenskaper
Kunstnerlig verdi
”Skrik”-maleriet på endeveggen på Pilestredet 30c er en populær turistattraksjon og viden kjent og fotografert av turister fra hele verden. ”Veggmaleriet”, av ukjent kunstner, må sies å gå under betegnelsen ”tagging”. Det er kanskje nettopp den utradisjonelle gjengivelsen av Munchs ”skrik”, som har gjort det verdifullt og symbolisk. Veggmaleriet gir et fint bilde av historien til bygningen, både som Blitz`s protest mot politikere, politi og maktpersoner i samfunnet og den kunstneriske delen av historien - som maleren Munchs barndomshjem står for.
Identitetsverdi
Blitzhuset er en viktig og kjent del av bybildet i Oslo. Miljøet engasjerer og gjør mange ungdom som oppsøker dem, politisk bevisste. De har vært med på å sette den politiske dagsorden mange ganger. De har vært i mediene siden dag èn, men da som regel vinklet konfliktorientert. Blitz er egentlig så mye mer. Mange ungdom som ”faller utenfor” den vanlige ungdomskulturen, har blitt fanget opp der. Blitz er også en viktig kulturformidler og arrangerer blant annet en rekke konserter, ofte med amatører. Antirasisme og hverdagsrasisme har vært en viktig frontsak for dem. Den viktigste saken må imidlertid kunne sies å være kampen for å få beholde huset.
Symbolverdi
Blitxerne er blitt et slags symbol for pønken, sosialister og rebelske demonstranter. Alle mennesker i Norge vet hvem Blitz er og hva de står for.
Edvard Munch er en av våre mest kjente malere og kjent og respektert over hele verden.
Han regnes som en av pionerene for ekspresjonismen.

Forsterkende/overgripende motiv
Kvalitet
Innvendig er bygningene preget av et sterkt forfall og i a og b bygningene er det så forfallent og preget av hussopp og vannlekkasjer, at det er farlig å gå inn i bygningene. På grunn av det store forfallet innvendig er det lite der av opprinnelig samfunnshistorisk verdi. Slik det ser ut i dag kan vi ikke se hvordan menneskene der bodde Det anses, til tross for de store skadene, at det er mulig å sette bygningene i stand igjen med et vernefaglig tilfredsstillende resultat. (Byantikvaren)
Autensitet
Bygningene utvendig er autentiske, men med en del forfall. Blitzerne okkuperte bygningen 1982 og bærer preg av at de fortsatt oppholder seg der. Innvendig er det svartmalte vegger og politiske opprop malt på veggen. Både innvendig og utvendig er det ”tagget” en rekke steder. På endeveggen er det malt en ”kopi” av Munchs maleri ”Skrik” og kan nesten stå som symbol for Blitzernes anarkistiske stil og på protestene mot politikere, politi og makthaverne i samfunnet.. Også en ”malt knyttneve som slår nazisymbolet gjennom muren”, er malt på en vegg som et symbol på hva Blitzerne står for. På utsiden står det svarte tønner som nok skal symbolisere hjemløsheten og okkupasjon av bygningen.

Representativt
Bygningene er som jeg tidligere har vært inne på, representative for sin unike bygningstype og stilretning, som er typisk for Oslo.

Vurdering
Hovedmotiv
Hovedmotivet er helt klart at vi med disse bygningene har med en stor og viktig del av nasjonal historie og lokalhistorien til Oslo sett både ut ifra dokumentasjonsverdien og historiske egenskaper. Munch er en lands- og verdenskjent kunstmaler som hadde fortjent et bedre ettermæle enn en hussoppangrepet leilighet etter seg. Han burde stått likestilt med våre andre kjente kunstnere som Ibsen, Bjørnson og Grieg og få sitt barndomshjem gjenskapt. Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo kommune omfattet rundt 1100 malerier, 15500 grafiske blad fordelt på 700 motiver, 4700 tegninger, samt seks skulpturer. I tillegg kom nesten 500 trykkplater, 2240 bøker, notatbøker, dokumenter, fotografier, verktøy, rekvisita og møbler. Munchs omfattende brevsamling ble senere testamentert til museet av hans søster, Inger Munch, sammen med et betydelig antall originalverker, særlig fra 1880-årene. (http://no.wikipedia.org/wiki/Munchmuseet) Mye av dette er å finne i Munch-museet på Tøyen i Oslo. Jeg mener at vi skylder Munch å gjenskape hans barndomshjem og tilbakeføre noe av arven tilbake dit. Dette ville ha stor pedagogisk verdi. Bruk av Pilestredet 30c som en konsertarena og tilbud til ungdom i regi av Blitz, vil ha en positiv effekt for unge i store deler av byen. Bygningene kan knyttes direkte opp mot kunstinstitusjoner og skoler. Dette vil dessuten sette Munchs barndomshjem inn i en verdig ramme og legge til rette for at dokumentasjon og opplevelse, knyttet til at Munchs oppvekst på 1880-tallet blir sikret og tilgjengelig for offentligheten. Munchs museumsleilighet vil være et unikt supplement for mennesker som søker kunnskap om Munchs liv og virke.
Andre grunnmotiv
Det er helt klart at det her handler om en sak som er preget av interessekonflikter som går på bruk eller vern. Saken ser ut til å være fastlåst og mangler fullstendig en dialog mellom brukere av gården og eierne. Når forholdet mellom bruk og vern noen ganger oppfattes som konfliktfylt og preget av interessemotsetninger, kan det skyldes at forskjellige samfunnsinteresser måler verdier etter forskjellige skalaer. En viktig forutsetning for en positiv dialog er at en erkjenner at utgangspunktene kan være forskjellige, og hvorfor de er det. (Schanche, Audhild; 1997: s 120) Kommunen beskyldes av Blitz, for at de vil rive deler av gårdene og heller bygge boliger, eller bruke bygningene til næringsformål. Blitzerne har truet med aksjoner hvis gårdene rives. Oslo Bystyre vedtok 30.08.2000 at bygningene skulle bevares og dette følges opp hos Byantikvaren. Ingen av bygningene er i dag sikret gjennom formelt vern.
Forsterkende/Overgripende motiv
Det aller viktigste i denne saken er å komme frem til et vedtak. Å foreta seg noe! Slik situasjonen er i dag, er ingen tjenlig med. Bygningene bare forfaller mer og mer etter hvert som tiden går.

Valg av ambisjonsnivå – hvilken form for vern
I planforslaget fra Byantikvaren foreslås det at blant annet Pilestredet 30a – c reguleres til spesialområde bevaring. (Plan- og bygningslovens § 25.6) Det vil si at bygningene får et formelt vern som betyr at de ikke kan rives. De kan heller ikke endres utvendig., men man står fritt til å endre interiøret. Jeg støtter forslaget ut ifra de grunnmotiver og forsterkende og overgripende motivene, som er nevnt ovenfor.

I a og b bygningen er interiøret så å si ødelagt av hussopp og vannskader. Her må interiøret tilbakeføres, i mest mulig grad til sitt opprinnelige utseende. Det foreligger en vurdering av bygningene som boligformål/hotell, og der påpekes det, at på grunn av den store belastningen av trafikken i området anses det som lite egnet som familieboliger. Av den grunn ser Byantikvaren for seg at deler av c gjøres om til studenthybler. Jeg vil påpeke at støyproblemet må anses være like alvorlig for studenter som for barnefamilier.. Byantikvaren foreslår et kunsthotell. Jeg ville tro at det var mer nærliggende å tenke på bygningen som Munchs barndomshjem og gjenskape hans hjem til omtrent slik det så ut og innpasses i en offentlig kontekst. I de andre leilighetene kunne man for eksempel leie ut til kunststudentkollektiver for kortere eller litt lengre perioder, eller leie ut til kunstatelièrer. Dette ville være i Munchs ”ånd”. Det finnes i dag allerede et Munch-hotell i nærheten. Byantikvaren foreslår ungdomshus med kafè i c-bygningen. Jeg ville tro at å plassere Blitz i nyoppussede, blanke lokaler ville bli helt feil. Det ville være å ta fra dem identiteten og det uttrykket de står for. Jeg ville heller gå inn i en dialog med Blitz og prøve å hjelpe dem med å beholde sitt image og sin stil og slik de ønsker å fremstå, men å sørge for at forholdene i lokalene blir levelige og lovlige i forhold til vedlikehold, sikkerhet og bruksstandarder.

Gjennomføring av en verneplan og istandsetting er eiers ansvar, her Oslo Kommune. Oslo Kommune er avhengig av offentlige bevilgninger, grunnet de store kostnadene ved å få i stand bygningene. Når bygningene er istandsatt, vil Oslo Kommune få inntekter i form av utleie, som videre kan brukes til vedlikehold og finansiering av driften. En istandsetting av bygningene vil virke positivt inn på bybildet, både estetisk og funksjonelt.

Jeg viser under til aktuelle lover, reguleringsforslag og Kongelig resolusjon, jeg har brukt i oppgaven:
Pilestredet 28 og 30a-c, St. Olavs gate 21a-c og Nordahl Bruns gate 22
Reguleringsforslag til offentlig ettersyn

Eksisterende murgårder foreslås regulert til spesialområde med formål bevaring med ulik bruk: Pilestredet 30a-c reguleres til hotell, ungdomshus/kafé. I St. Olavs gate 21a-c og Nordahl Bruns gate 22 opprettholdes dagens bruk. En del av gårdsrommet i St. Olavs gate 21a-b reguleres til byggeområde. Pilestredet 28 og en del av Pilestredet 30c reguleres til byggeområde for boliger med nærings- og allmenne formål i første etasje. Ny bebyggelse i Pilestredet 28 tillates oppført i 5 etasjer, og ny bebyggelse i Pilestredet 30c tillates oppført i 4 etasjer. Plan- og bygningsetaten anbefaler planforslaget.

Forslagsstiller: Oslo kommune v/Byantikvaren

Lov om kulturminner.
Kulturminner yngre enn 1650 kan fredes etter kulturminnelovens § 15, hvis de kulturhistorisk eller arkitektonisk, har nasjonal verdi. Dette kalles vedtaksfredning. Fredning er det sterkeste juridiske virkemiddelet i kulturminnevernet. Vedtaksfredete bygninger har strenge vernebestemmelser angående eksteriør, og som regel også for interiør. Det er også mulig å frede et område rundt en bygning ved hjelp av § 19 i kulturminneloven. Ønsker man å frede et kulturmiljø, feks et større bygningsmiljø eller et landskap med flere typer kulturminner, benyttes § 20 i kulturminneloven.

§ 1. Lovens formål.
Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.
Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.
Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål.
Endret ved lov 3 juli 1992 nr. 96.

§ 2. Kulturminner og kulturmiljøer - definisjoner.
Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.
Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. De fleste norske bygninger fra før 1900, er registrert i det nasjonale bygningsregisteret Sefrak. Riksantikvaren har ansvaret for registeret. En Sefrak-registrert bygning er en indikasjon på at bygningen kan være verneverdig, eller at den tilhører et verneverdig kulturmiljø eller kulturlandskap.

Kongelig resolusjon av 31.08. 2001 til Oslo kommuneplan 2000, behandlet som fylkesplan, punkt 3 – miljøspørsmål
Det er knyttet store nasjonale kuturminneverdier til Oslo som landets hovedstad. Kulturminnene og kulturmiljøene i Oslo er stadig utsatt for press ved planer om utbygging. Det er derfor viktig å ta vare på byens overordnede trekk, kulturmiljøer og enkeltobjekter. Dette gjelder store deler av sentrum og indre by. (forts…)… I indre by for øvrig gjelder det Gamlebyen med Ekebergskråningen, områdene langs Akerselva, samt byens unike og homogene murgårds-bebyggelse fra 1800- tallet. Utviklingen i disse områdene vil måtte ta hensyn til de antikvariske og historiske interessene som knytter seg til dem. Regjeringen ser derfor positivt på at Oslo Kommune nå utarbeider en tematisk kommuneplan for bevaring og byutvikling.

KILDER:
Lover:
Kongelig resolusjon av 31.08. 2001, hentet fra reguleringsforslaget til Plan og Bygningsetaten i Oslo
Lov om kulturminner §1 og 2, §15, §19 og 20: http://www.lovdata.no/all/tl-19780609-050-001.html#1
Plan- og bygningsloven § 25.6: http://www.lovdata.no/all/nl-19850614-077.html

Pensum:
Christensen, Arne Lie, 1995: Den norske byggeskikken, 1: ”Hva er byggeskikk?”, s 12-37
Schanche, Audhild, 1997: Synspunkter på forholdet mellom bruk og vern, 1: Kulturarv – en kilde
til verdiskapning
Dahl, Otto Christian, 2001: Etikk, empati og helhetstankegang, 1: Kulturminner; døde levninger
eller levende minner? Om kulturminnevern, makt og etikk

Andre kilder:
Blitz, hjemmeside: http://www.pluto.no/doogie/blitz/ (besøkt 15.11.06)

Byggeskikk: http://www.treveven.no/rundturer/byggeskikk/start4.html (besøkt 13.11.06)

Byantikvaren i Oslo, v/saksbehandler Siri Hoem. På telefon og tilsendt reguleringsforslag på mail.

Dagbladet: artikkel ”Pønk og Politikk”, 2004
http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/03/413335.html (besøkt 14.11.06)

Gamletrehus.no: http://www.husnett.no/GTH_Sveitserhus.htm (besøkt 14.11.06)

Miljolare.no: http://miljolare.no/tema/kulturminner/artikler/stilhistorie.php (besøkt 15.11.06)

Plan og Bygningsetaten i Oslo v/ saksbehandler (ingen navn)

Riksantikvaren: Veileder kulturminner og kulturmiljøer, Plan og bygningsloven http://195.159.7.12/riksantikvaren.no/Norsk/Publikasjoner/Riksantikvarens_rapporter/filestore/veilederkulturmiljo.pdf (besøkt 13.11.06)

Sundt Eilert: Om bygnings-skikken på landet i Norge, 1862,
http://www.rhd.uit.no/sundt/bind6/eilert_sundt_bd6.html (besøkt 13.11.06)

Wikipedia leksikon: http://no.wikipedia.org/wiki/Stavkirker (besøkt 14.11.06)
http://no.wikipedia.org/wiki/Bindingsverk (besøkt 15.11.06)
http://no.wikipedia.org/wiki/Byggeskikk (besøkt 14.11.06)
http://no.wikipedia.org/wiki/Blitz#Historie (besøkt 15.11.06)
Minneplakett over Edvard Munch
Knus nazismen

”Skrik”
”protester forberedes”

Feltarbeid på kulturarrangement HENRIK IBSEN

2008-01-26T15:49:00.000+01:00

«For al den ære og hjertelighed, som på min fødselsdag, afvigte 20de Marts, i Skien er bleven mig til del, og hvorom jeg, først gennem festbestyrelsens godhedsfulde og venlige telegram og senere gennem privat brev og forskellige avisreferater har havt den glæde at modtage underretning, beder jeg herved om for samtlige vedkommende at måtte frembære min varmeste tak.»

INNLEDNING
For å besvare eksamensoppgaven i Kulturanalyse, har jeg deltatt og foretatt feltarbeid i minimum 4 timer på kulturarrangementene, ”Avdukingen av Rottejomfruen” og ”Folkefest på Venstøp”, i anledning Henrik Ibsens fødselsdag. Jeg var på forhånd ganske ukjent med Henrik Ibsen, så en del av feltarbeidet ble å sette meg inn i hans liv og verker. I feltarbeidet tok jeg for meg følgende problemstilling: På hvilken måte er det best å lære barn om kunst og kultur, og er barn blitt passivisert i forhold til kunst og kultur? Vil barn bare bli underholdt?
Jeg vil først i besvarelsen fortelle litt om bakgrunnen til Henrik Ibsen. Videre beskriver jeg arrangementet rundt avdukingen av skulpturen Rottejomfruen, og folkefesten på Venstøp.
I drøftingsdelen ser jeg på min problemstilling og betydningen Ibsen har for Skien og kritikken Prosjekt Rottejomfruen har fått, og sammenligner dette arrangementet med folkefesten på Venstøp. Under overskriften Metode forklarer jeg hvilken strategi/fremgangsmåte jeg valgte for feltrapporten for å komme frem en konklusjon, som kommer etterpå.

BAKGRUNN
Henrik Ibsen (1828 -1906) er født og oppvokst på Venstøp i Skien. Han er regnet for å være en av verdens største dramatikere og har gitt ut en rekke kjente historiske dramaer og samfunnsdramaer. Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler, er kanskje de mest kjente i tillegg til Peer Gynt og Brand. Siden det er 100 år siden Henrik Ibsen døde i år, markeres dette stort her i Norge gjennom det som er blitt kalt Ibsenåret 2006. Hans fødselsdag 20. mars er et kulturelt arrangement som blir markert hvert år. På hans fødselsdag deles Ibsenprisen ut i Skien, til en norsk dramatiker, som siste kalenderår har fått oppført et nytt verk for barn eller voksne ved et profesjonelt sceneteater. I år ble det gjort ekstra stas på Henrik Ibsen. Blant annet var det avduking av skulpturen Rottejomfruen, folkefest på hans barndomshjem Venstøp og festforestilling med utdeling av Ibsenprisen, i Ibsenhuset.

Figuren Rottejomfruen er hentet fra Henrik Ibsens stykke ”Lille Eyolf” skrevet i 1894. Lille Eyolf ble krøpling som spedbarn etter at han falt ned fra bordet, mens hans foreldre var midt i en elskovsakt. Etter denne hendelsen får foreldrene problemer seg i mellom. En gammel dame med ”rotteaktige trekk”, kommer en dag til huset når Eyolf er 9 år gammel og sier seg behjelpelig med å fjerne ”det som gnager i huset”. Hun vil lokke rottene med seg ned til vannet for å drukne dem. I sin nysgjerrighet følger Eyolf etter og drukner i vannet. (historien fortsetter…) (http://www.ibsen.net Besøkt 22.03. 2006) Selve modellen Rottejomfruen er sannsynligvis hentet fra hans faster Plough, som bodde i andre enden av loftet han selv bodde på, på Venstøp i Skien.
Støpeskien står bak prosjektet og er ledet av Helle Riis. De hadde som mål å få laget en stor skulptur som var både figurativ og non-figurativ og som appellerte til barns sanser. Meningen bak prosjektet, som startet for tre år siden, var også å engasjere barna selv i arbeidet tematisk, ved å la skolebarn i Skien lage porselensøynene som er festet på kroppen til skulpturen Rottejomfruen. På den måten skulle barna få et godt forhold til, og bli kjent med figuren og stykket ”Lille Eyolf”.

Skulpturen Rottejomfruen er laget av billedkunstner Marit Benthe Norheim. Skulpturen er en 7 meter høy damekropp i betong. Et rottehode stikker ut fra midjen. Skulpturen har også en lang rottehale laget av gummi. Kroppen er dekket av 2000 øyne i porselen. Skulpturen er hul og inneholder en sklie som går gjennom skulpturen. I tunnelsklia hører man lyder fra lydverket "Reise mellom latter og gråt", komponert av Geir Johnson. Rundt skulpturen er det et dekke av myke plater. Dette skal hindre at barn slår seg hvis de detter ned ved klatring på skulpturen. Marit Benthe Norheim er født i Bø i 1960 og er oppvokst i Skien. Hun er utdannet ved Vestlandets Kunstakademi i Bergen og tok "Master of Arts" i skulptur på Royal Academy of Art, London, 1984-87. Kunstneren bor i Danmark og har laget et lignende prosjekt ”Fruen fra havet” i den danske Ibsenbyen, Sæby. Henrik Ibsen bodde der når han skrev dette stykket.

AVDUKINGEN AV ROTTEJOMFRUEN
Ca 3000 barn gikk ”rotteparade” fra Handelstorget i sentrum og ut til Bakkestranda hvor avduking av Rottejomfruen skulle foregå. De var på forhånd oppfordret til å kle seg ut som rotter, men det var langt mellom rottene i den lange rekken av barn og unge. På veien fra Handelstorget til Bakkestranda opplevde barna litt lett underholdning langs ruten, og de fikk litt å spise og drikke.

Det tar lang tid å samle flere tusen barn, og det var nok en utfordring for lærere å holde klassene samlet. Mange barn løp rundt og småsloss, knuffet og lekte mens man ventet på at underholdningen skulle starte. Det var satt opp en scene hvor underholdningen skulle foregå. Ved siden av sto Rottejomfruen godt pakket inn i en svær presenning. Solen var fremme, men varmet dårlig. På bakken så det ut som det var forsøkt ryddet for snø, men at enkelte steder hadde man ikke klart å få vekk helt issvuller og snøflekker. Etter hvert som plassen ble full av folk ble bakken mange steder omformet til gjørme og våt jord. Fra scenen prøvde dagens konferansier, skuespiller Jonatan Filip Johansen, å få kontakt med ungene så godt han kunne. Han kom med utrop som; ER DERE HER? HAR DERE DET BRAAA?

Jeg kan tro at det er vanskelig å få oppmerksomhet fra en folkemengde med et alderspenn fra barnehage til ungdomsskole. Det var gjort forsøk på å øve på bursdagssangen inntil alle var samlet. Jeg registrerte at særlig ungdom kom med buh-rop og viste misnøye med det de tydeligvis oppfattet som ”maset” fra scenen. Lærere gikk rundt med skilter som viste navn på klassen og kunne se lettere febrilske ut, redde for å miste kontakten med klassen sin. I tillegg til skoleelevene var det også møtt opp en del voksne tilskuere. Disse holdt seg litt mer i utkanten av den store folkemengden. Det var også et stort oppbud av journalister og mediafolk. De gikk rundt og intervjuet og filmet, tok bilder og sendte inn telefoniske rapporter til hovedkontorene sine. Jeg observerte at de ansatte i Kulturavdelingen var satt inn som parkeringsvakter og hjelpemannskap.

Det tok veldig lang tid før underholdningen fra scenen kunne starte med den ordentlige bursdagsangen til Ibsen. Programlederen fortalte om at et helikopter skulle komme for å heise av presenningen på Rottejomfruen og at barna skulle hjelpe å telle ned til at dette skulle skje. Han ba barna speide etter helikopteret som skulle komme fra Geiteryggen. Etter andre nedtellingsforsøk kom helikopteret, og avdukingen kunne skje.

Kunstneren hadde kontaktet komponisten, Geir Johnson, til å lage musikk til avdukingen. Geir Johnson skriver på hjemmesiden til prosjekt Rottejomfruen, at han med tanke på oppdraget ganske snart begynte å tenke på ”en reise mellom latter og gråt”. ”Der var det bare noe musikk som nedfelte seg på papiret, uten at jeg egentlig hadde noen bevisst vilje, det kom en hel masse toner uten tekst, for jeg hadde fått en musikalsk ide, som ikke lenger kan høres, og som derfor heller ikke trenger å avsløres”. (http://www.rottejomfruen.no/barnas_sider/musikk.htm Besøkt 30.03.2006).
4 sangere, sang fra lydverket til Geir Johnson. Lydverket kan best beskrives som en blanding av forskjellig latter og gråt, i forskjellige toneleier og volum. Ingunn Rimestad og Lone Torvik danset etter koreografi av Anne Grethe Eriksen og Leif Hernes, fra Dans Design. Else Marie Bukdahl fremførte en appell fra scenen. Hun har vært rektor ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Hun syntes kunstneren hadde lykkes i å skape en skulptur laget på barns premisser og den fantasi et barn kan ha. Skulpturen vil være med på å bygge bro mellom barn og voksnes verden, mente hun. Øynene mente hun symboliserer det å se - å bli sett. Vi skal bety like mye for hverandre og at det å bli oversett er det verste folk kan oppleve.
Kunstneren selv, Marit Benthe Norheim avsluttet arrangementet på Bakkestranda ved å takke alle som var møtt opp. – ”Dette er fantastisk! Tusen millioner takk til alle dere som har vært med på å lage øyne. Dere har forstått mer om Ibsen enn mange voksne, påpekte hun”. Skiens ordfører Rolf Erling Andersen overrakte blomster til henne til slutt.

FOLKEFEST PÅ HENRIK IBSEN MUSEUM PÅ VENSTØP
Jeg deltok også på arrangementet på Venstøp senere på kvelden. Arrangøren her var Ibsensatsingen ved Telemark Museum. Publikum gikk stille og rolig fra Venstøp Skole opp til Henrik Ibsen Museum, og på veien ble man underholdt av dramalinja ved Skien Videregående, som viste små hverdagshistorier fra Ibsens barndom. Skolebarn lyste opp veien med fakler. På Museet ble man ønsket velkommen med musikk fra Musikkforeningen Suoni. Hele plassen var opplyst av fakler, og utplasserte varmetønner ga varme. Museets venner solgte varme pølser og kaffe. Stella Polaris gjorde heftig entrè og ga oss et forrykende show. ”Stella Polaris’ festgjøgleri er en tidløs gjøgler-forestilling full av poesi, energi og varme. Tempoet er vilt og voldsomt. Musikken er heftig og medrivende. Akrobater, sjonglører, flammeblåsere, fakirer og styltedansere utfører sine kunster i en eksplosjon av farger og rytmer. For mange er et møte med Stella Polaris en opplevelse utenfor tid og grenser. Stella Polaris er farger, eksplosjon, energi, følelser og drømmer. Vi er grenseløse, helbredende, multikulturelle og spirituelle. Vår verden er full av kjærlige og ville gjøglere, av fortapte og gale originaler.
( http://www.stellpolaris.com/side.php?underside=Festgjogleriet&eierside=15 Besøkt 01.04. 2006)
Etter oppvisningen av Stella Polaris leste forfatteren Kjersti Wold utdrag fra sin biografiske roman om Ibsen. Det ble en spesiell stemning å stå så nært barndomshjemmet til Ibsen og forfatteren levende fortalte fra Ibsens unge år.

DRØFTING
Siden jeg flyttet til Skien for snart 4 år siden har jeg merket meg den store satsingen og fokuset på Henrik Ibsen. Han er avbildet på logoer til lag og foreninger. Han er profilert på hjemmesiden til kommunen og i reklamemontere i sentrum. Man blir fort kjent med Ibsenhuset, Ibsenteateret og Ibsen Venstøp. Han blir brukt i det meste av kommersiell virksomhet, virker det som. Selvfølgelig blir også andre særegenheter med Telemark profilert, slik som Telemarkskanalen og Telemark Museum, men mitt inntrykk er at Skien klarer å ”smette” inn Ibsen i de fleste sammenhenger - også i de sammenhenger vi normalt ikke venter å finne Ibsen.

I ett av Skien Kommunes formannskapsmøte i 1990 ble det vedtatt å sette ned en styringsgruppe som skal se på hvilke muligheter Skien har for en større Ibsensatsning. Målet var blant annet å rette fokuset på Skien som Ibsens fødeby, øke kunnskapen, interessen for hans liv og verker, lokalt og nasjonalt og drive aktiv formidling av ham. Siden da har Ibsensatsningen vært med i en rekke handlingsplaner for kommunen og man har fått utrettet en hel del av de målene som ble satt. Ett viktig mål har vært rettet mot barn og unge, og derav ble Støpeskien opprettet. Støpeskien skal være et nasjonalt formidlingssenter og har som mål at barn og unge skal få lære seg om, og forstå hvor viktig Henrik Ibsens liv og verker har vært for Norge. Det er Støpeskien sammen med Skien Kommune, som har hatt ansvaret for utviklingen av prosjektet Rottejomfruen

I Skien Kommune sin Kulturmelding fra 2004 – 2007 er det poengtert at: ”Ved siden av å ha som mål å satse på kulturaktiviteter for barn og unge, understreker meldingen behovet for å utvikle arbeidet omkring Skien som Ibsens fødeby”.. Handlingsplanen for Ibsensatsingen konkluderer med at Skien er forpliktet til å formidle kunnskap om Ibsens barndom og dens betydning for diktningen.

Selve avdukingen av Rottejomfruen var naturlig å legge til Ibsens fødselsdag, og det er grunn til å tro at arrangementet var en stor og kostbar satsing fra arrangøren, Støpeskien og Kulturavdelingen. I ettertid bekrefter prosjektansvarlig Helle Riis på min henvendelse til henne, at de har mottatt en del kritikk for at underholdningen på Bakkestranda var ”for spesiell” og for langtekkelig for hovedmålgruppen for arrangementet, nemlig barn. Denne kritikken er kommet i hovedsak fra lærere som var på arrangementet, i et brev til Skien Kommune.. Underholdningen besto av profesjonelle utøvere, men som ikke er spesielt kjente for å lage underholdning myntet på barn og antagelig lite kjent for menig mann. Samtidsmusikk og moderne dans er ofte ansett for å være for spesielt interesserte.

Prosjektleder Helle Riis, uttrykker i telefonsamtale med meg at hun blir provosert av en slik kritikk. Hun mener at ved å gi barn bare ”det de vil ha” blir barn kulturelt fattige. ”Barn har godt av å se annet enn det som er moderne og in. Stella Polaris er jeg så ferdig med, sa hun på telefonintervjuet og henviser til arrangementet på Venstøp som ble arrangert senere på kvelden. En del av kritikken går også på at fødselsdagsfeiringen er bygd opp i så stor grad rundt bare Rottejomfruen. I et avisinnlegg i Varden 30.mars, skrevet av forfatteren Karin Moe, står det: ”Ibsenfeiringa bygd opp omkring Rottejomfrua fører til det reine vås og er slett tenkt og heilt uinformert i forhold til forfattarskapen. Dette grepet eller overgrepet står diverre i stil med den nord-koreanske bussinga inn av skuleelevar, til pynt ved avdukinga av Nordheim sin skulptur, noko lærarane deira har protestert mot i ettertid, i brev til Skien Kommune. Nokon bør stillast til ansvar for dette pinlege jippoet, er det kreative kultur-byråkratar, ukritiske artistar eller kunstnarar på ville vegar? Karin
Moe har også en artikkel i TA 28.mars under ”Søkelys”. Der står det blant annet: ”Heile rottejomfruprosjektet har signaturen til kulturbyråkratar som vil vera kreative”. I denne artikkelen mener Karin Moe også at kunstneren ikke har gjenskapt Rottejomfruen slik Ibsens beskriver henne i stykket, og hun kaller betongskulpturen til Benthe Norheim en amasone.

Avdukingen av Rottejomfruen var i hovedsak et arrangement for barn. De inviterte var fra alderen 6 år og opp til 16 år. I tilegg til at Rottejomfruen er en skulptur, er den også et ”lekeapparat” med en innebygd sklie. En sånn sklie er det bare de minste barna som er opptatt av og som vil bruke. Over 2000 av de inviterte barna vært med på å lage øynene som er festet på kroppen til Rottejomfruen. Mange av dem var selvfølgelig spente på å finne igjen sitt ”øye” de hadde laget. Resten av publikum var nok der for Rottejomfruen som skulptur, og feiringen av fødselsdagen sin skyld.

Kritikken som er gitt, i forhold til om Rottejomfruen er gjengitt slik Ibsen beskriver henne i ”Lille Eyolf”, tror jeg barna er mindre opptatte av. Den gamle konen i stykket som ble kalt Rottejomfruen hadde heller ikke mange øyne rundt på kroppen, men jeg tror barn vil forstå og huske symbolikken i at kunstneren med dette symboliserer at det handler om å se og bli sett, og bli sett på som den man er. At Rottejomfruen er plassert ved vannet på Bakkestranda tror jeg også hjelper dem å huske at det var hun som ville fordrive og drukne det som ”gnagde i huset”. For barna vil dette kanskje bety å få bort rottene, mens for voksne blir vi påminnet om at Ibsen med dette mente også å få ”druknet” problemer, ”det som gnager oss”, i hverdagen.

Mitt spørsmål til folk på Bakkestranda var: Hvis jeg ikke ante noen ting om hvem Henrik Ibsen var, hvordan ville dere forklare meg hvem han var? Noen svarte at ”han var dikter”, ”dreiv med teater og sånn..”. Noen gikk direkte på hans utseende for å forklare han; ”han var en liten mann med stort skjegg og masse hår”, eller ”han gikk med stokk”. De aller fleste kunne si meg ett eller flere teaterstykker han har skrevet, særlig var det nevnt ”Et dukkehjem” og ”Peer Gynt”. På mitt spørsmål om det var noen som hadde sett eller lest noen av stykkene hans så var det bare èn av dem jeg snakket med som hadde gjort det. Jeg spurte også om; hvis jeg hadde vært turistsjef i Skien; burde jeg satse på å bruke Henrik Ibsen i markedsføring av byen? Det var et unisont JA fra samtlige jeg snakket med.

Når jeg snakket med barn om hva Ibsen betyr for folk i Skien, så var det mange som sa at; ”han er vår ”! Jeg tror mange Skiensfolk ser på Ibsen som sin egen. Det har jo i mange år vært en diskusjon om hvem som ”eier” Ibsen. Særlig har denne diskusjonen foregått mellom Oslo og Skien. Henrik Ibsen er født og oppvokst på Venstøp i Skien og bodde her til han var 15 år. Allikevel er det få år av hele livet hans. Det var på Venstøp mange mener at han hentet grunnlaget og inspirasjon til flere av stykkene sine, blant andre Rottejomfruen i ”Lille Eyolf”. Jeg tenker at han på mange måter kanskje blir stående som et symbol for Skien. Kanskje Skiensfolk liker å identifisere seg med tanken om at de er født i samme by som en av verdens mest kjente dramatiker.

Det er ofte voksne kulturarbeidere som lager kulturarrangementer for barn og unge. Mange kaller disse for kulturbyråkrater. De får ofte kritikk for å pådytte barn kunst og kultur, barn ikke vil ha, eller opplever som givende eller forståelig. Det er sjeldent at barna selv får bestemme hva et kulturarrangement skal bestå av. Og om de fikk bestemme ville arrangementet da bare bestå av populærmusikk og det som er in i tiden? Det er en vanskelig balansegang å vite hva barn og unge vil ha, og hva de er mottagelige for, av inntrykk fra det mangfoldige kulturlivet. I de senere år har vi sett i større grad at barn og ungdom lager underholdning for andre barn. Særlig ser vi dette i barne-tv og ungdomsprogrammer på tv. Hva barn og unge liker av kunst, kultur og underholdning, er ofte også basert på hvilken alder de har. Jeg tror ungdom er mer opptatt av å like det kameraten liker og hva som er in, mens små barn enten liker - eller liker ikke!

Jeg tror jobben Støpeskien gjør for å øke barn og unges bevissthet rundt Henrik Ibsen er viktig, for eksempel i skolen. Jeg er opptatt av at det gjøres på riktig måte slik at barn finner det interessant og givende å lære. Fotografen Morten Krogvold sier i en artikkel på internet: Mer kjøtt og blod i undervisningen Av Kristin Aasgaard: For det første, vi må ikke lære om kunst og bilder på den tradisjonelle kunsthistoriemåten. Læreren må fortelle på en levende måte. Mange kunstnere har en mer spennende historie eller bakgrunn enn en kriminalhelt. Han sier også: "Botanikk er å skjelle ut blomstene på latin", var det en som sa. Først må man se, oppleve og være glad i blomster, så kommer sulten på botanikk.
( http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html besøkt 04.04 2006) Det hjelper lite å lære om Henrik Ibsen hvis man ikke først lærer seg å bli glad i å se teater eller lese dramatikk.

Mye teori og historikk blir ofte kjedelig og man har lett for å glemme det like fort som man har lært det, særlig gjelder dette årstall og steder. Ofte glemmer man at historiske viktige personer man lærer om, også hadde et liv og en historie, utenom det de er kjent for, med livserfaringer som vi selv kan kjenne oss igjen i. Dette synes jeg for eksempel dramalinjen ved Skien Videregående Skole viste oss på en utmerket måte ved arrangementet på Venstøp. Vi fikk innblikk i hverdagen til Henrik Ibsen! Vi kunne prøve å sette oss inn i hvordan han levde og tenkte, ved å se hverdagen hans og hvilken bakgrunn han hadde, som gjorde han til den verdenskjente dramatikeren han jo ble. Hans hverdag lignet vår!

Slike hverdagsbilder tror jeg også at barn og unge lettere kan identifisere seg med og huske i fremtiden, for eksempel når man skal lære om ”rare” samtidsmusikkstykker eller ”rar” dans som bare er komponert eller koreografert av en kunstnersjel som ”tror han ser og føler”.
Jeg jobbet selv i en barnehage i 1989, hvor pedagogene var opptatt av å lære barna om forsøpling i naturen. Barna skulle lage ”kolasje” av søppel i naturen og lære seg å forstå at man ikke kastet ting i naturen. Vi kom fram til at det var bedre å lære barna å verdsette naturen først, for så lære dem at forsøpling ødelegger mulighetene til å leke der? Dette var i Oslo og vi opplevde at mange av barna ble redde og stoppet opp, når vi gikk turer og kom inn i skogkanten, på vei inn i dette store ukjente.

Folkefesten på Venstøp var i mye mindre målestokk og jeg antar at det kanskje var bare et par hundre publikummere som var møtt opp. Det hadde, ”hva jeg vil kalle”, en mye mer folkelig underholdning. Barna ble inkludert i underholdningen. Aktørene i Stella Polaris lå ved ett tilfelle helt stille på bakken, og barna ble bedt om vekke dem opp igjen ved å tenke på en spesiell av aktørene og sende dem varme gjennom tankens makt. Det var fart og spenning og veldig mange morsomme innslag. Til tross for at Stella Polaris nok kan virke skremmende i sine utkledninger, skrik og skrål kunne jeg se på barnas øyne at de var store og forundret over alt som skjedde samtidig. Dessverre var det mange som gikk etter at Stella Polaris var ferdig, Dette medførte at forfatteren Kjersti Wold fikk mye mindre oppmerksomhet, da hun leste fra sin nye biografiske roman om Ibsen. Jeg vet ikke om det var kulden og det faktum at det begynte å bli sent som gjorde at veldig mange valgte å gå hjem. Eller var det Stella Polaris som trakk folk opp til Venstøp og ikke feiringen av Ibsen?

METODE
Det sier seg selv at metode og feltmetodikk i en slik sammenheng som et feltarbeid i anledning en fødselsdagsfeiring, må nødvendigvis bli noe avgrenset. Dette fordi tiden er begrenset for observasjoner og også at folk man gjerne skulle få snakket med, for eksempel arrangørene, ved slike tilstelninger ofte er preget av stress og travelhet. Som feltarbeider er det viktig å ikke være for pågående og masende. Dessuten er metoden også nært knyttet til hvilken problemstilling man har i feltarbeidet, i mitt tilfelle var problemstillingen rettet mot barn. Jeg valgte å bruke den kvalitative metoden i feltarbeidet mitt. Under selve fødselsdagsfeiringen benyttet jeg meg av åpen og deltagende observasjon. Jeg var der som en av publikum, samtidig som jeg gikk rundt og noterte feltdagbok, om inntrykk og refleksjoner. Jeg tok en del bilder og tok opptak av noen av talene fra
scenen med en liten kombinert kamera/lydopptager. Denne brukte jeg også ved intervjuene. Spørsmålene hadde jeg klare på forhånd.

Det å intervjue barn kan være problematisk, særlig fordi du i mange tilfeller må be om tillatelse fra foreldre først. I mitt tilfelle var det vanskelig å innhente en slik tillatelse på grunn av tiden. Jeg kontaktet avisen Varden og snakket der med journalist Eirik Haugen i kulturavdelingen om hvordan reglene er, når det gjelder intervju av barn. Han sa at i de tilfellene man i intervjuer stiller med fullt navn og kanskje bilde, vil man alltid hente inn tillatelse fra foreldre, hvis intervjuobjektet er under 18 år. Han presiserer at det her også blir snakk om hva temaet for intervjuet er. Hvis det for eksempel er snakk om private, følsomme temaer, er man nøye også med å skjule identitet ved å ikke nevne navn, eksakt alder eller andre kjennetegn, som navn på skole eller bosted. Han sa også at i såkalte ”koseintervjuer” hvor temaet er hyggelig og ikke knyttet til problematikk eller sterke meninger, har ikke Varden problemer med å foreta lette intervjuer av barn, uten å innhente tillatelse fra foreldre. Eirik Haugen mente det var uproblematisk å gjengi intervjuer av barn under 18 år i en feltrapport/eksamensoppgave som i mitt tilfelle, når jeg ikke oppgir navn eller bruker bilde. Jeg intervjuet 16 barn i alderen 13 – 15 år. Noen intervjuet jeg individuelt og andre intervjuet jeg i gruppe på to og tre. Det kan være stor forskjell på å intervjue enslige barn, og grupper av barn. Står du alene med et barn og stiller spørsmål, vil man nok som regel få svar som stemmer omtrent med det barnet tenker. Står du derimot og intervjuer en gruppe med barn så vil det veldig ofte hende at det blir fjaseri og useriøse svar. Jeg følte i denne sammenhengen at jeg fikk ærlige svar og intervjuene ga meg et bilde av hva de tenkte om arrangementet. Intervju med arrangøren valgte jeg å ta i ettertid av selve fødselsdagen og det skjedde på telefon.

Forhåndskunnskap man sitter inne med om Ibsen blir viktig i en slik feltrapport. I mitt tilfelle var nok forhåndskunnskapen heller dårlig. En stor del av denne forskningen i denne feltrapporten gikk med til å tillære meg en del om Henrik Ibsen, barndomshjemmet Venstøp, Prosjekt Rottejomfruen og stykket ”Lille Eyolf”. Jeg brukte skriftlige kilder som brosjyrer som er gitt ut i anledning jubileet, og hjemmesider på internet som omhandler Henrik Ibsen og Ibsenåret. Lokal TV(NRK og TV Norge), avisene Telemark Arbeiderblad og Varden hadde store reportasjer i samband med feiringen av fødselsdagen. En del kunnskap tilegnet jeg meg også gjennom min utplassering ved Kulturavdelingen i fjor høst og samtaler jeg da hadde med prosjektleder for Støpeskien, Helle Riis. Jeg har en del notater som jeg har brukt fra den tiden, samt Kulturmeldingen Skien for 2004 - 2007.

KONKLUSJON
Det er veien man går; måten man får barn og unge til å like kunst og kultur på, mange med meg, er opptatt av. I dag blir barn og unge altfor ofte passive tilskuere og får ikke brukt sin kreativitet og lekelyst. De blir ofte satt i en stol og underholdt. Sikkert i beste mening og med gode formål, men jeg er redd at det i mange tilfeller gjør barn passive og initiativløse. Ofte blir særlig foreldre kritisert for å være for slepphendte med hva barna får se av tv-underholdning, internet, tv-spill og dvd. Noen går så langt å kalle det for ”den nye barnevakten”.
Jeg opplever at barn og unge i forkant av Ibsens fødselsdag og Ibsenåret har fått være med i en kreativ læringsprosess. I løpet av de tre årene av det som er blitt kalt Prosjekt Rottejomfruen, har barna hele tiden vært involvert og deltagende i prosessen. Skolene ble besøkt av kunstneren hvor hun har fortalt om sitt forhold til skulpturen og hennes tanker om stykket ”Lille Eyolf”. Lærere ved skolene har fått tilbud om verksted til formidling av Ibsen og dette aktuelle stykket. Barna har også fått tilbud om teateroppvisninger og eget aktivitetsprogram for småskolen, med Ibsen som tema. Gjennom mine intervjuer med barna, bekreftet de at de hadde lært mye om Henrik Ibsen både gjennom skolen og prosjektet.

Min forskning rundt begge arrangementene har vist at Henrik Ibsens liv og verker engasjerer folk her i Skien. Jeg opplever at Ibsensatsingen gir resultater i form av sterke engasjementer. Det er mange måter å forstå kunst og kultur på. Mange har en mening om Henrik Ibsen og hvordan han skal tolkes. Det de fleste er enige om er allikevel at hans dramastykker er aktuelle også i dag. Han har en arv etter seg som er viktig å bevare og føre videre. Han er en del av historien. Historie er viktig for identitetsfølelse og det å høre til. Derfor er det også så viktig at barn lærer om Henrik Ibsen. Henrik Ibsen er et kulturbegrep og en institusjon innenfor dramatikken. Han er sjelden, og få har i ettertid klart å skrive dramatikk slik som han. Derfor er han som person også et kulturelt fenomen.

Begge arrangementene kjennetegnes som kulturarrangementer fordi Støpeskien og Ibsensatsingen ved Telemark Museum som arrangører, inviterer til et arrangement fr., ordning, tilstelning, forberedende tiltak.( http://www.caplex.no, besøkt 05.04. 2006), for å feire Henrik Ibsens fødselsdag. Ibsens fødselsdag blir her å betrakte som en klassisk betydning av kultur.
I Wikipedia internet-leksikon, står det som en del av definisjonen på det samfunnsvitenskapelige, kulturrelative eller beskrivende kulturbegrep (besøkt 05.04. 2006) at: Kultur er det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon. Arrangørene har som mål å formidle hans liv og verker til barn og unge. Henrik Ibsen er viktig fordi han er en av verdens største dramatikere og hans diktergjerning har vært berømt og blitt hyllet fra han levde, og er aktuell også i dag. Hans dramaer leses, oversettes og spilles over hele verden, selv 100 år etter hans død. Nettopp det at vi 100 år etter hans død feirer hans fødselsdag, og gjentar det år etter år, viser hvor betydningsfull han er og derfor karakteriserer jeg arrangementer rundt hans fødselsdag som et kulturelt fenomen.

LITTERATURLISTE

Aasgård, Kristin; Forum nr 2. 2005: Mer kjøtt og blod i undervisningen.
http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html

Feltarbeid ved arrangementene Avduking Rottejomfruen og folkefest Venstøp 20. mars 2006

http://www.ibsen.net/index.gan?id=123
http://www.rottejomfruen.no/barnas_sider/musikk.htm
http://www.rottejomfruen.no/index.html
http://www.rottejomfruen.no/info/info13.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/norheim.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/prosjektet.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/rottejomfruen.html
http://www.rottejomfruen.no/presentasjon/stopeskien.html
http://www.rottejomfruen.no/tekster/ibsen.html
http://www.skien.kommune.no
http://www.skien.kommune.no/ITF-
http://www.stella-polaris.com/side.php?underside=Festgjogleriet&eierside=15

http://www.telemark.museum.no/museum/frameset.asp?gid=4344
SKI/add/KnGWebsider.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/AF543D1931D6BFF7C1256B280043F15B

Moe, Karin; Søkelys i TA 28.03. 2006: Ibsen og Rottejomfrua
Moe, Karin: Leserens mening i Varden 30.03. 2006: Vås om Ibsen

Kulturmeldingen Skien 2004 – 2007

Notater og intervjumateriale fra min utplassering hos Kulturavdelingen i Skien
Pensumsbøker i Kulturanalyse 1 og undervisningsnotater

Frivillige organisasjoner og påvirkning fra det generelle samfunnsliv inn i det frivillige organisasjonslivet?

2008-01-26T13:09:00.000+01:00

Definisjon på ”frivillig organisasjon”

Noen definisjoner på frivillig organisasjon:
· frivillig av egen vilje, selvvalgt, godvillig, valgfri f- mekling / adv: gjøre noe f- / f- innsats / f-e fag / f-e gaver / det er en f- sak / subst: f-e folk som melder seg til tjeneste av egen vilje, f eks i krig
· organisasjo'n m1 (fra fr, se *organisere)
1 forening, sammenslutning Norge har mange politiske o-er / o-ene i arbeidslivet
2 oppbygning, innretning samfunnets o-
( fra bokmålsordboka)

· Frivillige organisasjoner kan klassifiseres som organisasjonene i sivil sektor, til forskjell fra organisasjonene som springer ut av markedet og stat/kommunesektor, det vil si næringsorganisasjoner, yrkes- og fagforeningsorganisasjoner samt partiorganisasjoner (Statskonsult, notat 2001:5).

· I denne meldingen er frivillige organisasjoner definert som medlemsbaserte sammenslutninger med et allmennyttig siktemål, en demokratisk styringsstruktur og et nasjonalt ledd som binder sammen lokale enheter. Innenfor meldingen faller også stiftelser med allmennyttig formål og økonomisk samvirke som ikke har fortjeneste som hovedformål. Også trossamfunn og livssynsorganisasjoner er tatt med (St.meld 27, 1996.97:2.1)
Frivillige organsasjoner er vanskelig å definere fordi det ikke finnes et unisont begrep for disse sammenslutningene. Som vi ser over har vi hentet tre forskjellige definisjoner fra tre forskjellige kilder. De tre kildene har definert frivillige organisasjoner hovedsaklig med bakgrunn i formål, og all den tid formålene er til de grader forskjellig ser vi at definisjonene også blir det. I tillegg fant vi en juridisk definisjon:
En forening (økonomisk og ikke økonomisk eller ideelle) er selveiende, har medlemmer (medlskap og kontingent) med rettigheter og plikter, eventuelt valgt styre/ledelse og vedtekter. (Statskonsult, notat 2001:5)

Det er imidlertid noen dyptgripende fellesnevnere i disse definisjonene. Definisjonene sier noe om hvem de frivillige organisasjonene er, hva de driver med og baserer sitt virke på, hvor de er plassert i en samfunnsmessig kontekst og hvordan de drives og er bygd opp. Begrepet frivillig innsats er en fellesbetegnelse for alle typer bidrag som blir gitt av fri vilje.
Denne frivilligheten kommer andre mennesker til gode.

Begrepet organisasjon kan forklares som et kollektiv, bygget opp for å fremme ett eller flere formål eller sett av verdier. Videre har en organisasjon formaliserte regler og autoritetsrelasjoner og er basert på en arbeidsdeling mellom et visst antall medlemmer som enten er aktive eller passive – og som er begrenset. Vi kan si at det er medlemmene som eier de frivillige organisasjonene. Også medlemskap kan være en form for frivillig bidrag. Medlemskontingent er i de fleste tilfeller en nødvendig inngangsbillett.

Av frivillige bidrag kan man skille mellom det ubetalte frivillige arbeidet, og passivt eller aktiv medlemskap. Aktivt medlemskap er gjennom deltakelse og/eller pengebidrag, passivt medlemskap er gjennom kontingent betaling. Det økonomiske bidraget til frivillige organisasjoner kan være pengegaver, bidrag gjennom pengespill, naturalytelser eller bevisste kjøp av varer og tjenester for å støtte stiftelser eller lag og foreninger. Frivillige organisasjoner i Norge er i varierende grad finansiert av offentlige midler. Frivillige organisasjoner har vært og er fortsatt sentrale bidragsytere til mangfold, livskvalitet, kultur, politikk og demokratiske holdninger.

Ulike former for organisert frivillighet er veldig sentralt for at et samfunn skal fungere og er et alternativ til, eller som et supplement til det offentlige og det private. De siste årene har man vektlagt organisasjonenes evne til å generere sosial kapital. Frivillig arbeid i en organisasjon kan gi personlig engasjement, en mer aktiv fritid i fellesskap med andre som har samme mål og interesser som deg selv. Det eksisterer en positiv sammenheng mellom innsats og tilhørighetsfølelse.

Vår definisjon av frivillig organisasjon blir derfor:
En frivillig organisasjon er en sammenslutning av individer som av fri vilje bidrar til, deltar eller jobber sammen under en felles formålsparagraf eller mot et felles mål. Frivillige organisasjoner har ikke fortjeneste som hovedformål. Hovedregelen er at medlemmene ikke mottar økonomiske godtgjørelser for sin innsats. Organisasjonene har en ledelse eller et styre, og disse er valgt av medlemmene. En frivillig organisasjon er autonom og tilhører sivil sektor.

Oppgave b
Kjennetegn på de frivillige organisasjonene i dagens Norge

Det har vært store endringer i det frivillige organisasjonslivet i Norge siden dets opprinnelse. Rester av fundamentene som ble lagt da står fortsatt, men brukes på en annen måte. De fleste organisasjoner har fortsatt oppbygging som den hierarkiske, demokratiske organisasjonsmodellen. Men flere og flere organisasjoner bryter med denne linjen, og bruker andre måter å velge ut sin ledelse på. Den lokale forankringen er heller ikke like sterk nå som den var tidligere (Selle 2002:191). Frivillig innsats er en av arenaene som vedlikeholder og utvikler demokratiet. Både passive og aktive medlemskap er med på å styrke integrasjonen på samfunnsnivå. Å være medlem i en organisasjon, passivt eller aktivt, kan ha stor betydning for enkeltindividet. Det gir en tilknytning til større formål, og det er for mange en måte, i dagens organisasjonssamfunn å utøve påvirkning på.

I dag er organisasjonene mye mer differensierte og spesialiserte. Aktivitetene begrenses ofte til et stadig smalere saksområde og inngår i mindre grad i en helhet. For eksempel er helseorganisasjonene inndelt i diagnoser (kreftforeningen) eller i idrettsorganisasjoner hvor det er inndelt i idrettsgrener (Norges skøyteforbund).

Den økende sentraliseringen har gjort det lettere med samarbeid over avstander, og har dermed økt mulighetene for samarbeid på tvers av bygd og by. Hovedkontorene blir gjerne lagt til byene. Sentraliseringer har videre ført til at organisasjonene gjerne tar i bruk lønnsarbeidere og profesjonelle i organisasjonssamfunnet.

Definisjonen på fritid er, i følge fritidssosiologer den tid vi disponerer til fritt valg av aktiviteter, etter at arbeid, søvn og andre nødvendige aktiviteter som spising, personlig hygiene, husstell og barnepass er trukket fra (Mangset 1992:55). Fritiden er viktig for vår sosiale funksjon. I dag regnes det at vi har ca 6 timer fritid hver dag.

Folk har i økende grad et bevisst forhold til sin fritid og den oppfattes som viktigere fordi det er i den vi skal samle krefter til en stadig mer krevende arbeidssituasjon. Dette gjør også at den oppfattes å ha egenverdi. Medlemsmassen i organisasjonene er i svært stor grad dynamisk, noe som gjør den mindre lojal, man bytter oftere organisasjon. Utvalget av fritidssysler er stort og nedslagsfeltet for den enkelte organisasjon blir mer og mer spesialisert. Det er vanlig å ”shoppe” opplevelser, og den organisasjon som kan tilby best utbytte av tiden, men minst mulig egeninnsats og forpliktelser kan lett bli ”vinneren” i medlemsrekruttering.
Denne økte konkurransen fører til at det i økende grad er viktig for organisasjonene å være dynamisk, de må tilpasse seg samfunnsutviklingen rundt seg. I nyere tid er vi aktive i en organisasjon mer for å dekke egne behov enn å hjelpe andres behov. Vi deltar i frivillig arbeid med et ønske om å realisere oss selv og har dermed ikke et like uegennyttig motiv som tidligere. Derfor har blant annet idretts, kultur og hobbyforeninger blitt større.

Det er i dag allment kjent at mange frivillige organisasjoner i stor grad sliter med å rekruttere personer til ubetalte lederverv og ansvarsstillinger. Det fører også til at det er stadig vanskeligere å motivere for frivillig inntektsskapende virksomhet. Rekutteringsproblemene er en mulig delårsak til den gradvise hybridiseringen der ledelse og etter hvert også inntektsgivende tiltak skilles ut og overføres til lønnet personell. ”Folk lever med andre ord i økende grad av å arbeide i frivillige organisasjoner” (Selle 2002:190). Likevel ser vi at størstedelen av befolkningen er medlem av en eller annen frivillig organisasjon, litt under eller litt over 80 %, avhengig av hvordan en definerer "frivillig organisasjon". (Mangset 1992:71)

Vi har i dag et bredt spekter og differensiert organisasjonsliv i Norge. De ulike kategoriene organisasjonene er inndelt i dag er:
- Humanitære og sosiale organisasjoner
- Kvinneorganisasjoner og kvinneforeninger
- Idrettsorganisasjoner og idrettslag
- Kulturorganisasjoner, kulturvernorganisasjoner og natur/frilufts/miljøvernorganisasjoner
- Hobbyforeninger
- Religiøse organisasjoner og livssynsorganisasjoner
- Internasjonalt orienterte organisasjoner og menneskerettighets- og solidaritetsorganisasjoner
- Velforeninger, grendelag, nærmiljøorganisasjoner og borettslag
- Spontane aksjonsgrupper, ad hoc-bevegelser
- Andre organisasjoner og lag
(St.meld 27 1996-97:3.4)

Deltagelsen i frivillige organisasjoner i dag er mer egenorganisert. Vi melder oss inn i organisasjoner som interesserer oss selv, interesseorganisasjoner. Organisasjonene er spesialiserte og i stedet for store organisasjoner som omhandler helse melder vi oss nå inn i kreftforeninger, eller hjerte og lungeforeninger og lignende, enten fordi vi har sykdommen selv eller fordi noen nær oss har den og vi derfor vil støtte arbeidet for den organisasjonen. I disse sammenhenger deltar vi gjerne aktivt eller også passivt som støttemedlemmer.

Forskning har vist at deltakelse i det frivillige organisasjonslivet blant folk har gått ned de ti siste åra. Men fremdeles er mer enn halvparten av befolkningen deltakere innen idrettslag gruppe eller forening, hvorav idrett helt klart står som en favoritt. Særlig blant ungdom merkes en større konkurranse om de forskjellige fritidssyslene. Det er helt klart at egenorganiserte ting som tv, data og kommersielle tilbydere konkurrerer om brukerne. Unge i dag står også mye friere til å velge hva de vil bruke fritiden til uten påvirkning fra foreldrene. De tradisjonelle organisasjonene har mistet mye av oppslutningen fra barn og unge til fordel for organisasjoner knyttet til populæraktiviteter. Organisasjonsarbeid for unge er viktig og er med på å legge forhold til rette for sin egen fysiske kulturelle og sosiale utfoldelse, i motsetning til hva de opplever på skolen og i kommersielle fritidsaktiviteter.

Situasjonen i dag kjennetegnes ved at organisasjonene kobles nærmere til markedet, flere oppgaver gjøres for det offentlige, og det er en sterkere profesjonalisering og økt bruk av betalt arbeidskraft. Mange tiltak ligger i en gråsone mellom offentlig og frivillig sektor og mellom markedet og frivillig sektor. Det er også slik i dag at frivillig organisasjon og frivillig arbeid ikke lenger er to sider av samme sak.

I januar 2005 fikk vi for første gang i Norsk regjering en egen Frivillighetsminister. Hensikten med dette er å øke oppmerksomheten og betydningen av frivillig innsats. Regjeringen ønsker å stimulere til økt frivillig innsats. Ved å redusere ordninger som medfører tungvint byråkrati kan organisasjoner lettere arbeide med organisasjonens formål. Staten har lagt til rette for det frivillige livet i Norge. Forvaltningen har en oppgave med å legge til rette for frivillig arbeid. Forvaltningen gjennom frivillighetssentralene og organisasjonene gjennom medlemmer. For å stimulere til frivillig arbeid har regjeringen lagd systemer som både gjør det lettere å donere penger til frivillige foreninger og organisasjoner og ved å gi organisasjonene tilskudd og andre gunstige ordninger. Nettportalen www.frivillig.no er opprettet av kultur- og kirkedepartementet med informasjon om frivillighetsområdet. Hensikten er å synliggjøre omfanget og betydningen av den frivillige innsatsen i Norge.

Oppgave c
Drøfting; påvirkning fra det generelle samfunnsliv inn i det frivillige organisasjonslivet?

Vi har valgt å se på det generelle samfunnslivets gjenspeilinger i organisasjonslivet i to deler; før og etter 1960. Vi mener at vi ser et klart skille innen både frivillige sammenslutninger og samfunnet generelt, og i denne drøftingen vil vi forsøke å ta for oss disse endringene. Vi vil dra paralleller mellom samfunnslivet generelt og det frivillige organisasjonslivet for å bevise gjenspeilingen som foregår mellom disse to sektorene i det norske samfunnet.

Vi begynner på 1800- tallet. På denne tiden var liberalismen rådende. I samfunnet generelt var det et fritt marked, og staten holdt seg utenfor alt bortsett fra vern om liv og eiendom. Det var på denne tiden den første virkelig store frivillige organisasjonen vokste opp i Norge, nemlig avholdsbevegelsen. Når vi ser på hvordan ting utviklet seg i samfunnet, mener vi at vi ser klare tegn til at en stor forandring måtte til. Det ble innført en svært liberal alkoholpolitikk, noe som resulterte i en enorm økning i alkoholkonsumet pr. innbygger. Dette førte til mye elendighet i alle samfunnslag. Vi mener avholdsbevegelsen rett og slett sprang ut ifra statens ansvarsfraskrivelse på området. Den nye bevegelsen ble en folkebevegelse, og det ble knyttet nære forbindelser mellom avholdsbevegelsen, den organiserte arbeiderbevegelsen og de lavkirkelige lekmannsorganisasjonene som vokste fram i den samme perioden.

I 1919, da avholdsbevegelsen var på høyden av sin makt, ble det oppgitt et medlemstall på hele 257 000 av en befolkning på 2,6 millioner. Medlemmene i foreningen måtte på ingen måte oppholde seg sammen med en drikkfeldig. Vi mener vi ser en gjenspeiling i samfunnet generelt når man tenker på klasseforholdene i samfunnet og forholdet mellom disse. Befolkningen sosialiserte seg ikke på tvers av klassene, dermed var klasseskillene veldig tydelige. Denne intoleransen for hverandre gjenspeiler seg i skillet mellom de som var med i avholdsforbundet og de som var uenige og ble stående utenfor.

Allerede i 1840-årene så man tilløp til frivillige organisasjoner i Norge. De første landsomfattende organisasjonene hadde sine røtter i misjons-, avholds-, og arbeiderbevegelsen samt i kulturminnevern og friluftsliv. Organisasjonene var uavhengig av staten, og baserte seg på medlemsbidrag og innsamling av midler. Medlemmene var med på bakgrunn av et personlig, moralsk engasjement. Det ble drevet aktivt lokalt foreningsarbeid, og det var liten grad av formalisering. Vi trekker paralleller mellom dette og styresettet som ble ført. Liberalismen førte til lite statlig støtte til de frivillige organisasjonene, og vi tenker at med det ble det heller ikke stilt noen formelle krav til hver enkelt organisasjon. Det var først helt på slutten av 1800-tallet at staten begynte å støtte enkeltorganisasjoner ”hvis aktiviteter ble sett på som spesielt samfunnsnyttige” (KKD – St.mld. 27,1996-97:3.2). I 1911 etablerte staten enkelte nasjonale, økonomiske rammebetingelser for de allmennyttige organisasjonene. En ny skattelov fritok organisasjoner som ”ikke har erverv til formål” (Ibid) fra å betale formues- og inntektsskatt. Vi mener denne reaksjonen fra staten kom fordi de så samfunnets behov for det frivillige organisasjonslivet. Allerede nå ser vi at organisasjonene speiler samfunnet og utspiller sin rolle ut fra et samfunnsbehov.

Rundt århundreskiftet ble det en sterk vekst av frivillige organisasjoner med humanitær eller sosialpolitisk bakgrunn. Kvinnenes økte politiske interesse og engasjement på slutten av 1800- tallet førte til dannelsen av Norske kvinners sanitetsforening, en organisasjon som ble sentral innenfor helse- og sosialsektoren. Organisasjonen utdannet sykepleiere, og spredte informasjon om tuberkulose og andre folkesykdommer. Vi ser oppstarten av blant annet denne organisasjonen som løsning på et kunnskapsbehov i samfunnet. Folk hadde liten eller ingen kunnskaper om helse generelt og sanitetsforeningene drev både opplysningsarbeid og ivaretok humanitære oppgaver. Av dette arbeidet ser vi direkte resultater i samfunnet på de norske helseforholdene som ble betydelig bedret, og både døds- og fødselstallene sank betraktelig (Libæk og Syvertsen, 19xx:121). Selv om man ser at kvinnene på denne tiden kommer mer på banen, er det likevel fortsatt slik at de jobber under forhold som er knyttet til den tradisjonelle kvinnerollen både når det gjelder innhold og arbeidsformer innenfor organisasjonen.

I mellomkrigstiden blomstret de frivillige organisasjonene virkelig opp. Vi mener dette kan sees i sammenheng med liberalismen, som gjorde at de svakeste i samfunnet falt utenfor. Norge var i krisetider, noe som gjorde at også kvinnene måtte ut i arbeidslivet. De mange sanitetsforeningene som oppstod drev barnehager for de minstebarna som hadde begge foreldre i arbeid (Ibid). Organisasjonene vokste i omfang, samtidig som aktivitetsnivået blant medlemmene var høyt. På denne tiden var det også sterk vekst i sammenslutninger som sprang ut fra arbeiderbevegelsen. Vi trekker paralleller mellom dette og den store massearbeidsledigheten som regjerte i mellomkrigstiden. Så mange som 150`000 kan ha vært arbeidsledig i 1933, noe LO har ført statistikk over (Ibid). Konsekvensene av det og være arbeidsledig var også mye mer alvorlig da enn nå, da støtteordningene og velferdsstaten var betraktelig dårligere utbygd. Vi tror dette gjør det naturlig for utsatte grupper å søke sammen om felles interesser.

Under annen verdenskrig ble aviser og radio forbudt. En del av det aktive organisasjonslivet lå brakk, mens mange fortsatte i det skjulte. Dette mener vi gjenspeiler seg i måten man levde på ellers i samfunnet også. Etter bestemmelser fra NS fikk nordmenn ikke lov å oppholde seg sammen i store grupper. En kan tenke seg at denne sensuren og forbudet gjorde hemmeligholdet viktig og stort, og at de frivillige organisasjonene som var aktive var med på holde nordmenn sammen om frihetsdrømmen.

I de frivillige organisasjonene ble det lagt stor vekt på holdningsskapende arbeid og praktisk innsats. Noen av de landsomfattende organisasjonene hadde flere tusen lokallag, og mesteparten av det organisatoriske arbeidet ble gjort av medlemmene selv. Det som sto i høysetet for medlemmene var lagånden og fellesskapet rundt sammenslutningene. Dette mener vi gjenspeiler seg i det norske samfunnet generelt i etterkrigstiden. Folket stod sammen om kongemakt og fedreland, samtidig som massearbeidsledigheten forsvant og klassemotsetningene ble svekket. Organisasjonslivet endrer seg som en direkte årsak av samfunnsendringene som kom med krigen og i etterkrigstida. Det nasjonale samholdet er svært sterkt og organisasjonene blir et knutepunkt i dette samholdet.

Det moderne velferdssamfunnet vokste frem etter en lang periode med politisk stabilitet i etterkrigsårene frem til slutten av 60- tallet, og førte med seg grunnleggende endringer i forholdet mellom organisasjonene og staten. Grunnen til dette var hovedsakelig en sterk utvidelse av det offentlige ansvarsfeltet. Der de frivillige organisasjonene til nå hadde vært enerådende, økte nå det offentlige engasjementet. Dette gjaldt kulturfeltet, helse og miljø, barn og unge og idrettsfeltet. Men til tross for dette har antall frivillige organisasjoner vært økende også i etterkrigstiden og frem til i dag. Landsomfattende organisasjoner økte så mye som ca 120 % fra 1945- 1985 (Ibid). Når vi ser dette i sammenheng, ser vi at engasjement og oppblomstring gjenspeiler seg i både offentlig og frivillig sektor. Vi kan si de nærer av hverandre gir hverandre en positiv effekt.

Statens økende ansvar for befolkningens velferd førte også til at en del nye, såkalte interesseorganisasjoner oppstod. Disse var organisasjoner som forsøkte å synliggjøre tidligere ”usynlige” i samfunnet, som for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Disse organisasjonenes hovednevner er ofte at de jobber for å øke en allmenn forståelse av medlemmene, og pårørendes hverdag. De skal også påskynde det offentlige engasjementet på de forskjellige sammenslutningenes felt. Dette kommer til syne gjennom deres agenda som ofte er rettet mot den offentlige politikkutformingen (jkdaslkngjo,90884:8778)

Fra 1960 og fram til i dag har det skjedd store forandringer i samfunnet generelt og i det frivillige organisasjonslivet. Organisasjonsforskeren Per Selle deler organisasjonsendringene i den nyere tid inn i to steg og mener at de kan kategoriseres slik; 1960-1990: Grunnleggende endringer i forholdet mellom arbeid og fritid gjenspeiler seg i organisasjonssamfunnet, og 1990-åra: Profesjonalisering og brudd med den demokratiske organisasjonsmodellen (Selle 2002).

Blant alle endringene som skjedde fra 1960- 2000 i samfunnet har vi valgt å forholde oss til noen enkelte endringer. Vi mener at de utvalgte endringene gir en god beskrivelse av de store omveltningene samfunnet har vært igjennom, og vi vil relatere disse til endringene i organisasjonslivet.

I 60 åra seiler staten Norge i medvind. Det er en jevn økning av bruttonasjonalprodukt og en dobling av det private forbruk. Det offentlige forbruket tredobles og folketrygden ble endelig i 1966. Velferdsstaten utbygges. Samtiden snakker om overflods- og forbrukersamfunnet (Furre 1996:295). Ut over på 70 tallet differensieres landsbygda gradvis. Kvinnerollen endres og kvinnene går i økende grad ut i jobb. Fritidssamfunnet vokser fram med bakgrunn i grunnleggende endringer i forholdet mellom arbeid og fritid (Selle 2002:183). Samfunnet generelt går gjennom en profesjonalisering og en sentralisering, til dels urbanisering. I 70 åra er det også en sterk framvekst av miljø, ressurs og naturvernsorganisasjoner og det utvidede kulturbegrepet innføres. På 80-tallet er det tertiær sektor som dominerer, og markedsøkonomi og markedsføring er begreper som vokser seg inn i samfunnet. Media og globalisering er også viktige temaer i forhold til samfunnsendringen i denne tiden. På 90-tallet opprettes det frivillighetssentraler og heldagsskolen innføres. Det er stor økning i kontraktskultur mellom det offentlige og det frivillige. Det offentlige legger også mye til rette for frivillig arbeid og frivillige organisasjoner.

Fra 1960 ser vi et nytt organisasjonssamfunn i vekst. Folkebevegelsen har endret karakter ved å ha en økende spesialisering og profesjonalisering samtidig som de har sterkere forhandlende bånd til det offentlige. De gamle tradisjonelle organisasjonene sliter tungt både med formål, rekruttering og politisk påvirkningskraft. Mange av de tradisjonelle organisasjonene endrer derfor etter hvert form eller nedlegges på sikt. Organisasjonene spesialiserer seg i større grad og vi får et tettere og mer differensiert organisasjonssamfunn, eks idrettslag splittes i turn, fortball, håndball osv. Ut av paraplyorganisasjonene springer det nye grener som tidlig får stor grad av autonomi. Kvinner og barn blir i økende grad aktive deltakere i organisasjonslivet. Rundt 1980 har sammensetningene i organisasjonssamfunnet endret seg markant siden 1960. Selle sier vi ser retningen mot et kvalitativt annet organisasjonssamfunn (Selle 2002:184). Den hierarkiske og demokratiske organisasjonsmodellen er fortsatt dominerende rundt 1980, med unntak spesielt i miljøvernorganisasjoner og kvinnebevegelser, som har en sterk sentralisering med liten grad av eller ingen lokal forankring. Utviklingen i organisasjonene med tendenser til profesjonalisering, sentralisering og egenorganisering fortsetter. Nye idèbevegelser får sterk politisk påvirkningskraft uten stor og tradisjonell tyngde i medlemskap. På 90-tallet endrer organisasjonsstrukturen seg. Avvikene fra den hierarkiske modellen blir mer en regel enn en trend. Fortsatt økt profesjonalisering. Organisasjonsdifferensieringen flater ut og hybridorganisasjonene vokser frem.

Ved å dra paralleller fra samfunnslivet inn i organisasjonslivet mener vi at de speiler hverandre. Utviklingen i organisasjonene skjer i stor grad med bakgrunn i generelle samfunnsendringer, samtidig som endringer i organisasjonene også påvirker det generelle samfunnslivet. Dette blir, etter vår mening en naturlig konsekvens av hverandre.

Folkebevegelsene endrer karakter og differensieres samtidig som landsbygda differensieres. Utløp for denne differensieringen og veksten i organisasjonene grunner blant annet, etter vårt syn, i at kvinner og barn blir deltakende i organisasjonssamfunnet. Fritidssamfunnet er i vekst. Folk får mer fritid. Forskjellen mellom arbeid og fritid er økende samtidig som offentligheten i større grad organiserer folks fritid. Folks fritid forandrer seg og organisasjonene tilpasser seg. På midten av 70-tallet innføres det utvidede kulturbegrepet og den nye kulturpolitikken som innebærer at begrepet kultur ikke bare er ”finkultur”, men også skal favne om idrett, organisert folkelig aktivitet og de frivillige organisasjonene enten de holdt på med politikk, ideelle formål, kroppskultur, hobby eller livssyn. Dermed ble det frivillige organisasjonslivet inkludert i politikkens satsingsområder i den nye kulturpolitikken. Dette er etter vår mening også en medvirkende årsak til differensieringen og profesjonaliseringen i organisasjonene. Samtidig la samfunnet til rette for organisasjonene og de blomstret. Holdningen i samfunnet var god og var en mulig bidragsyter til at medlemmene brukte organisasjonene mer aktivt, eller til at de valgte å organisere sin fritid. Med bakgrunn i organisering av fritid gikk mange organisasjoner utradisjonelle veier og forløperen som paraplyorganisasjon var Norges idrettsforbund (NiF). NiF tøyde og endret sine regler for hva organisasjonen favnet om. Dermed kunne de organisere lag som tidligere ikke hørte naturlig hjemme hos dem. På denne måten vokste NiF seg stor. Et økende medlemstall og tilknyttede foreninger og lag gav også et behov for større og mer profesjonell administrasjon. Dette behovet ble etter hvert også økende blant andre voksende organisasjoner.

Profesjonalisering som en sped og gryende trend på 60-tallet slår rot i organisasjonene mot og innpå 90-tallet. Samfunnet ellers opplever også en stor grad av profesjonalisering som kommer tydelig fram på 80-tallet når privatisering for alvor festet seg i det norske samfunnet. Det er helt naturlig at den generelle profesjonaliseringen i samfunnet speiles inn i organisasjonslivet. Det er samfunnsborgere som er medlemmer av organisasjonene. De frivillige som tjenesteleverandør får problemer med å møte de stadig økende kvalitetskrav og forventninger som samfunnet har og krever. Dette er en av drivkreftene bak profesjonaliseringen. Ved å lønne de frivillige kan man stille større krav til både profesjonalitet og kvalitet. Påvirkninger medlemmene opplever ellers er naturlige og ta med seg. Derfor blir det også naturlig med en påvirkning andre veien; fra organisasjon til samfunn. Denne er selvfølgelig noe mindre all den tid et organisasjonssamfunn er mindre enn samfunnet som helhet.

Speilingen fra organisasjon til samfunn kan, etter vår mening sees tydelig på de tidlige velferds- og humanitære organisasjonene som startet opp en virksomhet, samfunnet så behovet og det offentlige overtok oppgaven. På denne måten har de frivillige organisasjonene vært en særdeles sterk pådriver til det velferdssamfunnet vi kan se i dag. Etter hvert som det offentlige tok over organisasjonenes virksomheter endret organisasjonene i stor grad målsettinger. Fra å være leverandører av tjenester ble de i større grad talerør for forskjellige grupper i samfunnet. Den sterke lokale forankringen og medlemsmassen i organisasjonen var grunnsteinen i den demokratiske og hierarkiske organisasjonsmodellen som igjen var grunnlaget for uttalelsene organisasjonene kom med. Det var tidligere premissene for å delta aktivt politisk. Som et forlenget ledd i profesjonaliseringen som gjennomsyrer hele samfunnet ser vi at presset på kjernen i organisasjonene økte. Dermed ble også behovet for profesjonelle aktører, ledere og administrasjon større.

Med globalisering og media er verden blitt mindre og det speiles også inn i organisasjonene. Samfunnet og mottakerne er spesialiserte og har et bredere spekter å velge fra. Verden er liten og individet blir mer sentralt og bevisst på profesjonalitet og valgmuligheter. Individet står sterkt og ønsker i liten grad å være fast tilknyttet en organisasjon og leier derfor ut sine tjenester mot betaling. Kontraktskulturen har innvirkning på forholdet mellom det offentlige og organisasjonene har. Det offentlige og samfunnet vil ha profesjonelle aktører og organisasjonene profesjonaliserer seg. Markedskreftene som har rådd i samfunnet blir speilet gjennom organisasjonene som i økende grad er blitt mer sentraliserte. Ønsket kvalitativt godt resultat er større enn tidligere både i samfunnet generelt og i organisasjonene. Dette kan bunne i at verden blir mindre, valgmuligheten til individet større og dermed også kravene og forventningene. Som en naturlig konsekvens av sentraliseringen i organisasjonene blir amatørlinja svakere og dermed også den lokale forankringen redusert. Ut fra dette springer hybridorganisasjonene ut.

Hybridorganisasjonene ivaretar både organisasjonens og samfunnets ønsker. Organisasjonene ønsker i stor grad å organisere seg slik de gjorde tidligere, mens samfunnet generelt ønsker å ha økt profesjonalitet, kvalitet og stort kunnskapsnivå. Hybridorganisasjonene favner om begge ønskene siden de har et stort profesjonelt apparat med ansatte, og et frivillig apparat med folk som yter frivillig innsats. Ved å organisere seg på denne måten kan organisasjonen i tillegg ivareta både det lokale og det sentrale plan også. Frivilligheten foregår i stor grad lokalt ofte med opplæring fra de profesjonelle ansatte i organisasjonen. Dette fører igjen til økt kunnskapsnivå og kvalitet lokalt. Atter en gang ser vi at organisasjonene former seg etter samfunnets endringer.

Konklusjonen vi ender opp med er at det frivillige organisasjonslivet på mange måter gjenspeiler generelle samfunnsendringer. Samfunnet og organisasjonene speiler også hverandre gjennom en gjensidig påvirkning av hverandre. De går sammen i harmoni og går i en kretsing rundt hverandre. Samfunnet er i stadig endring og det gjør organisasjonene dynamiske. Vi ser at de endrer seg og tilpasser seg samfunnet relativt raskt. Det ser imidlertid ut som om noen av organisasjonene sliter med endringene og har problemer med å definere seg i forhold til det nye organisasjonssamfunnet. Endringsproblemene ser ut til å få en effekt som gir mindre medlemsmasse og politisk gjennomslagskraft. Dette fører igjen til at det blir vanskelig for organisasjonen å overleve. I en sektor som er i stadig endring er også deltakelsen, engasjementet og medlemsmassen viktige ledd i endringsprosessen. Samfunnsendringen med profesjonalisering er en tydelig påvirkningskraft i organisasjonene og det frivillige arbeidet har endret seg enormt siden de frivillige organisasjonenes opprinnelse, og da spesielt de siste førti årene.

Litteraturliste

Barstad, Anders (27.09.2005): Deltaking i organisasjoner: Stadig "heftig og begeistret?”

Emblem, Libæk, Stenersen og Syvertsen (1997): Norge2, Cappelen

Furre, Berge (1996): Norsk historie 1905-1990, Det norske samlaget

Hodne, Bjarne(1994): Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt, Universitetsforlaget

Kulturdepartementet: St. meld nr 27 (1996-97): Om statens forhold til de frivillige organisasjonene

Kvarv, Sture (2000): Forvaltningen. Fra embetsstyre til management, Kolle forlag

Mangset, Per (1992): Kulturliv og forvaltning. Innføring i kulturpolitikk, Universitetsforlaget

Mangset, Per og Rommeltvedt, Hilmar (red) (2002):Idrett og politikk – kampsport eller lagspill? Fagbokforlaget

Ringstad, Vidar (2005): Kulturøkonomi, Cappelen akademisk forlag

Selle, Per (2002): Det frivillige organisasjonslivet i endring, i Svein Bjørkås: Kulturelle kontekster, Høyskoleforlaget

Sjølie, Sonja Irene (2005) art. Vi trenger frivilligheten: http://www.hoyre.no/Saker/Artikkel/2005/1128090372.56

Stavrum,Heidi. 22.09.2005: Notater fra forelesning

Wollebæk, Selle og Lorentzen (2000): Frivillig innsats, Fagbokforlaget

Aktuelle linker:

Statskonsult, notat 2001:5, Statlig tilskudd til frivillige organisasjoner – et diskusjonsgrunnlag lenke: http://www.statskonsult.no/publik/notater/2001/n2001-05.pdf

http://www.prosus.uio.no/publikasjoner/Rapporter/1996-02/96_2kap1.html: Frivillige organisasjoner i et samfunn i endring
Artikkel i Statistisk sentralbyrå http://www.ssb.no "Organisasjonsdeltaking: Mer idrett, mindre politikk"

Ulike aktører og ulike kunstfagsyn i kulturformidling og skole - mitt kunstfagsyn i dag

2008-01-25T22:32:00.000+01:00

Den blå hesten
maleri av Franz Marc
forsideillustrasjon til boken: ” Det musiske menneske!”

av Jon-Roar Bjørkvold

Musiske mennesker rir på blå hester.

”” Fra barns sang
på alle kontinenter
blir verden til
som kulturens innerste drivhjul.
Intet mindre ””
J. R Bjørkvold

”Det nyfødte barnet møter verden med åpne muligheter. Barnet undrer og den voksne viser. Barnet spør og den voksne svarer. Dette er en del av oppdragelsens indre dynamikk.”(Bjørkvold, Jan-Roar: Det musiske menneske:135)

Innledning
Allerede når barnet befinner seg i mors mave kan det fra 5-6 måned, skjelne mellom gode og dårlige lyder, stemmer og sinnsstemninger. Evnen til å oppleve musikk er medfødt hos barn. Når vi voksne synger og danser. og når vi aktivt bruker musikk i samvær med barnet som et førverbalt kommunikasjonsmiddel, er det åpenbart at barnet gir svar. Det å synge for barnet er brukt bevisst for å gi barnet bilder av situasjoner. Når barnet skal ammes eller sove, så synger mor eller far rolige lette sanger eller nynner som et tegn på ro, fred og trygghet. Bevegelse er den nyfødtes normaltilstand. Også det å bevege seg til musikk starter tidlig. Når barnet hører musikk og det står på gulvet og gynger til musikken, klapper vi og oppmuntrer barnet. Eller når bestefar setter barnet på beinet og gynger. Dans, sang og musikk er forbundet med glede og harmoni, og er en naturlig del av barneoppdragelsen, også fordi det er en naturlig del av foreldrenes hverdag. Ungene begynner tidlig å etterape foreldrene eller andre voksne i rollespill, som for eksempel gjennom lek som ”mor og barn”. De forandrer ofte stemmer og gjengir ”voksne” setninger, i lek for seg selv eller sammen med andre barn.

Tilbudene til barn og unge i kulturlivet har vært økende de senere år, mye takket være Den kulturelle skolesekken og kultur - og musikkskolene. Kunst og kultur er sammen med idrett blitt stadig viktigere som forebyggende tiltak og som en motvekt til et stadig voksende multimediasamfunn.

Jeg forsøker i del 1 å redegjøre for de ulike kunstfagsyn kulturaktører (ytre struktur) har i dag, ved å ta for meg ulike tenkemåter (indre strukturer). Her vil jeg også bruke pensumforfatterne Bjørkvold, Dale, Selmer-Olsen og Lidèn.

I del 2 ser jeg på intervjuene og observasjonene jeg har gjort ved Ungdomsskolen og Kulturskolen i ..., og ser på hva slags kunstfagsyn lærerne, T H og GR har. Jeg går også litt inn på selve undersøkelsen og ser på eventuelle styrker og svakheter ved denne.

I del 3 tar jeg for meg mine egne syn på hva slags kunstfag jeg mener er viktige for dagens barn og unge. Her vil jeg blant andre, trekke inn Morten Krogvold, som jeg har stor respekt for; og jeg er veldig enig i mange av hans syn på kunst og kulturundervisning i skolen i dag. Morten Krogvold er en av landets mest kjente fotografer, men var også en av de Utdanningsdirektoratet oppnevnte som representant til å skrive de nye læreplanene i skolen.
De ulike kunstfagsyn i kulturarbeidet blant barn og unge er et stort område og det er vanskelig å skrive om dette i korte trekk med den avgrensing en eksamensoppgave har, fordi aktørene og formidlerne er mange, og likeså gjelder dette måten å formidle og undervise på. Jeg håper allikevel å ha fått med det viktigste.

Del 1
Ulike aktører og ulike kunstfagsyn i kulturformidling og skole

Kulturlivet for barn og unge består av ulike aktører eller kulturaktiviteter som viser den ytre strukturen. Vi skiller mellom statlig kulturliv og sentralledd, regionalt/fylkeskommunalt og kommunalt kulturliv.
I kulturlivet har aktørene ulike tenkemåter (indre strukturer) om de ulike kunst- og kulturfagsyn, hvem kulturen er til for og hvordan kulturen skal legitimeres. Andreas Hompland hevder at aktørene i kultursektorene har havnet i en klemme som skaper identitetskrise og blitt et offer for falske profetier.

Det er blitt skapt et spenningsfelt mellom 3 ulike tenkemåter, 3 ulike rasjonaliteter og 3 forskjellige prinsipper: Den kulturelle kreativiteten, de administrative rammene og markedets økonomiske rasjonalitet. (Hompland, 1990: 24) Kulturarbeiderne står gjerne for den kulturelle kreativiteten. De står for ”kaoset” i kulturverdenen. De setter kreativiteten og nyskapingen av kunsten høyest. Disse aktørene jobber gjerne under en administrasjon som er opptatt av forvaltningen, regelverket og styringen av kulturfeltet og å reprodusere orden, også kalt byråkratene. De siste i dette ”triangelet” er de som er opptatt av markedet. Politiske og administrative systemer som ikke spør så mye etter kultur som opplevelse, men om kulturen gir arbeidsplasser, lønnsomhet og målbare resultat.

Hovedforskjellen på de ulike kunstfagsyn ligger i fokuset på om barnet eller kulturen skal være i sentrum. Det etablerte kunstlivet støtter at kunst- og kulturfagene skal være både et kunnskaps-, ferdighets- og trivselsfag. De kritiske røstene hevder at kunst og kultur burde være et kritisk, estetisk og musisk fag. Skolen skiller mellom estetiske fag i gammel og ny betydning.
Estetiske fag i gammel betydning er fag som går mer på å lære om normer og regler, husflid og tradisjoner. Målet her er at det estetiske står for det ”skjønne” og at man skal bli ”gode mennesker” gjennom å møte god kvalitetskunst. Trivselsfag, som tegning, musikk, sløyd og tegning er inkluderende fag barn trives med og som skaper et positivt skolemiljø. Fagene tilrettelegges hver elev og er basert på barns egenaktivitet. Ferdighetsfagene er praktiske håndverk som sløyd/tekstil, kokking og også gym, og her kreves det et visst talent eller sans for faget. Kunnskapsfag er basisfag som norsk, matte og historie, hvor elevene må opparbeide seg kunnskap gjennom å lese og lære.

I ny betydning menes de estetiske fag, som mediefagene, norsk, samfunnskunnskap og foreksempel skoleavis. De kritiske fagene er engasjerende og politiske fag som religion og livssyn. Musiske fag integrerer ulike kunstuttrykk som musikk, drama og kan også være dans i gym. De nyere estetiske fagene har en helt annen formidlingsform og står for et mye bredere helhetssyn og går mer på tvers av alle fagområdene. De kopler gamle ideer mot vår egen moderne tid.

Viktige samarbeidspartnere innen det kommunale kulturarbeidet er selvfølgelig skolen, som er en arena for barn og unges demokratiske medvirkning og innflytelse over egen situasjon. Skolen er også en aktør for utviklingen av helhetlige oppvokstmiljøer for barn og unge, hvor de i møte med andre, lærer om sosiale relasjoner og identitetsforming. Skolen er i dag den arena hvor barn og unge deltar mest i og hvor man på best måte kan nå dem. ”Å vokse opp er å lære”, (Frønes: 2002:17) Et barn lærer gjennom utvikling og modning, og organisert og uorganisert læring.

Grunnskolen er ett organisert sted hvor barna har undervisningsfag som bygger på en ”Faglig kunnskapsbasis som forvaltes av fagmiljøer og fagpersoner” (Hanken/Johansen, 1998:25), og hvor de lærer om sosialisering, om relasjonen til andre barn og jevnaldrende. En viktig premiss for skolen som arena for barn og unges kultur har vært Læreplanen for Grunnskolen (L97) som vektlegger særlig kulturen, ”det skapende mennesket” og ”det integrerte mennesket”, og handlingsplanen for de estetiske fagene i enhetsskolen, fag og kunnskapsorientert (Broen og den blå hesten). I Kunnskapsløftet (L06) legger man mer vekt på at basisferdighetene igjen skal styrkes.

De kommunale kultur – og musikkskolene ble opprettet sent på 1960 tallet, og i 1997 blir det
vedtatt i Stortinget i den nye Opplæringsloven § 13-6 […] alle kommuner skal alene eller i samarbeid med andre kommuner ha et musikk/kulturskoletilbud til barn og unge og i tilknytning til skoleverket og det øvrige kulturlivet. Mens grunnskolen er obligatorisk for alle, er kulturskolene et fritt tilbud gitt til barn og unge. Kulturskolene har sin egen lov, Kulturskoleloven av 1998.

Den kulturelle skolesekken (dks) er en nasjonal satsing som skal sikre at elever i grunnskolen skal får tilgang til, gjøre seg kjent med og få et positivt forhold til profesjonell kunst og kultur av ulike slag, likeverdig et tilbud de voksne har. Dks er unikt i verdensmålestokk. Mål og prinsipper er nedfelt i St.melding nr 38 (2002-2003). Dks ble evaluert i september i år, av NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. (http://nifu.pdc.no/publ/index.php?seks_id=91982&del=sammendrag&nr=91947&t=R) Evalueringen har vist at det er stor entusiasme og mange gode intensjoner og velformulerte planer for realiseringen av Den kulturelle skolesekken. Evalueringen viser dog at det ikke alltid er samsvar mellom intensjoner og planer, og virkemidler som er tatt i bruk. Blant noen sentrale aktører er det sprik mellom intensjoner og realisering. Dette spriket vises best i sektorene kultur og skole, og det er en spenning mellom disse som går på ulike syn på hvordan kunst og kultur skal innlemmes i skolen, om skolen skulle hatt større innvirkning og også om dks tar for mye plass i skolen i forhold til andre kulturformidlere.

Våre pensumforfattere står også for ulike kunstfagsyn og jeg skal nå i korte trekk si litt om hva de forskjellige står for.

”Å gi rom for barns kultur og å skape et bredere kulturtilbud for flere, blir framsatt som sentrale ideer i diskusjonene om hva utvidelsen av skoledagen og skolens nye ansvarsområde skal være” (Lidèn, 1994:137) Hilde Lidèn er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, og deler i stor grad samme syn som Bjørkvold.

Begrepet "Det musiske menneske" er skapt av professor i musikkvitenskap Jan-Roar Bjørkvold, og tar for seg forholdet mellom sang, lek og læring i alle faser i livet. Han beskriver det musiske menneske som alle menneskers skapende sider i lek, billedkunst, poesi og drama i aller videste forstand. For barna er dette en autentisk helhetssans, en spontan uttrykksmåte, muntlig eller gjennom rollespill. Etter hvert som barns verden blir stadig større, blir mulighetene mindre, hevder Bjørkvold. Barns verden blir tydeligere etter hvert som nye voksenstyrte veivalg tas. Vi former våre barn med prioriterte verdier, gjerne lik den form vi husker fra vår egen oppdragelse.

Fra barns spontane, uorganiserte og musiske barndom, kan møte med skolen bli en kulturkollisjon. Et påtvunget paradigmeskifte, markert ved et avgjørende overgangsrituale i ungenes liv. (Bjørkvold, 1989: 138) Barnet går fra lek til studium, fra muntlig til boklig, fra spontaniteten til planmessigheten. Bjørkvold kaller overgangen, det institusjonaliserte barndomsbruddet. ”Det er for et barn et langt sprang fra kroppsutfoldelse i musikk til kroppsøvingens systematiske intervalltrening (Bjørkvold, 1989: 140) Og det er virkelig et av de største brudd i et menneskes liv. Fra første skoledag som seksåring, går du inn i en virkelighet hvor du fra denne dag hele tiden må prestere noe. Fra denne dag vil det alltid kreves noe av deg. Selvfølgelig presterer du noe mest for deg selv for å lære å videreutvikle deg, men også må du prestere noe for andre og sammenlignet med andre. Fra denne dag blir det gitt ”karakterer” på det du presterer og helt fram til du som voksen får prestasjonen betalt i ulik lønn alt ut ifra hvor mye du presterer. Bjørkvold vil at kunstfagene skal være musiske og ønsker å vektlegge barns spontanitet, lek og improvisasjon. Han vil bruke kunst som middel til å utvikle hele mennesket.

Professor og forsker Erling Lars Dale er for en moderne kunnskapsskole, med estetisk oppdragelse. Med estetisk oppdragelse mener han her at i barneoppdragelsen er det viktig for barn å møte ulike kunsttyper, og han legger vekt på at barn selv skal utfoldes i sin egenaktivitet, involvert av oss voksne. Dale er for at vi skal skape fristeder for barna slik at de selv kan utnytte mulighetene og skape sin egen identitet, og bli det de vil. De skal iscenesette seg selv og ”jobbe med hodet”. Han ser på barna som sårbare og at de i dag mangler de trygghetspunkter vi hadde før. Dale tenker at dybdedimensjonen i kunsterfaringene er en utvikling mellom motsetninger i den kroppslige kunnskapen (primærprosesser) og ”du vet at du kan” (sekundærprosesser). Har du først lært å svømme så kan du det! Dale ser læreren både som kunstformidleren og kunstkritikeren for barn og unge.

Ivar Selmer-Olsen har sagt: ”Får ikke barnet være barn, vil det forbli barn”.(sitat) ”Det er opplagt at barnehagen og skolen har en legitim kulturformidlende oppgave” (Selmer-Olsen, 1993:24) Selmer-Olsen og Dale mener at kunnskaper og ferdigheter om kunst er det viktige for derav at barna skal skape sin egen kunst. Selmer-Olsen er som Bjørkvold opptatt av ”barns rett til å vite”. Han ønsker at barna skal få kulturell kompetanse og hans tenkning går rundt barns kultur, fra barn til barn, kontra samfunnskulturen, altså barns kultur kontra voksenkultur. Barns kultur definerer Selmer-Olsen som ”[…] ”den kultur barn har seg imellom uten de voksnes innblanding”. De voksne bør være en samspiller og heller en ”stoffleverandør” enn å være en motvekt til kulturformidlingen. En formidling trenger ikke være autoritær. Barnet og de voksne må ta hverandre på alvor og ha en dialog; voksne forklarer, barn forteller.

Del 2
Analyse av to kunstfaglærere-formidlere på grunnlag av observasjon og intervju
Jeg har observert undervisningen til T H, som er musikklærer ved -- Ungdomsskole og G R som er rektor og lærer ved Kulturskolen i --, og også vært med å foreta intervju av disse to lærerne. Klassen har vært inndelt i tre grupper og vi har laget to intervjuguider som vi brukte i intervjuet. (to grupper samarbeidet) Intervjuguiden inneholdt didaktiske kategorier som skulle legge grunnlaget for guiden slik som personalia, lærerforutsetninger, elevforutsetninger, mål, rammefaktorer, vurdering, undervisning/metode og innhold. Dette skulle hjelpe oss å finne svar på, sammen med observasjonene, hva slags kunstfagsyn lærerne hadde.

Både lærer og elev var jo bevisste på at vi satt i bakgrunnen og observerte så det er vanskelig å si noe om dette påvirket undervisningen eller elevenes oppførsel. H. mente at elevene syntes som at de ikke brydde seg så mye om det, mens R. mente helt klart at dette påvirket elevene veldig. Vi har ikke spurt elevene om læreren var ”annerledes” disse timene – noe som kanskje ville vært interessant å få en reaksjon på.
Jeg syntes kanskje observasjonene var mye viktigere enn intervjuguidene. Intervjuene med ble ofte vanskelig å gjennomføre og opplevdes rotete fordi vi satt to grupper med ulike spørsmål til de ulike kategoriene. Svarene vi fikk var gikk ofte over flere spørsmål og dette sammen med tidspresset gjorde det litt uoversiktlig og frustrerende. Jeg tenker at vi heller burde vært inndelt i mindre grupper. Intervjuet med R ble helt annerledes og mye ryddigere fordi vi der var bare en som stilte spørsmål og en som skrev svarene direkte på en laptop. Dermed kunne Røsok også få lese igjennom svarene vi hadde notert og godkjent disse.
Observasjonene i undervisningssituasjonene jeg har valgt, synes jeg er interessante fordi på ungdomsskolen er faget musikk obligatorisk, mens undervisningen på kulturskolen er frivillig. Dette mener jeg også at mine observasjoner viste fordi det på ungdomsskolen er tydelig at faget musikk kanskje ikke er like interessant for alle, mens på kulturskolen var det tydeligere at eleven oppriktig ønsket å lære. En annen vesentlig forskjell er antall elever. (20 elever kontra 2 og 5 på kulturskolen). Dette gjør selvfølgelig at læreren får en helt annen individuell kontakt med hver enkelt elev.

Lærerforutsetningene viser en god og bred bakgrunn for begge i sitt fag. Like viktig som det akademiske er det jo at de begge har musikk som hobby og brenner for dette også i fritiden. Dette synes jeg også kom klart frem under observasjonen hos begge. Det var tydelig at faget inspirerte og engasjerte dem.

I begge tilfellene svarer de forskjellig angående elevforutsetningene. R sier: ”Nei de (ungene) er så ulike. Ungene har ulik bakgrunn når de kommer. Noen har musikalsk bakgrunn ved at de har hørt mye musikk i hjemme.” Barna velger i stor grad sitt instrument de har lyst å lære å beherske. I den grad det kan være press fra foreldre går nok dette mer på valg av idrett eller kultur og et ønske om at barn må engasjere seg og interessere seg for noe på fritiden. Dette valget gjelder jo ikke i skolen der musikkfaget er obligatorisk. Derfor må undervisningen nødvendigvis bli litt mer generell. ”Musikkfaget spiller en sentral rolle i en tilpasset opplæring i en inkluderende skole. Gjennom innhold og aktivitetsformer som søker å møte elevenes uttrykksbehov og gi rom for estetiske opplevelser, kan faget bidra til erkjennelse, innlevelse, utfoldelse og deltagelse.” (L06)

Hovedområdene i faget fra 1-10 årstrinn i følge Læreplanen for musikk, er å musisere (musikkopplevelse), komponere (musikkopplevelse og musikalsk skaping) og lytte (musikkopplevelse og refleksjon). Når det gjelder målet med undervisningen svarer lærerne forskjellig. H er opptatt av at elevene får hørt om ulik musikk og at dette skal sette spor seinere. Han nevner også trivselsaspektet og beskriver musikktimene som et ”pusterom” fra de andre obligatoriske fagene. Samtidig tror jeg elevene dypest inne […]”..har klart for seg et direkte behov for den formidlingen av kunnskap de får i de pedagogiske institusjonene” videre.. […] ”kompetanseutvikling hos barn bygger på tre elementer; behov, fasinasjon og utfordring.” (Selmer-Olsen, 1993:25) Jeg tror at de aller fleste elevene i kunstfagene i dag, føler på og opplever dette i disse tre elementene.

R snakker mer om de formelle målene som er gitt for kulturskolen gjennom kommunestyret og skolens egne mål. Hun påpeker derimot at hun kan bygge mer på elevenes individuelle ønsker
Rammefaktorene på ungdomsskolen i ... har bedre vilkår enn gjennomsnittet har i skolene i dag. Like ”luksuriøst” var nok ikke lokalitetene til R. Hun underviser i noen garderober på kulturhuset. Mer negativt opplever hun at; ”Vi har ikke arbeidsplasser til lærerne. Vi stiller ikke samme krav som lærere i grunnskolen, vi er lavest på rangstigen. Det er viktigere med skole enn musikkskole”, sier hun og mener at dette skinner igjennom hele tiden. Dugnadsånden og samspillet mellom, - det frivillige og det offentlige, også fra foreldre, fremhever hun som en organisasjons- modell som vil vinne fremover, særlig i små kommuner med små ressurser.

Når det gjelder undervisning/metode/innhold har ungdomsskolen i ... valgt å dele opp undervisningen i 2 perioder på hver klasse, noe som gjør at [..]”det gir en mer intensiv undervisning under perioden og elevene rekker å glede seg til musikkundervisningen skal starte igjen etter noen måneders fravær.” For R sin del er realiteten en annen i og med at kulturskolen er frivillig, […]”det er jo frivillig å gå her og hvis de ikke gjør sin del av avtalen så må de heller gå.” For barn som begynner når de er små er mestringen viktig. Basiskompetansen er viktig og elevene hennes lærer å bruke både ører og noter. Dette så vi godt under observasjonen da elevene ble bedt om å legge vekk notene og spille uten. Begge lærere var veldig dyktige på å poengtere det positive og det som var bra heller enn å henge seg opp i det som var feil. Dette kommer R inn på når vi snakker om vurdering. […]”Det er viktig at de får riktig tilbakemelding og gode tilbakemeldinger. Må ikke juge for dem. Det er elever selv som opplever at de ikke strekker til og som selv slutter.”

I musikkskolen gis det ikke karakterer slik som på ungdomsskolen, hvor du får karakterer mest ut i fra innsatsen du viser. Du kan få 3 i en prøve men allikevel få 5 i sluttkarakter hvis innsatsen gjennom året ellers har vært god.

Jeg mener at H helt klart la opp til at faget skulle være et estetisk fag i ny betydning. Han la opp til et kritisk fag og et musisk fag, men hvor trivselsaspektet helt klart ble prioritert. Han la vekt på å forklare om opprinnelsen til musikksjangere for eksempel jazz og viste eksempler på dette;

…”Før lytteprøven spilte lærer et enkelt tema av pianisten Oscar Petersen. Etterpå viste han et konsertopptak av pianisten på video for å vise hvordan Petersen improviserte rundt temaet” (fra min observasjon) Jeg tror lytteprøven var en avslutning på hver av sjangerne elevene var igjennom i løpet av året. Jeg opplevde at H i stor grad oppfylte kravene til L97, selv om han lo litt av dette på vårt spørsmål. Han følger Bjørkvolds syn på ”det frie ufordervede” men har også litt av det Dale sier, ” elevene skal lære noe også!” Synes også at H la vekt på at musikktimen skulle være et fristed og en pause fra andre fag, men hvor han også satset på kompetanseutvikling. H tok i stor grad elevene på alvor. (Selmer-Olsen)

R undervisning i trombone ga preg av estetisk fag i mer gammel betydning i og med at vi snakker her om et instrument,( trombone) som skulle læres å spilles på, altså et ferdighetsfag. For å lære å spille på trombone er det også viktig å kunne noter, eller for den saks skyld lære seg gehør, så dermed er dette også et kunnskapsfag. Røsok la også stor vekt på trivsel og det å skape noe sammen med andre. R var veldig dyktig på dette. Dale skriver om dybdedimensjonen i kunsterfaringene som dialektiske møte mellom primær og sekundærprosesser og mellom kontinuerlig dannelse og diskontinuerlige møter. R la vekt på i sin undervisning den kroppslig kunnskapen (i dette tilfelle for eksempel viktigheten av pust og oppvarming av leppene), og man trenger bare å lære å spille trombone en gang så kan du det. Når du endelig kan det, opplever man magiske øyeblikk

Del 3
Mine egne synspunkt på kunstfagene i dag
Det er ingen hemmelighet at mitt hjerte ligger nærmest Bjørkvolds når det gjelder hans syn på barn og unge i skolen i dag. Samtidig er det vanskelig å si seg uenig i synet både Dale og Selmer-Olsen har. Alle har de selvfølgelig ”ting å komme med”.

Jeg synes at barn begynner altfor tidlig på skolen i dag og overgangen fra barndom til skole er altfor brutal. Jeg synes også at skolen i dag i altfor stor grad står for barneoppdragelsen og skulle ønske at foreldre selv, som jo kjenner barnets individuelle behov best, kunne i større grad få være med å bestemme over barnets tid og fremskritt i skolen. Det kan være store forskjeller på seksåringer. Vi er alle født ulike og med ulike bakgrunner og behov. I dag oppleves alle barn standardiserte og behandles likt uavhengig av disse forhold. Oppvekstvilkårene for barn er blitt et offer for nåtidens moderne tankeganger og tidsklemmer. Barn er nærmest pakket inn i stresskofferter og blir skysset til og fra, ut i fra hva som passer den voksnes verden og ikke barnets. Før man i det hele tatt kan diskutere hva slags kunstfag som er viktige å tilby dagens barn og unge skulle jeg ønske at man la ”mer til grunn for” at barna fikk lov til å være barn lengst mulig og hvor hvert barn ble sett som individ og ikke som en i klassen eller en i en gruppe. Dette synes jeg er største forskjellen på synet Bjørkvold har i forhold til både Dale og Selmer-Olsen. De to sistnevnte synes jeg i altfor stor grad snakker om kompetanser, kunnskap, og i det, -forvandlingen av barnet. Jeg støtter meg mer til synet til Bjørkvold, slik jeg forstår han - om at dette må få komme mer naturlig og når det vil. Vi har det i oss alle sammen fra begynnelse til slutt og jeg vil vel hevde at det er selve livet – det å lære og å utvikle oss. Det er en del av overlevelsesevnen vår. Like viktig som kompetanse og kunnskap mener jeg er erfaringen. I dagens skole og samfunn generelt står mennesker klar og syr puter under armene på oss. De tar fra oss muligheten til å feile og lære av våre egne feil. Og hva er egentlig feil? Det som er feil for en person behøver ikke å være feil for en annen.

Når det gjelder interessen for kunst og kultur så er dette også individuelt. Jeg tror at dette er noe som er i oss alle, men at det ”kommer ut” på forskjellig tidspunkt. Hos noen er det nærmest medfødt og hos andre tar det tid å sette pris på og utvikle sansen for det estetiske, vakre, enten det nå er musikk, kunst, teater eller dans. Jeg tror det blir utrolig viktig å lære barn trivselen med kunst og kulturuttrykk, før de lærer seg teori. Det blir som når barn i dag lærer om forsøpling av naturen. De lærer ofte om dette før de har lært seg å trives ute i naturen.

Kunnskap er viktig og er noe vi bør strebe etter gjennom hele livet, men jeg savner altså den delen som også går på erfaring. Måten vi får denne kunnskapen på i skolen er også standardisert gjennom generelle læreplaner, som jeg synes tar lite hensyn til det enkelte individ. Jeg synes heller mange av læreplanene lages som skrytealbumer for Norge og at barn og unge i dag brukes som konkurranseobjekter i forhold til andre land. ”Hvem er klokest i verden her?” Jeg vil hevde at den sosiale intelligens er like viktig som den akademiske intelligens. Det hjelper lite om man er nerd hvis man ikke klarer å fungere i forhold til og i relasjon med andre mennesker. Herav tenker jeg også på dette med respekt som jeg opplever er et manglende ”fag” både i skolen og i oppdragelsen fra foreldre i dag.

Jeg vil referere til Morten Krogvold som ble oppnevnt som representant for fagene kunst og håndverk av Utdanningsdirektoratet når de nye læreplanene skulle skrives: ”Det er grunn til å satse på kulturell dannelse i skolen og i faget Kunst og håndverk. Men det hjelper ikke å bruke mer tid på kunstfag hvis det handler om peddik, kurvfletting, og pappsløyd, for jeg snakker om ungdom som skal ut å jobbe i Europa. Hvordan skal det gå med utviklingen i Norge når vi hele tiden sakker bakut? Tenk, om 20 år, når man skal selge olje og sitte ved de franske bord der alt handler om kultur og dannelse, så kommer vi med en delegasjon som ikke har en eneste referanse!” (http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html)

Morten Krogvold er opptatt av at vi ikke kan lære bort om kunst og bilder (kunstfag) ved å bruke den ”tradisjonelle” kunsthistoriemåten. Han hevder [..] ”Mange kunstnere har en mer spennende historie eller bakgrunn enn en kriminalhelt.” Krogvold mener at hvis læreren ikke har evne til å formidle engasjerende om kunstfagene så kan man heller ikke forvente at elevene skal bli engasjerte og etterlyser videreutdanning og påfyll til lærerne. Læring må skje via sanselighet og opplevelse. Barn må kjenne sulten på kunnskap – dette vil jeg lære mer om! Metaforisk beskriver Krogvold dette som å dele ut nøkkelknipper med forskjellige nøkler til forskjellige rom. I hvert rom må læreren stå og gi elevene apetittvekkere.

Mange barn i dag kan allerede skrive og lese når de begynner i skolen, noen kan endatil snakke engelsk. Ikke fordi de har gjennomgått masse teori for å lære det av foreldre, men fordi de har lært det gjennom tv, video og data. Dette er ansett som den gode erfaringen med data. Denne erfaringen synes ikke like synlig når det gjelder tegning, dans, rollespill, sang og musikk. Videre diskuteres det jo frem og tilbake om ikke data og multimedia også har blitt den moderne verdens ”fritidsproblem”. Ikke som en mangel på fritidsproblem, men for mye av det. Har i en tidligere eksamensoppgave i år i Kulturanalyse skrevet om Modernitetens ensomhet. ”Det har funnet sted en funksjonstapping av familien i de siste hundre års moderniseringsprosess, og offentlige institusjoner har overtatt mange av dens roller, sier professor Thomas Hylland Eriksen. I dette ligger det at det offentlige har overtatt mye av oppdragerrollen gjennom skolefritidsordning, barnehage og skole.” og ” Psykologer og forskere strides om hvorvidt barn er blitt skadelidende av internett, dataspill og tv-titting. En avhengighet av veldig høyt tempo på opplevelser, kan skape vanskeligheter hos barn i vanlige sosiale relasjoner med andre, og føre til ensomhet. Multimediene er blitt den moderne tids barnevakter og kan sees som et resultat av foreldrenes tidsklemme. (Bråten, Kronikk i Agderposten 25.10.06)

Så hva har dette med kunstfag å gjøre? Jo, Multimedia er en konkurrent til både kultur og idrett som fritidssyssel og dette er ting vi må ta i betraktning. Ikke med advarende pekefinger alltid, men heller innse at dette er en del av den moderne verden og utnytte fordelene og godene av det, mer enn det som jo ofte er negativt med slike moderne fenomen. ”Barnekulturen er, som samfunnskulturen ellers i utvikling, den endrer seg med samfunnsvilkåra.” (Selmer-Olsen 1993:27) Barns hverdag er organisert og planlagt fra time til time ofte også på grunn av, eller som følge av foreldres tidsklemme. Ensomme barn er blitt et begrep. Ofte blir de voksnes kulturformidling en motvekt i stedet for en stoffleverandør [..]…” for oss som er opptatt av barns kultur, er det viktig å sørge for en rik kulturformidling. Langt viktigere enn å organisere barns hverdag i hjel, eller å bruke enhver kulturytring som et redskap til noe annet”. (Selmer-Olsen 1993:29) Dette utfordrer oss i å tenke nytt. Tenke nytt enda en gang må man nesten si, for dette er i seg selv en del av utviklingen. Fra skolen startet på 1700 tallet og til nå og fra fritid ble et begrep fra midten av 1800 tallet har skolen og fritiden til barn og unge utviklet seg. Så hva er et barn?

Vitenskapeligheten av barnet startet i 1880 årene. Opp gjennom tidene har synet på barnet forandret seg i takt med de sosiale endringene i samfunnet. ”Barnet er en sosial konstruksjon.” (Amundsen, 2002: 45) Denne konstruksjonen av barnet begrenser, og har verdier både akademisk sett og i et samfunnsmessig perspektiv. Ingen av de sosiale konstruksjonene kan fortelle oss hvordan barnet er. I erkjennelsen og slik vi opplever barnet, er det lett å glemme at mennesker fungerer i en verden av kunnskapstradisjoner, gitte normer og regler for eksempel gjennom vår egen oppdragelse, som gir seg uttrykk i tanker, muntlig språk og kroppsspråk og som vi uttrykker overfor våre barn. Barn har blitt definert som annerledes enn voksne, gjennom at vi voksne tas for gitt og vår verden i sosiale sammenhenger rettferdiggjøres. Vi er voksne – vi vet – vi kan lære barna noe. Barna blir sett på som uferdig, uerfarent og umodent og som at de er i et stadie i livet som skal gi de nok kompetanse slik at de senere skal bli voksne. En slags forberedelse til det virkelige liv. Voksne, nesten i den forstand at de skal bli ”ferdige” mennesker. Disse perspektivene er sett ut ifra de voksnes forestillinger om hva barn og barndom er.

Barna må først og fremst få lov til å være barn og få lov til å oppdage verden selv og selv skape sin egen kreativitet. Som voksne må vi holde oss i bakgrunnen og ”rydde veien” uten å sy puter under armene deres. Vi voksne må være tryggheten og støtten som er der i bakgrunnen og som gjør det enklere for barn å kunne slippe kreativitet og kunsten fri. Barns nysgjerrighet og vitebegjær må oppmuntres og derfor må vi gi dem tid. Tid til å høre på dem og tid til å svare dem. Like viktig er det å gi dem tid til å være alene. I altfor stor grad i dag så blir tv og video brukt som barnepiker og barna overlatt til seg selv foran en tv-skjerm. Det er ikke den tiden alene de trenger. Det er i situasjoner de er alene i frilek og tankevirksomhet, og alene i lek sammen med andre barn at fantasien og tankeleken får fritt spillerom. Det er da barna lager blå hester!

Tillegg:
Eksisterende aktiviteter rettet spesielt mot barn og unge
Rikskonsertene
Symfoniorkestrene har tilbud til barn og unge som del av sin ordinære virksomhet, og har konserter i samarbeid med skoleverket
Norsk kulturråd forvalter en rekke tilskudd til musikk- og andre kulturformål.
Norsk musikkråd fordeler midler til en rekke organisasjoner som har musikkaktiviteter for barn og unge på programmet
Riksteatret og en rekke nasjonale, region- og landsdelsinstitusjoner.
Norsk Amatørteaterråd, Norsk Scenekunstbruk, Nordic Black Theatre og UNIMA Norge, Norsk forening for figurteater
Statens bibliotektilsyn samarbeider med skoleverket, fylkesbibliotekene, forfattere og bokhandlere om en rekke tiltak.
Riksutstillinger som har ansvar for et landsdekkende formidlingstilbud, produserer, tilrettelegger og formidler skoleutstillinger som sendes på vandring rundt i Norge
Institusjonen Kunst i skolen arbeider med billedkunst i skoleverket.
Fellesrådet for kunstfagene i skolen arbeider for å styrke kunstfagenes betydning fra barnehage til høyere utdanning

KILDER:
Pensum
Amundsen, Hilde Merete (2002) ”Det sosialt konstruerte barnet”
Bjørkvold, Jon-Roar (1989) ”Barndomsbruddet”
Dale, Erling Lars (1990) ”Kunnskapens tre og kunstens skjønnhet”
Dale, Erling Lars (1995) ”Kunstformidling i skolen”
Frønes, Ivar (2002) ”Moderne barndom”
Hanken, I. M /Johansen, G. R (1998) ”Musikkundervisningens didaktikk”
Hompland, Andreas (1990) ”Falske kulturprofetar. Om legitimeringsformer og dilemma i kultursektoren”
Lidèn, Hilde (1994) ”Barns kultur og kultur for barn. Barn skapende virksomhet i en institusjonalisert fritid”
Selmer-Olsen, Ivar (1993) ”Barn, kultur og kultur for barn”
St.melding nr 38 (2002-2003).
Fra internett:
Odin: Utdannings og Forskningsdepartementet,
Læreplan for grunnskolen og videregående opplæring ”Kunnskapsløftet”
http://odin.dep.no/filarkiv/254450/Laereplaner06.pdf
Utdanningsdirektoratet:
Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (L97)
http://udir.no/upload/larerplaner/generell_del/bokmal.pdf
NIFU STEP Norsk institutt for studier av forskning og utdanning. (http://nifu.pdc.no/publ/index.php?seks_id=91982&del=sammendrag&nr=91947&t=R)
Odin-arkiv: Kulturdepartementet
Handlingsplanen for de estetiske fagene i enhetsskolen ”Broen og den blå hesten” http://www.odin.dep.no/odinarkiv/norsk/brundtlandIII/kd/dok/018005-990118/dok-nn.html
Kunnskapsdepartementet:
Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova).
http://www.lovdata.no/all/tl-19980717-061-015.html#13-6

Intervju og observasjoner:
Torgeir Hefre, musikklærer 9.klasse ved Bø Ungdomsskole
Guri Røsok, lærer og rektor ved Kulturskolen i Bø

KILDER utenom pensum
FORM nr 2 – 2005 Artikkel om Morten Krogvold
Aasgaard Kristin, ”Mer kjøtt og blod i undervisningen” http://www.kunstogdesign.no/form205/krogvold.html

Bråten, Kjell Morten: Kronikk i Agderposten (25.10.06) ”Modernitetens Ensomhet Eksamensoppgave i Kulturanalyse h06:”

BYRÅKRATIETS KJENNETEGN OG WEBERS BYRÅKRATIMODELL

2008-01-25T22:20:00.000+01:00

Max Weber (1864-1920), er en kjent tysk økonom og sosiolog og av mange kalt sosiologiens far og har vært en banebryter for en rekke sentrale arbeidsområder innen fagene ”generell samfunnsteori, grunnlags- og metodelære, religionssosiologi, rettssosiologi, politisk sosiologi, organisasjonssosiologi og utviklingssosiologi” [1](innledningen om Weber:9) Han har etterlatt seg et livsverk som vi vanskelig kommer utenom når vi skal forsøke å forstå eget samfunns - og vår egen sosiologis forutsetninger. Dagens samfunnsforskning inspireres av Weber og skaper både diskusjoner og strider, men er også et forbilde for mange statsledere i dag.

Byråkratiets kjennetegn
Byråkrati viser til en spesiell type administrativ struktur, utviklet i samband med den formelle, rasjonelle - legale typen av autoritet. Max Webers klassiske fremstilling av byråkrati i korttekst er: ”Et skrevet regelverk som gir en klar fordeling av rettigheter og plikter, oppgaver og autoritet, bruk av skriftlig kommunikasjon og oppbygging av arkiv, som angir et klart skille mellom person og posisjon eller rolle, og som forutsetter rekruttering fra en spesialisert utdanning og ansettelse på fast lønn med muligheter for en livslang karriere [2](Christensen, Egeberg:304) Den administrative strukturen bestående av regulerte legale normer var bindende for både stat eller styrende – og de styrte. Like saker skal behandles etter de samme regler, og man skal foreta en følelsesmessig nøytral behandling av saker og klient og en spesifikk orientering rundt sakens kjerne. De bestemte normene for en behandling av saker skal sikre et ”profesjonelt” forhold mellom byråkratideltagerne og klientene.

Weber beskriver det moderne byråkrati i 6 punkter.[3]
1. Faste kompetanseområder for utøvelse av myndighet.
Kompetanseområdene gjelder lover og reglementer for forvaltningen som fordeles som embetsplikter på en fastsatt måte. Embedsinnehavers myndighet er fordelt og regulert på bestemte måter bl.a når det gjelder tvangsmidler. Deltakerne har en fast deling av arbeid i henhold til generelle kvalifikasjonsregler.

2. Prinsippet om embetshierarki
Arbeidsorganiserningen er hierarkisk. Byråkratiet er bygd opp av et hierarki av kontor etter et prinsipp om embetshierarki og høyere og lavere instanser. Vedtak som blir fattet, kan ankes fra en lavere til en høyere instans. "Kompetanse"-begrepet innebærer at en høyere instans har fullmakt til å overta en laveres funksjoner, en såkalt monokratisk måte.

3. Den moderne måte å skjøtte embeter på:
Den skiller det personlige ut fra offisielle områder og rettigheter. Organiseringen av myndighet skiller seg fra privatlivets sfære og beror på originale saksdokumenter og på en stab av underordnede tjenestemenn. Disse opptrer nøytralt og personlig skjønn skal ikke spille inn på avgjørelsesprosesser.

4. Embetsvirksomhetens skolering
Ansettelse og jobb er sett på som en livslang karriere på basis av tekniske kvalifikasjoner Teoretisk skolering er en forutsetning for virksomheten.

5. En heltidsbeskjeftigelse fra innehaver av embetet
Embetet legger beslag på embetsinnehaverens fulle arbeidskraft. Embedsmannstillingen er preget av plikt. Denne plikten har en form av troskap mot et upersonlig formål. Weber beskriver også embedsmannen som innehaver av en standsmessig høy sosial posisjon, utnevnt av en høyere ordnet instans. Om embedsmannen er valgt av de han skal bestemme over er ikke embedsmannen en typisk byråkratisk skikkelse, hevder Weber. En gjeldende regel, med få unntak, er at embedsmannen blir ansatt på livstid. Hensikten er å gi ” en garanti for at vedkommende embetsplikt blir oppfylt på en strengt saklig måte, fri for alle personlige hensyn” (Weber:113) Den offentlige forvaltnings hierarkiske ordning gjør at en embedsmann ser for seg en karriere fra de lavere og dårligere betalte stillinger og til de mer viktige avansement.

6. Generelle regler for embedsutøverne
Embedsstillingene er styrt av regler og disse er mer eller mindre:
- Faste, uttømmende og som kan læres

En forutsetting for byråkratiet er pengeøkonomi. Opprettholdelsen av byråkratiet er avhengig av faste inntekter grunnet deres særskilte kontinuerlige struktur. Et skattesystem er en forutsetning for den byråkratiske administrasjon og dens eksistens og at den skal bestå uforandret, skriver Weber. I dannelsen av en stat er det ikke alltid at dens varighet er avhengig av en byråkratisk statsstruktur. Statens virksomhet preges av en ekspansiv kraft og dette vises gjennom grad av byråkratisering. Weber nevner flere forhold hvor byråkratisk forvaltning er eller kan være utslagsgivende. Blant annet ser han på sosialpolitiske forhold i samfunnet som stadig blir mer og mer fremtredende, som for eksempel at det moderne samfunnet stadig mer blir opptatt av lov, orden og beskyttelse (politivesen) og også moderne kommunikasjonsmidler. Disse ”livsbehov” krever i følge Weber en ”fellesøkonomisk og interlokal – altså byråkratisk – organisasjon […][4] (Weber:125)

Den moderne kapitalistiske markedsøkonomi krever at embetsoppgavene utføres raskt, med nøyaktighet og kontinuitet. Weber mener at dette krever en streng byråkratisk organisasjon med spesialister i administrasjonen som har oppnådd faglig dyktighet gjennom sin praksis. Byråkratiet vil lykkes mer om menneskelige følelser som hat, kjærlighet og uberegnelige elementer ikke tas hensyn til i utøvelsen av embetet.

Kultursektoren
Kultur har i dag blitt en stadig viktigere del av den generelle planleggingen til kommunene, fordi kultur blir stadig viktigere for innbyggerne. Kultur har fått mye større politisk status blant annet gjennom hvordan kultursektoren er administrert og organisert og at vi har fått ansatte i kultursektoren med utdanninger på høyskolenivå. Den instrumentelle kulturforståelsen går ut på å se på kulturtiltak som middel for å oppnå mål på andre samfunnsområder enn de rent kulturelle. Kultur blir brukt instrumentelt for å hindre fraflytting, få folk til å flytte til kommunen, tiltrekke seg turister, hindre kriminalitet, skape identitet osv. Kultur er blitt sektorovergripende.

Kultursektoren har gått gjennom store forandringer siden 2. verdenskrig og frem til i dag. Den nasjonale og sentralt administrerte felleskulturen skulle ut til folket. Kultur har gått fra å bli sett på som en selvstendig sektor frem til 1960 årene og til at vi fra 1970 tallet fikk en ny kulturideologi og vi fikk det utvidete kulturbegrep. Fra 1980 årene ser vi at kultur blir mer og mer en instrumentell kobling mellom kulturpolitikken og andre samfunnssektorer – altså en tverrsektoriell dreining. Plan og bygningsloven som kom i 1985 ble sett på som en lov som skulle sikre allmenne hensyn og bedre et samarbeid mellom kultur og andre generelle samfunnsområder. Kultur ble i denne loven på mange måter ”utvidet” til å ”gjelde både fritid, utdanning, arbeid og bostedsmiljø”[5] (Kvarv:85)
Kommuneloven av 1993 ga kommunene større mulighet til å organisere sin egen virksomhet og prøve ut nye modeller. Innen kultursektoren er ikke dette blitt prøvd ut så mye. Kvarv er inne på flere organisasjonsmodeller i sin artikkel, som kan brukes for kultursektoren, områdemodellen, sektormodellen og funksjonsmodellen.. Uten å gå nærmere inn på de ulike modellene her konkluderer Kvarv med at ”Kanskje er den tradisjonelle kulturen og kunsten best tjent med overlokale modeller som også er mer autonome, i betydningen sektoravgrensede, enn den lokalt baserte breddekulturen”

Byråkratiet i dag
Byråkratiet er av mange ikke sett på som noen idealtype og det finnes mange motstandere av byråkrati som administrasjonsapparat, slik det er kjent i dag. Det er kjent for å være tungrodd, omstendelig og ineffektiv arbeidsordning hvor menigmann må forholde seg til en rekke ulike personer med ulike ansvarsområder. Byråkratiet er kjent for lang saksgang og et skjemavelde som for utenforstående virker pirkete og overdrevet pedantisk. Byråkratiet får kritikk for at det har begrensede ressurser og begrenset tid til å utrede saker godt nok.

Webers byråkratimodells relevans til kulturforvaltning i dag.
Da Weber utviklet sin byråkratiteori var det ikke for å vise at byråkrati nødvendigvis var ønsket, men for å vise hvordan et byråkrati ideelt sett burde fungere. Weber var fasinert av byråkratiet sin effektivitet og dens tekniske fordel. Dette står i stor kontrast til det byråkratiet er kjent for i dag. Samtidig så Weber også mange bakdeler og konsekvenser byråkratiet kunne få innenfor flere av samfunnsområdene. Weber hevdet byråkratimodellen ikke var menneskelig og han så å den som en ”tilstivning” av samfunnet og han fryktet et slags ”byråkratisk diktatur”[6]. Slik har vel også byråkratiet fungert i mange år, men det har skjedd endringer på dette. Noen vil hevde at byråkratiet har fått en viktigere rolle som tilrettelegger i samfunnet.

I dag skjer det ofte at tjenester blir lagt ut på anbud til private aktører og er blitt mer markedsrettet. Dette frigjør forvaltningen for store ressurser og de gir fra seg flere oppgaver til andre med større spesialisert kompetanse. Hvorfor det er blitt sånn er gjerne fordi forvaltningen har blitt så stor og sektorene så mange at de får problemer med å skaffe nok sakkyndige. Resultatet av det er at mye av det hierarkiske i forvaltningen forsvinner og er vanskeligere å følge. Som eksempel på dette innefor kulturfeltet kan jeg nevne museenes konsolidering. Museer som konsolideres til èn enhet får ett driftstyre med èn egen daglig leder og èn arbeidsgiver for alle ansatte.

Administrasjonen skulle i følge Weber være nøytral og ikke påvirket av egeninteresse. I dag ser vi at beslutninger lett kan bli påvirket av tradisjonelle historiske oppfatninger og vaner som er dypt forankret i forvaltningen. Innen kulturfeltet er det et ganske rakt hierarki, preget av autonomi med få ledd i administrasjonen og den har ikke så mange lover å forholde seg til. Samtidig er kultursektoren veldig sektorovergripende og ”de ulike aktivitetene er flytende og åpne for kommunikasjon”[7] (kvarv:92) Vi ser helt klart at kultursektoren samarbeider på tvers av andre sektorer, men retter også sin virksomhet og samarbeid opp mot de private aktørene. Men kultursektoren er såklart spesialisert og målet er fortsatt å spre kunst og kultur ut til folket.

Kulturadministrasjoner må ta hensyn til de mange kulturuttrykk som eksisterer i dag, både den nasjonale tradisjonelle folkekultur, den såkalte finkulturen, moderne kultur, men også ut ifra det faktum at siden vi fikk innvandring er den også nødt til å ta hensyn til dem sine interesser. Dette er nok kanskje den største utfordringen kulturfeltet står ovenfor i dag og dette kan vel sies å ha nettopp med egeninteresser å gjøre. Det er ikke så mange som ivaretar ”fremmedkulturen” i kultursektoren i dag, selv om det helt klart er i bedring. Dette kan best skje ved at man kommer i
dialog med innvandrere, tilbyr dem utdannelse innenfor kulturfeltet og får dem aktivt inn i kulturarbeidet.

Norge er et langstrakt land og med områder som har egne sterke tradisjoner og identiteter. Eksempelvis er øvre Telemark, Hardanger og Gudbrandsdalen, kjent for sine røtter og spesielle interesse innenfor folkemusikk. Kulturetater i disse områdene vil helt klart være preget av denne interessen som veldig mange av innbyggerne selv er opptatt av og som de ser på som en stor del av sin identitet. I disse tilfellene ser vi at organisasjonsmodellene Kvarv beskriver i sin artikkel kan være lite egnet og for kostbare og for lite autonome, i alle fall gjelder dette de mindre kommunene. Kultursatsingen i disse ovennevnte områdene vil fungere bedre tror jeg, når de selvstendig kan avgjøre sine satsingsområder og selv bestemme hvordan organisasjonen i kommunen skal fungere og
i hvor stor grad kulturen skal være en enkeltstående sektor med egen organisasjon. ”Jo sterkere lokalkulturelle bånd, jo sterkere oppslutning”[8] (Kvarv:94) Områdemodellen gjør at beslutningsmyndigheten overføres til mindre geografiske områder og hvor denne myndigheten retter tilbudene mot innbyggere i området av en egen administrasjon. Jeg ser denne modellen som mer egnet for større byer og hvor modellen kan for eksempel brukes i bydeler.

Kulturfeltets sårbarhet
Webers byråkratimodell er ment å være rasjonell. Beslutninger skulle fattes på øverste nivå i hierarkiet for så å bli gjennomført av et embetsverk med klar arbeids og ansvarsfordeling, sammensatt av eksperter nedover i hierarkiet som pliktoppfølgende fulgte de skrevne regler. I vår verden finnes rasjoneringsmekanismer som gjør ting billigere. Innenfor kulturfeltet finnes mye som ikke lar seg rasjonere. Eksempelvis blir driften av et teater bare dyrere og dyrere med store faste kostnader som vanskelig kan rasjonaliseres. Deres konkurransekraft blir bare dårligere. For å utligne for dette gir staten bevilgninger. Dette medfører en avhengighet av staten og det blir en spenning mellom de som gir penger til kultur og selve kulturfeltet. Det er vanskelig å argumentere at kultur av liten grad engasjerer politisk. Denne sårbarheten i kulturfeltet gjør at vi forventer at de er mer tilbøyelige til å godta påvirkninger enn andre. Så kan man stille spørsmålet: Er en slik sårbarhet rasjonell?

Kulturdepartementet inngikk i 1995 en serie kontrakter om mål og resultatstyring med kunstinstitusjonene, Kontraktene var tredelte. Hensikten var å få en ny type modell, samtidig
som at de kulturpolitiske målene ikke ble endret. Kulturinstitusjonene skulle ha overordnede mål og mottakere av midler skulle rapportere tilbake med oppnådde resultater. (se også kapittelet om NPM). Denne tilbakemeldingen skal igjen føre til at ikke-oppnådde mål skal straffes og oppnådde skal belønnes. Denne ordningen fører til en større byråkratisering og er veldig ressurskrevende og det må legges mer vekt på kompetanse. Det blir med dette viktigere å skrive gode rapporter og den kunstfaglige kompetanse blir byttet ut med ledelseskompetanse. Kulturfeltet blir mer populistisk og institusjonene blir mer og mer like og de tør ikke satse på annet enn det de er sikre på får god publikumstilslutning. Kunstens autonomi gjør at de har små økonomiske marginer som gjør at de tør ta økonomiske sjanser. Gjør de det dårlig ett år betyr det mindre støtte neste år.

Bedre byråkrati – mer kultur
Det satses stadig mer på kultur og 2007 innehar en historisk satsning, med mer enn en halv milliard kroner mer til kultur.[9] Kultur- og Kirkeminister Trond Giske mener at en slik kraftig økning krever ”endringer i maktstrukturer, demokratisering av lukkede beslutningssystemer og slanking av byråkratier”, for å unngå at økningen ikke blir som en ”sovepute” for kulturområdet. Giske ønsker seg en større debatt og mer åpenhet rundt støtteordninger og tildelinger. Kulturdepartementet vil gå inn i kulturfeltet og finne nye arbeidsmåter som kan sørge for mindre kostbart byråkrati og at mer av pengene går direkte til kunst og kultur. En viktig ting for å oppnå dette er å gi mer direkte statsstøtte, minske graden av innrapportering fra kunstnere og kunst og kulturinstitusjoner og med andre ord ”reduserer byråkrati, sprer beslutninger og desentraliserer makt”[10]. Hvis kulturmidler blir mer desentralisert så blir også kulturfeltet mer rådende over sine midler og kan bedre styre over disse. Slik jeg forstår dette så vil kanskje noen ”ledd” i forvaltningen forsvinne, byråkratiprosessene minskes og det vil bli mer dirkekte overføringer. Jeg tror da at sårbarheten som ofte beskriver kulturfeltet med dette minskes fordi de blir mer uavhengige i sine beslutninger.

New Public Management
Et forsøk på å reformere offentlig forvaltning men som har hatt liten gjennomslagskraft her i Norge er New Public Management (heretter kalt NPM). Reformkonseptene til NPM er ”hentet fra næringslivet med forretningen og dens forhold til markedet som det primære forbildet”[11](Røvik 1998:262 i Røyseng. Offentlig sektor er kanskje det vi mest forbinder med byråkrativelde og det er også her NPM-reformen har som et hovedmål å øke kostnadseffektiviteten. Dette er tenkt skje ved at man får en dreining fra byråkratiske regler og mer over på faktiske resultater. Her brytes det med Webers hierarkiske modell og meningen er å fjerne de tradisjonelle hierarkiene vi er vante med og gi større autonomi til eksempelvis produserende kulturvirksomheter. En mål- og resultatstyring skal gi et økt fokus på effektivitet og på ledelse. Lederen skal gis større frihet. Lønningene skal baseres mer på hva man presterer og oppnår. Større kompetanse skal inn i systemene. Kulturvirksomheter skal få større grad av selvbestemmelse ved å for eksempel dele opp i virksomheter med egne budsjett hvor de kan operere fritt i forhold til dette. Det politiske administrative nivået skal heller ha en kontrollvirksomhet ut ifra en fastsatt overordnet målsetting, heller enn å drive unødvendig deltaljstyring.

Denne NPM-reformen som er ment å øke kostnadseffektiviteten viser seg å ha fått nesten motsatt effekt. Den medfører ofte bare enda mer administrative oppgaver i og med at budsjettsøknadene til staten har økt og likeså også innrapportering av resultatene til staten. Reformen beskyldes også for markedsrettingen; at kulturen selges som en vare og publikum er blitt en kunde. Jo mer en kulturinstitusjon selger ett år, jo mindre støtte får man neste år og man må bare selge mer. Et tredje moment i kritikken av reformen er at kunst og kulturinstitusjonene er blitt så like.
Kontrollvirksomheten fra Staten og den markedsrettingen og likedannelsen reformen har skapt i forhold til kultursektoren synes å ha fått en slags motsatt effekt. Røyseng kaller det i sin artikkel for paradokser at forvaltningspolitikken er blitt både mer stat og mer marked og kritiserer også at staten bidrar i å lage kunstinstitusjonene likedannende og ensrettet. Dette vil jeg hevde hindrer det kulturpolitikken ellers står for, det kulturelle mangfoldet og å hindre ensrettingen på kulturfeltet eller som Giske sier det, mindre byråkrati, mer kultur.

Konklusjon
Jeg har i denne eksamensbesvarelsen beskrevet kort de 6 punktene som er grunnleggende i beskrivelsen av Webers byråkratimodell. Jeg har videre forsøkt å trekke inn hvor relevant Webers byråkratimodell er i forhold til kulturforvaltningen. Enkelte punkter er lik for all forvaltning. Jeg har også vist til andre typer modeller og alternativer som forsøker å bedre byråkratimodellen. Webers modell må sees i et historisk perspektiv.

Både Webers byråkratimodell og de ulike modellene som eksisterer i dag har som hovedmål å være rasjonelle. Det kan synes som at dette er og blir en evig kamp å få byråkratiet så effektivt og kostnadsbesparende som mulig. Dette gjelder alle sektorer – også innenfor kultursektoren. Hierarki koster. Jo flere ledd en sak er innom jo mer ressurser kreves det og - ressurser koster. Dette handler også om prioriteringer. Vi ser at kultur er viktig - og blir bare mer og mer viktig som instrument for å skape attraktive og levende byer og tettsteder. Kultur har blitt mye mer sektorovergripende og har fått større plass i samfunnsplanlegging enn det har hatt før. Kompetansenivået heves gjennom en større satsing innen utdanning på kulturfeltet. Kultur får stadig mer legitimitet og politikere begynner å forstå verdien av at kultur er et satsingsområde som er verdt mer oppmerksomhet.

Forvaltningen og byråkratiet slik vi kjenner det i dag tar vi lett som en selvfølge. Webers byråkratimodell har fortsatt elementer i seg som brukes den dag i dag. Den har nok en rekke svakheter men er viktig for analysen av dagens byråkrati. Den vil nok også komme til å gjelde som rettesnor for senere modeller og forsøk på å effektivisere og kostnadsbespare. Det er vanskelig å se for seg et samfunn uten byråkrati. Jeg tror den hierarkiske, regelstyrte og ”anonyme” behandlingen er uunnværlig og nødvendig men det er all grunn til å være kritisk og tenke nytt. Alternativet - ikke-byråkrati - tror jeg betyr stort kaos og like stort diktatur.
[1] Weber, Max (2000) ”Makt og byråkrati”
[2] Christensen, Tom og Egeberg, Morten (1997) ”Forvaltningskunnskap”
[3] Weber, Max (2000) ”Makt og byråkrati”
[4] Weber; Max (2000) ”Makt og byråkrati”
[5] Kvarv, Sture (1998)”Kultursektor og sektorovergripende kultur”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr 3/1998
[6] Røyseng, Sigrid (2003) ”New Public Management møter kunsten. En ny-institusjonell analyse”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, Vol. 2003, nr. 2
[7] Kvarv, Sture (1998)”Kultursektor og sektorovergripende kultur”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr 3/1998
[8] Kvarv, Sture (1998)”Kultursektor og sektorovergripende kultur”, Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr 3/1998
[9] Giske, Trond ”Bedre byråkrati – mer kultur” Aftenposten 22.04.07
[10] Giske, Trond (2007) ”Bedre byråkrati, mer kultur” Aftenposten 22.04.07
[11], Røyseng, Sigrid (2003) ”New public management møter kunsten. En institusjonell analyse” Nordisk kulturpolitisk tidsskrift

MITT FØRSTE MÅL ER (snart) NÅDD: minus 10 kg!

2008-01-20T12:06:00.000+01:00

To dager før nyttår startet jeg slankekuren. Da veide jeg over 130 kg. På min andre blogg http://www.kjellemann.wordpress.com har jeg skrevet SLANKEDAGBOK.

Den har vært til god hjelp for meg - og det er å håpe at det har inspirert andre også. Å slanke seg er en kamp. Egentlig er det for veldig mange en livslang kamp.

Jeg er en såkallt JO-JO slanker. Det vanskelige synes jeg, er ikke å slanke seg men å beholde vekten. Høres sikkert rart ut for dere som er så heldige å ikke behøve å tenke på vekten. Jeg må tenke på vekten hele tiden. Eller mer riktig sagt: Jeg BØR tenke på vekten hele tiden. Ofte stemmer dette dårlig med de andre kampene man har i løpet av livet.

Det er en rar balansegang dette. Jeg har lett for å legge på meg både i gode og dårlige tider At jeg denne gangen ble så tykk som jeg aldri har vært før (130 kg) kunne jeg skyldt på skolen. Vel, jeg ikke bare kunne - jeg gjør det! Men det er nok ingen GOD GRUNN.

Mat er ikke bare en livsnødvendighet for oss. Mat er også noe vi bruker til trøst, til glede, til belønning og som straff. Derved avliver jeg myten om at tykke mennesker alltid er ulykkelige mennesker. Det er ikke sant!

Dagboken har vært en hjelp. Og den er blitt mitt bevis. Skrevet ned mest for meg selv - men her deler jeg den også med andre. Det er mine tanker om kampen - kampen med kiloene!

>

HER GJENGIR JEG SLANKEDAGBOKEN I SIN HELHET DE FØRSTE 20 DAGENE:

SLANKEDAGBOK
desember 30, 2007 av kjellemann

hmm.. Denne siden liker jeg ikke..

Men jeg skal tvinge meg selv til å skrive her - selv om det går dårlig. Håper at flere kan bli med

Min slanking starter som et nyttårsforsett. Her vil jeg skrive ned hva vekta viser (det trenger ikke dere gjøre hvis dere ikke vil) og hvilke bra ting jeg gjør (eks gå turer) Til jul fikk jeg skritteller og kanskje skriver jeg ned slike ting. Synes dog ikke det er det viktigste, men kanskje bra for å konkurrere med seg selv?

Jeg h å p e r jeg skal klare det. Mål? tja - 100 kg? Da må jeg ned 30… Men jeg tar en kilo om gangen…

Vel - har du lyst å bli med så heng på - hvis ikke så kan du jo følge med litt allikevel ;-)))

januar 1,
vel, så er startskuddet gått og jeg har startet slankingen. Ble egentlig litt skjev start fordi jeg fikk ikke veid meg fra morgningen slik som jeg hadde tenkt, men jeg har iallefall veid meg da og nålen stoppet på:

1 2 8 , 2 kg..

Jeg kjenner det gjør nesten vondt å skrive det for jeg har aldri veid så mye. Dvs jeg har veid mer enn dette også men det var jo nå i julen, da nålen stoppet på over 130.. Jeg har brukt noen dager nå på å “lande” slik at overgangen ikke skulle bli altfor stor - og det er vel derfor jeg har “gått ned” til 128. Jeg har også noen dager tatt vanndrivende tabletter. Egentlig ville jeg prøvd å faste noen dager - fordi jeg tror det er sunnt uansett - og også fordi det blir som en slags “markering”. Men jeg har ikke noen oppskrift på hvordan man faster. Hvis det er noen som har det så ville jeg blitt takknemmelig.

Jeg skal love meg selv å ikke veie meg for ofte og så skal jeg prøve å skrive ned tanker og det jeg har gjort bra her på dagboken..

I dag ble det som sagt veldig skeiv start så i dag har jeg spist en halv baguette og “maula” rent svinekjøtt + drukket masse kaffe og vann.. De første dagene vil jeg prøve å drikke mest mulig og spise minst mulig og mest mulig rent kjøtt - ren fisk - ren kylling osv.. Eks frokost så kan jeg maule makrett i tomat, eller tunfisk feks..

Vel, sikkert ikke riktig metode men jeg må gjøre det som er viktig for meg. Det er faktisk litt viktig for meg nå i begynnelsen at jeg kjenner at jeg sulter. Høres sikkert rart ut og mange vil vel endatil si at det er feil. Men jeg tror det er riktig for meg i starten til jeg kommer igang.,

januar 2, 2008
Ups! Hva gjør man når din bestekamerat vil overraske med Hamburder fra Bergbyes på første dagen av slankekuren min? Jeg spiste den! Med god samvittighet. Og aldri har pommes frites `n smakt så godt! hehe.. Men kameraten min var omtenksom nok å bestille kyllingburger da - selv om det nok utgjorde lite.

Veide meg i dag tidlig og stoppet på 127, 6..

Skal jo egentlig ikke veie meg så mye men klarer ikke la vær.
I dag skal jeg rydde ned julen her inne så da blir jeg litt i aktivitet og så håper jeg å gå en tur i ettermiddag.

Jeg gir meg selv et smiletegn. Jeg er flink tross alt

januar 3, 2008
Dag 3: Vekten i dag stoppet på 126,2

Jeg vet, jeg burde ikke veie meg så ofte men nå skylder jeg litt på at jeg skal skrive resultatet her på bloggen også…

Og i starten så går man jo fort ned. Det er masse vann som forsvinner fra kroppen. I går drakk jeg nesten bare. Masse vann og masse kaffe, 3 clementiner og til “middag” spiste jeg “flatbrødsoll” (knust flatbrød og melk) Jeg vil forsøke å bare drikke i dag også. Jeg gjør det litt pga følelesen av at jeg “renser” kroppen. Dessuten liker jeg å lide litt - for å markere at jeg er i gang. Jeg får etterhvert litt følelsen av at det er deilig å gå litt sulten.

Jeg driter i om dette kanskje ikke er “riktig måte”. Jeg gjør det jeg føler er riktig selv.

Jeg kommer nok ikke til å følge noen spes kur. Når jeg begynner praksis på mandag så begynner jeg med frokost, lunch og middag og kanskje et lite kveldsmåltid (frukt feks)
Så blir det bare å tenke på hva man spiser og mengden. Jeg gidder ikke å være hysterisk heller.

I går gikk jeg ikke tur - men jeg ryddet ned julen her hjemme og det var jammen slitsomt nok I tillegg skulle jeg inn i boden og hente juleeskene - der hadde jeg hengt opp blomsterløker i en dynetrekk ned fra taket. I det jeg skulle gå forbi denne så hørte og så jeg at det beveget seg inne der.. Jeg fryser enda ved tanken.. Det var antageligvis en rotte inni der. Jeg hylte og skrek og aktiviteten som etterpå fulgte med rive og slag mot denne uskyldige dyneposen ble dagens trim. Jeg tror bare redselen fjernet en god del kalorier!! ;-)))

Jeg hater rotter og mus (av alle slag….) Jeg pleier å si at jeg føler meg voldtatt når jeg har vært i kontakt med disse krapylene. Jeg føler meg ikke ren. Jeg kan vaske meg og vaske meg men allikevel føler jeg meg skitten. Det er helt sant. Dynetrekket ligger fortsatt ute ved døren her. Tanken på at det KAN være en rotte inni der - død eller levende - gjør meg kvalm. Jeg må få hjelp av noen til å få fjernet det…

Ja jeg er litt homo på dette området. hehe..

Vel, det var en liten hverdagshistorie i tillegg til min slankedagbok.

januar 3, 2008
Må bare legge til en ting. Det er klart at når jeg nå ikke spiser men prøver å bare drikke så er det viktig å tilføre kroppen vitaminer. Jeg tar 6 forskjellige vitamintabletter.

januar 4, 2008
Dag 4: Vekten stoppet på 126.

Nå har jeg “fastet” i 3 dager. Jeg har drukket bare masse vann, kaffe, grønn te + bittelitt Cola Zero.. Jeg har dog spist et par bananer, et eple og noen clementinger. Ja også må jeg bekjenne en liten “synd”. Jeg skulle hente en kamerat fra flyplassen Torp i går og skulle innom en bensinstasjon og kjøpe brød til han. Vel - jeg kjøpte en pølse - glemte brødet og det var det…… hehe.. Altså, jeg klarte ikke engang kjenne lukten av pølse en gang og klarte ikke motstå fristelsen. Selvfølgelig fryktelig dumt for det hadde vært omtrent ti ganger bedre å heller spist en brødskive klokka seks - så hadde jeg ikke vært så sulten. Men men… Gjort er gjort og spist er spist. Den smakte nyyyydelig!

Nå, etter tre dager faste har jeg gått og kjent på følelsen sult og hele vitsen med dette, foruten å “rense” kroppen, er å venne meg til at sultfølelse kan være litt godt også. Jeg har ikke gått så mye ned i vekt. “bare” 2,2 kg siden jeg startet for fullt. 4 kg siden romjulen. Men jeg er enda bare i startfasen. I helgen skal jeg gjøre litt mellomtingen. Spise lite men ofte og spise mye frukt. Ikke spise middager - heller bare ta å maule makrell i tomat. Fra mandag begynner jeg på praksis og da vil jeg begynne vanlige rutiner med frokost, luch og middag + frukt til kvelds.

Var hos naprapaten min i går og han mener at jeg gjør det feil - men som han sa det viktigste er å finne den metoden som passer for meg. Og slik er det. Dette er noe jeg må igjennom FØR jeg får begynt “normalen”

Andre må gjøre det på sin måte og som passer dem.

januar 5, 2008
Dag 5: 125,8..

Jeg ler av meg selv som veier meg hver dag. Men det er jo gøy så lenge det går nedover.. Den dagen det stopper opp skal jeg forsøke å skrive det ned i dagboken da også.. Lover!

Jeg ser dog at det ikke er så mange som leser slankedagboken min da.. Men så lenge det hjelper meg selv så er det jo ok allikevel. Jeg kunne skrivd det ned på et papir og beholdt det for meg selv - men blir liksom ikke samme effekt.

I kveld kommer en kamerat og vi skal drikke vin og kanskje spise ost. Det blir en utfordring. Jeg tar den!

januar 5, 2008 en hilsen fra Randi
Lykke til - med vinen, osten og vekten

januar 5, 2008
Takk Randi ;-))) Kose deg selv i helgen

januar 6, 2008
Dag 6: 124,8 !!

Denne må jeg si jeg ble veldig glad for.

Tror jeg blir nødt å takke snømåkingen i går. Så var da snøen bra for noe!

(HER FIKK JEG EN ALDRI SÅ LITEN PSYKISK KNEKK GRUNNET DIV OMTALER AV MEG AV NOEN MENNESKER SOM HEVDER SEG "OMTRENT 100 GANGER BEDRE ENN ANDRE" OG JEG BESTEMTE MEG FOR Å SETTE BLOGGING TIL SIDE LITT - TA EN PAUSE. MEN JEG FANT SÅ UT AT JEG VILLE FORTSETTE SLANKEDAGBOKEN ALLIKEVEL. Det får da være måte på hve disse menneskene skal få ødelegge...)

januar 11, 2008
dag 11: Fikk lyst å bare oppdatere de som evt følger slankedagboken min + at jeg gjør det litt for min egen skyld også. Det er liksom litt greit å få ned på papiret fremgang - motgang.

Jeg opplever ikke motgang i slankingen min, selv om vekten står på det samme. Det er som at jeg føler nålen på vekten er limt på 124,8. Jeg forstår det ikke helt for jeg har ikke “syndet” i det hele tatt. Heller tvert i mot.. Forskjellen ligger i at jeg jo har begynt å jobbe - blitt mye mer aktiv - og har faktisk hatt bærejobb og tømt et ungdomsklubblokale. Mine medarbeidere sier at jeg ikke går ned fordi jeg får muskler.. mulig. Noe er det iallefall.

Er jo vant til at vekten stopper opp, men hadde bare ikke ventet at det skulle komme så tidlig. Vel, vel… det er i sånne tider det er vanskeligst å slanke seg - når vekten står stille. Jeg kommer nok over denne kneiken også Og da når vekten begynner å gå ned igjen - blir det en fryyyyd!!

Ser at slankedagboken min har noen besøk hver dag. Håper at den har nytte for fler enn meg.

Jeg har hatt en tøff tid rent sånn psykisk noen dager og bestemte meg for å sette blogging på vent. Dette gikk jo utover slankedagboken min også. Skal prøve å oppdatere akkurat denne. Blir vel ikke krangel av ting her inne akkurat… hehe..

januar 13, 2008
Dag 13: vekt: 125,2

Helgene er absolutt de vanskeligste når man slanker seg. Det er da det er tydeligst at “vanlig folk” som ikke trenger være opptatt av vekt, koser seg med god mat, snacks og kos.

Fredag var jeg invitert på bursdag og jeg var ute på byen i porsgrunn. Drakk en flaske vin og masse øl - og ble frita dull - og på vei hjem kjempesulten selvfølgelig. Pølse med rekesalat - stor sjokolade - og marsipangriser til halv pris…. Sovnet på sofaen med sjokoladen i hånden som om det skulle vært det kjæreste jeg hadde.

I går lørdag var jeg på nok en bursdag. Forrett, middag og dessert på restaurant, et par øl og en drink.

Var spent når jeg gikk på vekten i dag og trodde vel at det skulle vises verre. En liten oppgang - men jeg tenker at jammen var det verdt det.

Men slankespøkelset er jo litt slik. Det er som at det skal vise at å “koseseglittskaderdaikke”. Nei det gjør ikke det - men kunsten er å kunne fortsette slankingen etter slike helger. Man må være hard mot seg selv. Kosedager skal man ha - men det holder med kanskje bare en i uken? Og kosen kan jo byttes ut med den vanlige sjokoladen til kanskje å gå ut på en restaurant og spise en “ordentlig” middag. evt bytte ut en slankemiddag med en grandiosa en gang i blant.

I dag er jeg iallefall i full gang igjen Og en slik helg skal ikke få ødelegge!

januar 14, 2008
Dagens slanketips: Omgi deg med kristenfundamentalister - da er det lett å spy….

januar 15, 2008
dag 15; 124,4 ;-)))

januar 16, 2008 en hilsen fra kristenfundamentalisten helge
hei kjellemann! siden du oppgav det som slaketips sender jeg deg her en velmenende melding fra en kristenfundamentalist!;-) Håper bidraget er til hjelp.

Lykke til med slankingen!

januar 16, 2008 Mitt svar til Helge
Setningen var et utløp for kraftig frustrasjon. Jeg oppfordrer ingen å spy for å slanke seg - det er veldig farlig. Men kristenfundamentalister har i den siste tiden gjort meg meget kvalm. Det har faktisk gjort meg syk - tro det eller ei.

Kan bare oppfordre deg å tenke deg om. Å være velmenende er ikke akkurat det jeg forbinder med kristenfundamentalister og dere har aldri hjulpet meg - tvert imot så ødelegger dere mer enn dere aner. Men det ser det ut til at dere aldri aner noen ting om.

Søker jeg hjelp går jeg til de som faktisk er velmenende og som er det på ærlig vis. Det gjelde seg slanking som ellers i livet.

IKKE ALLE HAR HJELP OVENFRA - SLANKE MEG MÅ JEG GJØRE SELV!

januar 17, 2008
dag 17: 123,2 !!!

Endelig kan det synes som om vektnålen beveger seg igjen - etter å ha stått stille og til og med til tider har gått opp litt. Det fantastiske er nettopp at den nå går den riktige veien - altså til venstre!

Siden jeg startet slankingen (den offisielle ;-)) har jeg tatt av overkant av 5 kg. Siden romjulen har jeg tatt av 8..

Det var frustrerende å møte en kamerat av meg som jeg ikke har sett på lenge i helgen. Han var nesten sjokkert over hvor mye jeg hadde lagt på meg siden sist han så meg… Og jeg som faktisk hadde tatt av flere kilo… hehe

Wasa knekkebrød har kommet med en fantastisk nyhet for oss slankere. I butikkene nå finner du ferdig smurte knekkebrødsandwicher. Den heter wasa new sandwich og finnes i 3 varianter:
- cheese & chives
- cheese & cream (tror jeg)
- cheese & pepper

det er 85 kcal i hver sandwich.
Jeg pleier å kjøpe noen av de som jeg har i sekken og som jeg spiser hvis jeg blir veldig sulten. De koster ca 8-9 kroner.

Drikk vannnnnnn!!!

januar 17, 2008
Fant denne her fra iBergen.no (liiitt oppklarende;-)):

- For å gå ned i vekt må du forbruke mer energi enn det du får i deg gjennom mat og drikke. Det er liksom regel nummer én, sier ernæringsfysiolog Cathrine Borchsenius, ved Din Kost til Mozon.no.

Helsesiden mozon presenterer 30 slankemyter som ikke virker:

1. Jeg blir tynn av å droppe måltider.

2. Jeg trener, derfor kan jeg spise!

3. Jeg stoler på baderomsvekten.

4. Nei til lavkarbo-dietter.

5. Jeg blir tynn av sukkerfri brus.

6. Melk setter seg på hoftene. Personer som drikker melk mister faktisk mer fett enn de som kutter ut melken. Det er fordi kalsiumet i meieriprodukter trigger fettforbrenning istedenfor lagring av det. Resultatene ser du ved å innta 3-4 porsjoner, som et glass skummet melk eller en yoghurt som inneholder mindre tilsatt sukker, daglig.

7. Jeg MÅ spise når oksehungeren slår til. Nei, det er ikke sikkert det er mat som må til. Det holder muligens bare å drikke litt vann. Kroppen blander ofte sultfølelsen med tørstfølelsen. Har du spist i løpet av de siste to timene, bør du ta et glass vann istedenfor en matbit.

8. Olivenolje er kalorifattig. Olivenolje er bra for deg, men en spiseskje inneholder rundt 120 kalorier, noe de fleste andre oljer også gjør. Prøv heller å spraye på oljen. En sprut inneholder rundt fem kalorier.

9. Slank av stress. Det er mer sannsynlig at stress vil føre til vektøkning. Stress utløser hormonet kortisol, som stimulerer appetitten.

10. Frukt er kalorifritt.

11. Slank av detox-kur.

12. Du kan ikke drikke alkohol. En hver diett som nekter deg å kose deg litt er dømt til å mislykkes. Men det er en annen grunn til at du ikke burde nekte deg selv alkohol: Ifølge spanske forskere finnes det en ingrediens i rødvin, resveratrol, som spalter fett.

13. 1000 kalorier om dagen ved slanking. Anbefalingen er å holde seg til minst 1500 kalorier om dagen.

14. Flytende kalorier teller ikke.

15. Salater er alltid slankende. Ikke nødvendigvis. Består salaten din av en klatt majones, en håndfull revet ost og baconbiter, i tillegg til grønnsaker, kan kalorimengden stige fra 50 til 350!

16. Lite fett betyr få kalorier.

17. Fy til alt som heter fett. Det er ikke slik at du må gi opp alt som heter fett. - Personer som får 35 prosent av sitt daglige kaloriinntak fra sunt fett, som fra nøtter og fet fisk, går ned mer i vekt enn de som spiser halvparten så lite, sier ernæringsfysiolog Jennette Higgs. Men mengden mettet fett bør ikke overstige 25 gram om dagen, og styr unna transfett.

18. Jeg spiser lite. Den gjennomsnittlige slankeren nedvurderer mengden mat de spiser med inntil 800 kalorier per dag. For å få full oversikt over hva du stapper i munnen, bør du føre en dagbok etter alle måltider.

19. Jeg har lav forbrenning.

20. Amming = vektreduksjon. Det er sant at ammende kvinner forbrenner rundt 500 ekstra kalorier om dagen. Men fyller du på med en flaske cola eller en sjokolade hver dag har dette ikke noen effekt.

21. Nøtter er sunt. Nøtter er stappet med en fettype som er sunt for hjertet. Men vektmessig inneholder nøtter flere kalorier enn potetgull.

22. All lett-mat har lite fett. Egentlig så betyr ikke disse ordene noe, og egentlig kan det hende at du får i deg mer fett enn du tror. En vare som virkelig har redusert fettinnhold skal ha mindre enn 3 gram fett per 100 gram.

23. Det er skjoldbruskkjertelen min. Selv om omkring 15 prosent av alle voksne har problemer med skjoldbruskkjertelen, vil bare én prosent gå opp i vekt som et resultat av dette, sier amerikanske eksperter. Men har du vektproblemer i tillegg til fortynning av håret, føler deg kald, har mensproblemer og humørsvingninger, kan dette knyttes til skjoldbruskkjertelen.

24. En bit er ikke farlig. Vel, det kommer an på hva du spiser. En stor bit av en cheeseburger kan inneholde så mye som 70 kalorier. I tillegg skal det bare en liten bit til for å trigge hjernen - noe som gjør det fryktelig vanskelig å ikke spise opp resten.

25. Mat om kvelden feter mer. Ikke nødvendigvis. For det kommer an på mengden kalorier du får i deg i løpet av en hel dag.

26. Mine foreldre er overvektige. Genene dine står kun for 10 prosent av din risiko for å gå opp i vekt. Mens 90 prosent baserer seg på hva du spiser og hvor mye du trener.

27. Mørkt brød er slankende. Nei, ikke helt. Enkelte mørke brødtyper har gøy GI, som kan øke nivåene med insulin i kroppen, som bidrar til å lagre fett.

28. Slank av å røyke. Når du slutter å røke går forbrenningen litt ned, men den vil etter hvert stabilisere seg, og i tillegg vil du få mange andre gode helsegevinster.

29. Feit av karbohydrater. Det er ingen vits å forsøke å kutte ned på karbohydratene, for i et forsøk på slanke kvinner viste det seg at de spiste like mange karbohydrater som overvektige, bare at de spiser færre karbohydrater med høy GI, som loff og hvitt ris.

30. Margarin er bedre enn smør. Faktisk så inneholder de omkring samme mengde kalorier. Bruk heller plantemargarin som inneholder umettet fett.

Har du mistet gnisten? Du tar deg bedre ut enn du tror - garantert!

januar 18, 2008
Dag 18: hver fredag har jeg kosedag. Det vil bare si at jeg unner meg noe godt. Ikke sjokolade og snacks men jeg unner meg en god middag - alt fra middag på restaurant eller grandiosa pizza.

I dag har jeg spist grandiosa

januar 20, 2008
Dag 20: 122,2 kg
Jeg er tilbake der hvor jeg var for et halvt år - ett år siden ca. Det føles deilig!

Var og kjøpte meg en del nye klær på fredag - og selv om jeg ikke hadde så god råd til det så tok jeg meg råd til det. Det er viktig å gi seg selv gaver når man føler at man har vært flink. Før var denne gaven sjokolade og jeg syntes jeg fortjente sjokolade hver dag - nesten! Den gjorde meg tykkere og tykkere. Nye klær gjør meg ikke nødvendigvis slankere men de gjør meg gladere!

Noen vil kanskje si at jeg slanker meg for fort. Jeg har altså tatt av nesten 9 kilo på 22-23 dager. Det er mulig at det har gått for fort - men som sagt mange ganger før så må jeg starte såpass sterkt for at jeg skal klare det.

I går var jeg veldig svimmel. Det skal man ikke være. Og det er et tegn på at man går litt for fort frem og spiser for lite rett og slett. Da spiser man - rett og slett! Behøver ikke være store måltider fordi om man føler seg svimmel - kanskje er det nok bare med et par knekkebrød. Igjen må jeg nevne disse wasa sandwichene - de er fantastiske!

Jeg har på en måte snart nådd mitt første mål - altså 120 kg. Det neste målet blir 110. Neste der igjen blir 100 - 105. Og der tenker jeg at jeg skal være. Det er meg rett og slett!
Jeg har for lenge siden insett at jeg aldri kan bli tynn.

Hvor lang tid slankekuren vil ta aner jeg ikke. Det vil komme perioder hvor vektnålen er som limt fast på et tall. Det er utfordringene. Det er de vanskelige tidene. Det er da det er lett å gi opp! Saken er at når man slanker seg så handler det veldig mye om å endre en livsstil. Har du først anlegg for å legge på deg er det dessverre slik at man går på en livslang slankekur. Det handler om å si nei til fet mat og snacks i hverdagen. Bringe kosedagene tilbake - ikke kose seg hver dag! Likedan er det viktig å røre på seg. Jeg hater selv å høre dette. Dessverre er det sant…

IDOL-MENIGHETEN

2007-09-09T13:53:00.000+02:00

IDOL har startet igjen på TV.

Unge håpefulle mennesker står foran et dommerpanel og får lov å prøvesynge. Målet er for de fleste berømmelse, karriære og det å bli et POP-IDOL. Kvaliteten er sterkt varierende og noen deltar nok vel vitende at de like godt kan bli kjent for den ekstremt DÅRLIGE fremførelsen. Som sagt før så mange ganger; Det er det EKSTREME som selger. Mange ganger sitter jeg forundret og lurer på tv-selskapet som fokuserer så veldig på de mange dårlige i stedet for å fokusere på de som synger bra. Det er jo åpenbart - det ekstremt dårlige er vel så god tv-underholdning! De dårlige i dommerpanelets øyne blir ydmykende bedt om å forlate scenen, mens de gode får en gratisbillett videre.

Jeg kan ikke fri meg fra å sammenligne dette med hva kristne gjør og tenker.
Kristne mener også at vi mennesker står overfor et dommerpanel på vår siste dag. Gud og St.Peter! De kristne søker også "berømmelsen"! De går i et håp om å bli godtatt til himmelen!

Nå skrev jeg håper men egentlig tror jeg at de kristne tror seg ganske sikre på å få en enveisbillet direkte til himmelen.

Men ER det nok å kalle seg kristen?

Som i IDOL er det vel en del både gode og dårlige kristne? Noen "synger" så absolutt falskt, noen har forskjellige motiver for å delta, alle vil vinne - enten det er på den ene eller den andre måten. Målet er himmelen. Frykten er det beryktede helvete.

Jeg spør meg selv; Hvorfor er det ikke nok å bare være et menneske? Hvorfor må vi alltid søke etter Idoler, være som dem, opptre som dem og ha de som det vanskelige oppnåelige men absolutt ikke helt uoppnåelig?

En kristen hevder han er utvalgt. Men selv en kristen har meldt seg på, akkurat som ungdommer melder seg på IDOL. Man tar et valg. Kristen eller ikke-kristen, Idol-deltager eller bare en seer av Idol.

Er man ikke deltagende er man så et dårligere menneske? Er man ikke da en utvalgt?
Jeg er født. Dermed er jeg utvalgt. Vi som mennesker står overfor veivalg gjennom hele livet. Vi kan velge en vei som ser bra ut men som senere viser seg å kanskje ikke være så bra allikevel. Man kan nok også velge en vei som tilsynelatende ser både ujevn og kronglete ut men som allikevel viser seg å være et bra valg.

Veien blir til mens man går er det noe som heter. Selv en Idol-deltager er ikke fullkommen selv om han skulle vinne. Selv en kristen er ikke fullkommen om han har som mål å komme til himmelen. Selv en ikke-kristen er ikke fullkommen om man kun har som mål å leve livet slik det er gitt oss.

Vi synger alle litt falskt innimellom. Vi trenger ikke et dommerpanel for å konstatere det... Når vi synger "skjærende falskt" så sier jammen folk fra enten det nå er familie, venner, skole, jobb, kollegaer. samfunnet, eller myndigheter. Dommerpanelet følger oss gjennom hele livet. Vi er dømt allerede lenge før vår siste dag og hvor mange mener at vi skal stå overfor den endelige dommen.

Jeg tror ikke på helvete. Jeg vet ikke hva himmelen betyr heller. Men jeg vil heller velge å tro på det - fordi det tydeligvis er noe bra, noe godt. Det er mennesker som dømmer mest. Vi dømmer hverandre hele tiden. Vi lager et helvete for hverandre på jord, mens vi lever, mens vi lever sammen. Det er synd, både i meningen at det er trist og at det er synd i kristen mening.

Respekt handler det om. Og motiv. Hvilket motiv har vi for ikke å gi hverandre respekt?

MOTIV er et ord som jeg har fundert mye over i de siste dagene. En naturlig begrunnelse for å utføre en handling.

Jeg synes ordet motiv har så mye i seg. Hva er menneskenes motiver i livet?
Vel, vi har jo ikke selv valgt å bli født. Det er foreldrene våre som hadde et motiv med dette.

Motiver kan være egoistiske eller uegoistiske, medlidende eller hatske, respektfulle eller disrespektfulle.

Hvilke motiver har kristne til å ikke godta min legning?
Hvilke motiver har kristne til å si at mitt liv er perverst, sykt, ødeleggende for samfunnet?
Hva er deres motiver for å si at homofili ihertfall ikke kommer fra Gud?
Hva er deres motiver med å si at jeg bør avstå fra homofil praksis, dvs sex.

Jeg har ikke svar på dette egentlig. Jeg kan bare tenke meg det.
Jeg tenker at de mener at deres egne liv IKKE er perverse, syke eller ødeleggende for samfunnet. Iallefall mener de at deres liv kommer fra Gud. Og de mener at de selv kan ha sex, mens jeg bør avstå fra den gleden.

Er det ikke fantastisk at jeg til dags dato aldri har hørt en kristen si til meg at:
Som homofil bør du ikke drepe!
Mange mener allerede at som homofil er jeg utro, sexfiksert, såkallt pervers. Ja endatil er det noen som mener at mitt liv ikke kan utelukke at jeg har sex med barn eller dyr.

Kristne er så absolutt mitt vanskeligste dommerpanel. Ikke Gud eller st.Peter.
Jeg prøver å synge så rent og fint som overhode mulig. Jeg tror endatil jeg synger mange ganger renere og penere enn dem selv. Motivene mine er å bli respektert, akseptert og å bli sett på som like verdifull som alle andre av mine "konkurrenter".
Å smiske hjelper garantert ikke, heller ikke å gi gaver. "Kollekten" tas selvfølgelig imot, men jeg blir bare velsignet og ønsket god tur videre.

Jeg ser meg selv som gråtende, gående ut av rommet. Trøstet av de andre. NESTE ÅR! Da kan du prøve igjen, sier de.

Men nei. Ikke neste år, sikkert ikke neste tiår heller. Kanksje aldri.

Det er å håpe at hvis det finnes en Gud og en st.Peter - og på min siste dag at de vil forbarme seg over meg og si. Greit, du sang noen ganger falskt, men sangen som helhet var bra allikevel. Du går videre! Tenk, så kunne jeg endelig få se hvordan himmelen ser ut ;-))

EN BLOGG - HAR DEN MAKT?

2007-09-08T15:00:00.000+02:00

redigert 9.september

Ja definitivt! En blogg kan ha veldig mye makt. Det har vel mange sett de siste dager. Jeg tenker på Kristenblogg.no artikkel:
Tillitsvalgt i Arbeiderpartiet koser seg når kristne “råtner” i fengsel skrevet av Arild Holta

Denne artikkelen var den som var med på å skape oppmerksomhet rundt Mathias Reither

Arbeiderpartiets styremedlem i Loddefjord Mathias Reither trakk seg torsdag fra sine verv etter at han på en blogg ga uttrykk for at det er bra for kristne misjonær å råtne i fengsel.

«Jeg koser meg hver gang en eller annen fra en karismatisk menighet får råtne litt i fengsel i Midtøsten eller Øst-Asia på grunn av misjonering. Det har de bare godt av», skrev i Mathias Reither på det kristne nettdebattforumet kristenblogg.no.
«Hadde jeg vært kulturminister hadde alle de karismatiske menighetene mistet statsstøtten over natten. Mange ønsker dette, til og med mange i toppsjiktet i partiet», skrev Reither.(http://www.magazinet.no)

Resultatet av disse uttalelsene og denne saken ble at Mathias Reither trakk seg fra sine verv i AP etter at han først ba om unnskyldning for ordene han hadde brukt.

La meg med en gang få si at jeg ikke støtter uttalelsene til Mathias Reither. Men jeg kan heller ikke se bort i fra at kristenblogg og Arild Holta kan ha egne egoistiske motiver for å skape slik oppmerksomhet rundt disse uttalelsene. Arild Holtas motiv kan være å få større oppmerksomhet rundt sin kamp mot, hva han selv kaller "det såkallte barnevernet", og Andreas Hesselberg som driver den private(?)bloggen kristenblogg hadde en mulighet til å få masse gratis omtale av sin blogg.

Jeg må poengtere at kristenblogg selv har formidlet flere grove artikler bl.a om homofili som jeg ikke synes er noe bedre enn uttalelsene til Reither.

her er et par eksempler:
"To ord som ikke passer sammen: «Homofile ekteskap» skrevet av fastupwards.com
http://www.kristenblogg.no/?p=551

her er et par utdrag fra artikkelen:

"Homofili er en slik forvrengning, og Gud lar det ikke være noen tvil om at et homoseksuelt parforhold ikke på noe vis er akseptabelt for ham. Bibelen kaller det en vederstyggelighet i 3Mos 18:22, beleilig plassert mellom ofring av spedbarn til Molok, og sex med dyr. Homofili i seg selv er altså avskyelig for Gud, men dette forkynnes ikke lengre blant de kristne."

Homofili bringer ikke annet enn skam, fordervelse og død.

"Åke Greens preken" gjengitt av "Martinius"
http://www.kristenblogg.no/?p=522

"Genom att legalisera partnerskap mellan män och män och kvinna och kvinna, så kommer det att skapa katastrofer helt enkelt, utan dess like.

Vi ser följderna redan av det här, vi ser det genom AIDS som sprider sig. Nu är inte alla AIDS-smittade homosexuella, men det har uppstått på grund utav detta en gång i tiden. Och sedan kan naturligtvis oskyldiga människor bli smittade av denna hemska sjukdom utan att för den skull ha någonting med det som ligger bakom i detta, vad det gäller homosexualitet."

Bibeln tar upp här och undervisar om dessa abnormiteter. Och sexuella abnormiteter är en djup cancersvulst på hela samhällskroppen. Herren vet att sexuellt förvridna människor kommer till och med att våldta djuren. Inte heller djuren går fria för människans sexuella behov och brand som är tänt i en människa utan till och med det kan man ägna sig åt.

"På grund av dessa synder kommer landet att utspy sina invånare. Det politiska svaret i vårt land på detta är ju vad Paulus säger. De vet vad Gud har bestämt, att alla som lever så förtjänar döden, ändå är det just så de lever, ja än värre

Vi har fått lära oss ord som incest, pedofiler och övergrepp på barn. Ord som gör insyn för, som tillhör abnormiteterna.

"Nu vill jag understryka att alla homosexuella är inte pedofiler, och alla homosexuella är inte perversa, men man öppnar ändå porten till förbjudna områden och låter synden få fäste i tankelivet.

Och den som är pedofil i dag började inte som sådan, utan började helt enkelt med att byta sitt umgänge. Det var så det började."

'Låt ingen bedra er', tror du att du kan vara en kristen och vara en homosexuell, då bedrar du dig själv. Du bedrar dig, du lurar dig. Sen om andra säger att det inte är så farligt, utan att Gud är kärleksfull och allt det här. Han är kärleksfull men han är helig och han har sagt att han hatar det här. Och då kan man alltså inte vara en kristen. Den som lever så är inte ett Guds barn och kan inte vara det, och det måste vi säga så (att) folk hör det; 'lura er inte, kära människor! Det är bedrägeri på högsta nivå, om ni tror att ni kan lura er, för djävulen säger, 'du kan vara en kristen och du kan vara god som en kristen och du kan leva så här ändå, du kan vara trogen i partnerskap', det säger själafienden, men Guds ord säger någonting annat; villfarelse som innebär straff, läste vi från romarbrevet.

+ + + +....

Jeg skjønner at en kristen opplever Reihers ord for ufølsomme og onde.
Jeg skjønner alle de homofile som opplever kristenbloggs oppslag som ufølsomme og onde.
Jeg selv reagerte kraftig på disse uttalelsene og har mange ganger forsøkt å formidle og forsvare hva jeg mener på kristenblogg, men har følt at jeg ikke har fått forståelse for dette. Jeg har blitt møtt med "ville valgt andre ord.."
Men forsvinner meningene med ordene om man valgte andre "bedre ord"?

Jeg har bedt deltagere på kristenblogg komme med konkrete eksempler for hvordan min legning homofili eks kan være en "kreftsvulst på samfunnet" eller "bringe død, skam og fordervelse", uten å få noe ordentlig svar.

Pastor Jan Aage Torp har som kjent også på sin blogg, hatt Åke Greens preken som bloggoppslag. http://pastortorp.blogspot.com/2006/10/homoseksualitet-er-en-abnormitet-som.html

Dette førte som kjent til at LLH anmeldte Torp for hans uttalelser, men trakk denne anmeldelsen tilbake LLH trekker anmeldelsen av pastor Torp
- Vi har besluttet å trekke anmeldelsen av pastor Jan-Aage Torp for brudd på straffelovens §135 a - rasismeparagrafen, sier leder Jon Reidar Øyan.

- LLH har kommet til at anmeldelsen og en eventuell påfølgende rettssak vil gi Torp og hans meningsfeller mye oppmerksomhet. Det ønsker vi ikke å bidra til. En slik prosess vil også kunne gi Torp martyrstempel i enkelte miljø. Det vil vi unngå, fortsetter Øyan. http://www.llh.no/?module=Articles;action=Article.publicOpen;ID=2972

Denne tilbaketrekkingen har jeg full forståelse for. Uttalesene og meningene mange fundamentalistiske kristne kommer med er ekstremt grove, diskriminerende, selvgode, urettferdige og meningsløse. Men jo mer slike uttalelser og artikler får oppmerksomhet, jo mer grums virvles opp, jo mer oppmerksomhet får artikkelskriverne.
Og ofte tror jeg at det er nettopp det EKSTREME som bevisst brukes for å få nettopp oppmerksomhet. Jan Aage Torp har selv innrømmet dette og han beklaget at LLH trakk anmeldelsen fordi han ville "prøve" rettssystemet.

Pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken jubler over at Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring (LLH) har trukket tilbake politianmeldelsen av ham som bl.a. gjaldt uttalelser om at "homoseksualitet er en kreftsvulst på samfunnet". LLH sier at de er redde for å gi Torps motstand mot homofili for stor mediaoppmerksomhet, og at Torp kan komme til å få et martyrstempel.

-Dette er en stor seier for kommende generasjoner i Norge, sier pastor Torp. -Nå er det fastslått at i Norge kan man forkynne at homoseksualitet er synd, og at denne perversitet har negative konsekvenser for samfunnet som helhet og for individers liv. Det er også fastslått at vi har lov til å formidle til unge mennesker at det er mulig å få Jesu hjelp til å endre sin legning fra homofil til heterofil. Dette er en stor seier for ytringsfriheten og religionsfriheten i Norge, både i nåtid og fremtid!

Pastor Jan-Aage Torp beklager dog at han dermed ikke får anledning til den brede prøvingen i rettsapparatet av spørsmålene knyttet til Bibelens homofilisyn samt av den "helbredelsestjeneste" overfor homoseksuelle som han mener er nødvendig i Norge. -Vi får arbeide for at en annen instans i det offisielle Norge vil være villig til å ta opp dette til bred drøfting, sier pastoren
http://www.oslokirken.no/no/nyheter/homo_retrett_skyldes_llh_splid_og_frykt_for_jesusfokus_sier_pastor_torp

Mathias, tror jeg,skrev på kristenblogg som privatperson. Men han gjorde alvorlige feil ved å trekke inn AP og ledelsen i AP. Men jeg kan godt forstå Mathias at man så lett blir revet med, og helt klart er fristet til å "forsvare" og "poengtere" alt det meningsløse man blir møtt med der inne. Men allikevel så forsvarer jeg ikke det han sa.

Hva er kristenblogg? Er det en privat blogg som Andreas Hesselberg har startet og "driver" selv eller er det en blogg som skal representere kristenNorge? Var Mathias bevisst på at han skrev på en privat blogg eller tenkte han at dette var en representativ blogg for kristennorge? Har dette noe å si eller har det ikke noe å si?
Jeg trodde at kristenblogg ikke bare var en privat blogg iallefall. Det står flere steder på bloggen "vi i redaksjonen" "vi i kristenblogg". Andreas Hesselberg har jeg sett har fungert som bloggleder, bloggmoderator, artikkelleverandør og noen ganger deltatt som en vanlig diskusjonspartner med egne meninger.

Jeg spurte i dag på kristenblogg:
“Er kristenblogg Andreas private blogg?
Jeg ser han skriver i bloggen “Vi i kristenblogg” men hvem er vi?
Det har også vært en diskusjon her før om salg av t-skjorter og at inntektene av dette går til drift av bloggen. Er det vanlig å drive så aktiv kostbar reklame for en privat blogg?”

Andreas svarer:
skien: hva slags tullespørsmål er det du kommer med? Hva har min inntjening med dette innlegget å gjøre? Kanskje jeg tjener masse penger på denne bloggen. Kanskje jeg har solgt noen hundre t-skjorter. Kanskje jeg tjener 100.000 i måneden. Kanskje jeg ikke tjener noe som helst. Kanskje jeg selv har investert av min private lønn til Kristenblogg-prosjektet og går med underskudd. Kanskje jeg får personlig, økonomisk støtte av noen andre. Uansett: Du kan spekulere videre, for du har ikke noe med det. Administrasjonen og eier av Kristenblogg er foreløpig kun meg, ingen andre. Kan hende jeg skaffer et par moderatorer til ganske snart. Kan hende jeg ikke gjør det.

PS: hvis Kristenblogg “gjør deg til et dårlig menneske”, kan det jo være lurt å finne på noe annet å gjøre.

Denne tråden er nå helt utenfor tema, og tråden stenges.

Dermed fikk jeg heller ikke mulighet til å svare. Dette var tydeligvis et veldig ømfindtling tema og ta opp, utifra svaret jeg fikk av ham. Jeg kan bare dra den slutning at kristenblogg er en helt privat blogg i følge Hesselberg men som kanskje ikke alltid fungerer som det allikevel. En privat blogg som har veldig stor makt.

Det er iallefall all grunn til å ta til etterretning når man deltar på "slike" blogger. Det som kanskje var litt "uheldige" "derogdasigende ord", kan få enorme konsekvenser.

Jeg har selv mottatt trusler over telefon og mail pga deltagelsen min i denne bloggen (og andre kristne blogger)

Mange vil kanskje sitte nå og tenke: Hvorfor i h....... deltar så jeg på denne bloggen?

Mitt svar er:
ER DET SLIK EN KRISTEN BLOGG SKAL FUNGERE?
ER DET RIKTIG AT MAN SKAL VÆRE LIVREDD Å DELTA PÅ EN KRISTEN BLOGG?

For en utenforstående som aldri har hørt om kristenblogg og som nå leser om Mathias Reither drar kanskje den slutningen at kristenblogg representerer alle vanlige kristne. En slags uskyldig blogg som står for liberal god kristen tenkning og hvor Mathias Reither kommer inn med sine forferdelige ondsinnede ord mot kristne og som sjokkerer kristennorge.

Det er ingen tvil om at det i dag er det ekstreme som selger. Dette er virkelig virkelighetens "Big Brother"! Jo verre jo bedre og jo mer oppmerksomhet får man rundt sin sak. Jeg er dog usikker på om det var denne "positive" oppmerksomheten Reither ønsket med disse uttalelsene. Jeg har selv erfart provokasjonen og oppgittheten på kristenblogg. Man begynner innleggene forsiktig, men blir ofte møtt med et urettferdig og meningsløst "forsvar" fra kristenfundamentalistene som i den grad er så provoserende at man virkelig må beherske seg. La meg med en gang få si at kristenfundamentalistene der inne viser ingen eller liten respekt for en ikke-kristen eller en som utfordrer troen og meningene deres. Bibelen og Gudsordet er deres våpen og det brukes nær sagt for enhver pris. Kristenblogg får frem det dårlige i mennesket - helt klart!

Når dette er sagt skal man selvfølgelig være klar over at man som ikke-kristen og som besøker en kristen blogg befinner seg i naboens hage. Man er gjest på bloggen mer enn de hjemmevante andre kristne deltagerne. Derfor SKAL man være mer ydmyk, vise respekt. Det er bare det at det må selvfølgelig gå en grense for hva man skal finne seg i.

Gapestokken er innført igjen i Norge. Er man i en utsatt posisjon og gjør en feil, settes man straks i den offentlige gapestokken, studeres, granskes, "spyttes på" og gjerne fratatt både verdighet og all tillit. Da hjelper det ofte lite hva godt man har gjort før. Konsekvensene kan være meget alvorlige og det finnes i dag eksempler på at folk som er utsatt for dette har tatt sitt eget liv.

Som alltid vil jeg ikke hevde at jeg sitter med noe fasitsvar. Men jeg synes det er verdt å diskutere.

TIL HELVETE MED KRISTENBLOGG

2007-08-26T10:46:00.000+02:00

Overskriften er litt "metaforisk" i god kristen ånd og jeg mener det ikke slik det står - også litt i god kristen ånd.

Jeg mener det ikke fordi jeg ikke tror på helvete.

Men JA jeg tror kristenblogg er veldg ødeleggende og JA jeg skulle ønske at sånne blogger ikke fantes. Jeg tror ikke de har noen misjon for andre enn noen få selvdiggende ekstremister som så visst befinner seg på "den smale sti" og som dytter i grøfta alle andre som hindrer dem på himmelveien - som de nok selv ville kallt det.

Det jeg tror på er at menneskene på kristenblogg godt kan klare å lage helvete for mennesker hvis man skulle ønske å gi et svar der inne - et svar som kanskje ikke helt er i tråd med eliten der inne og deres "kristne" mening. Skal ikke komme nærmere inne på hvem som er eliten der inne. Men man finner ganske fort ut hvem det er som tilbringer hele dagene der inne fra tidlig morgen til sen natt. Det fatale er at kanskje de samme mennesker sitter der inne og fremhever sitt syn på familiepolitikk - selvfølgelig det kristne synet som jo er det eneste riktige må vite. Familieverdier... Jommen sa jeg smør.. (også en metafor)

Lederen der inne er noen ganger bloggleder, andre ganger moderator andre ganger bruker han kun bloggen for å fremheve sine egne meninger eller sine venners meninger. Nåde den som går imot. Og nåde den som ødelegger en tråd - hvis du da ikke er på hans lag da selvfølgelig. Kan han samtidig få solgt en t-skjorte eller to til driften av kristenblogg (?) så er det jo bra - for han. Det står VI I KRISTENBLOGG i innledningen - høres ikke det mere seriøst ut mon tro? Men det er bare han. Og rollen hans skifter som sagt.

Det er en blogg for gudedyrkelse - for oss vanligfolk vil det nok se ut som de har èn Gud alle sammen der inne. Mest vil jeg si at de dyrker seg selv. Motivene er ikke ærlige. De diskuterer egentlig seg selv. Setter seg selv over alt annet - ja til og med Guden de dyrker. Fasiten ligger hos dem - ikke hos Gud. Det er deres tolkning som er riktig - ikke den andre kristne og iallefall ikke den homofile kristne som skulle tørre å våge å si noe der inne.

Det er også en blogg for ekstremisme. Det virker som at de selv tenker at jo mer ekstrem jo bedre kristen er du. Sannheten, tror jeg, at de er så ekstreme at "vanlig folk" skremmes bort. Man er advart for å ha omgang med "slike" mennesker. Iallefall er jeg blitt det både av venner og leger. Ja, noen ganger blir jeg rett og slett syk av det.

Mange vil nok sitte igjen med ett spørsmål nå; Hvorfor i all verden oppholder jeg meg da inne på dette "stedet"?
Jeg jobber med saken. Jeg vil nok trekke meg mer og mer unna. Jeg har ingen ting å "misjonere" der inne. Ja jeg hadde en slags misjon med å være der. Først ville jeg prøve å forstå hva de tenker.. Kall det en nysgjerrighet på kristendom. Det har jeg forlengst insett at - kristen kan jeg aldri bli! Jeg har ikke NOE ønske om å bli en som dem. Jeg er nok for glad i mennesker og menneskers ulikheter til det.
En annen ting var at jeg hadde en tanke om å forsvare eller forklare hva en homofil er. Dette som en konsekvens av at mange kristne hevder homofili er kreftsvulster på samfunnet, djevelens verk, syke, perverse, bringer skam, død og fordervelse.

Alt dette har jeg gitt opp. Synd fordi de på kristenblogg vil bare si at de "vinner" fordi Gud vil eller fordi deres tro på Gud er så sterk.

Jeg vil hevde at bare Gud vet sannheten. Gud skiller nok ikke på vinnere og tapere. Og jeg forstår Ham. For meg kan de gjerne føle seg som vinnere eller sterktroende, bibeltroende. Skulle jeg gitt dem et råd så måtte det være at de ikke må glemme at de er mennesker og at de inne på en blogg snakker med mennesker.

Blogging er bra. Men ikke alle blogger er bra. Jeg tror ikke Gud liker kristenblogg. Jeg tror Gud ønsker kristenblogg til helvete.

FATTIG OG RIK - OG FATTIG SOM RIK

2007-08-25T12:41:00.000+02:00

Fattigdom
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fattigdom kan defineres som:

Mangelen av muligheter til å leve et liv som tilsvarer bestemte minimale krav. Disse kravene kan være svært forskjellige avhengig av tid og sted.
Begrepet fattigdom brukes ikke kun om enkeltpersoner eller grupper av mennesker, men også stater, land og adminitrative enheter.
Vi kan også se fattigdom i flere sammenhenger. Vi har den økonomiske fattigdommen; med det menes det å lide materiell nød, altså med mangel på penger, materiele goder og resurser.

Vi har også den sosiale fattigdom; det vil si å være sosialt ekskludert, men samtidig avhengig av samfunnet for å føre et liv slik samfunnet forventer. Samfunnet forventer for eksempel at vi skal delta i samfunnslivet og å etablere familie.

Når man lever i fattigdom har en ikke mulighet for å bestemme over egen livssituasjon.

Absolutt fattigdom
Ved absolutt fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å tilfredsstille basiskrav. Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1 dollar/dag (PPP-justert=Altså justert for priser) Absolutt fattigdom innebærer manglende tilfredsstillelse av grunnleggende basisbehov som mat, klær, husly og tilgang på grunnutdanning og primær helsetjeneste. Dette er mennesker som lever et liv preget av nød og mangel på valgmuligheter

Relativ fattigdom
Ved relativ fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å leve et anstendig liv sammenligna med andre mennesker i samme samfunn, for eksempel relativt til de andre innbyggerne i et land.
Relativ fattigdom er fattigdom sett i forhold til en gruppe. Det er altså ikke bare snakk om overlevelse og tilfredstillese av grunnlegende behov, men at levestandarden blir sett i forhold til det samfunnet man lever i Fattigdomsgrensa i Norge er ca. 88.000 kroner i året (år 2005) etter OECD-normen (50% av medianinntekten). Det er denne normen som brukes i Norge. Etter EU-normen er fattigdomsgrensa i Norge 127.000 kroner i året (år 2005) (60% av medianinntekten).
Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Problemet med denne fattigdomsdefinisjonen er at den ser på inntekt, og ikke på de faktiske utgiftene folk har.
Statens Institutt for Forbruksforskning - SIFO - anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6.500 kroner i måneden (år 2006) for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet.

Dette er det som står om fattigdom i Wikipedia.

Søker du på RIKDOM får du ingen definisjon på Wikipedia.

Rikdom er vanskelig å måle
Kan vi bruke oppositen til fattigdom og si:

En stor mulighet til å leve et liv som tilsvarer bestemte maksimale krav. Disse kravene kan være svært forskjellige avhengig av tid og sted.
Begrepet RIKDOM brukes ikke kun om enkeltpersoner eller grupper av mennesker, men også stater, land og adminitrative enheter.

Maksimale krav menes vel at man kan få alt man ønsker seg. Selv den rikeste i verden kan vel neppe få det. IKKE ALT!

Kan vi si:

Vi har også den sosiale rikdom. Det vil si å være sosialt innkludert, men samtidig uavhengig av samfunnet for å føre et liv slik samfunnet forventer. Samfunnet forventer for eksempel at vi skal delta i samfunnslivet og å etablere familie.

Hvordan måle rikdom
Når man måler rikdom har man en rikdomsgrense. Er man over rikdomsgrensa er man rik.

Man har to mål for rikdom

Absolutt rikdomdom
Relativ rikdom

Det går kanskje å være absolutt rik og også relativ rik - men hvor går grensene for dette?

Og er økonomisk rikdom synonymt med sosial rikdom - mange ganger også kallt LYKKE?

DENNE ARTIKKELEN ER IKKE FERDIG MEN KOM GJERNE MED SYNSPUNKTER OG TANKER OM TEMAET!

Pensjonistene for homoekteskap!

2007-08-22T18:25:00.000+02:00

Petter Ruud-Johansen (22.08.07) http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12431

- Vi har stukket hodet i sanda lenge nok nå, sier Harry Jørgensen, forbundsleder i Norsk Pensjonistforbund til Gaysir.

Homofile par skal kunne gifte seg i kirken. De skal kunne arve av hverandre, uten problemer. Og ikke minst, tørre å bli gamle sammen.

Det skriver Norsk Pensjonistforbund (NPF) i sitt høringssvar til regjeringens forslag om ny felles ekteskapslov.

- Vi regner med å få kjeft der ute, men det får vi uansett hva vi mener. Det er på tide å se på denne saken med nye øyne, sier Harry Jørgensen, forbundsleder i Norsk Pensjonistforbund.

- Homoseksualitet er ikke noe tilgjort, det er helt naturlig å være
homoseksuell.

Pensjonistforbundet behandlet i juli regjeringens forslag til ny felles ekteskapslov og mener det bør åpnes for vigsel av homofile i Den norske kirke. Dessuten er de klare på at Kirkemøtet ikke skal kunne blande seg inn en prest sitt arbeid, dersom han eller hun ønsker å vie et homofilt par.

- Vi mener så lenge man har en statskirke, skal den være åpen for alle og den skal ikke diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering, forklarer Jørgensen.

NPF har kommet frem til at ny felles ekteskapslov er viktig av flere grunner. Blant annet mener de at eldre homofile ofte har det vanskeligere enn eldre heterofile.

Vanskelig å være gammel og åpen homofil

- Mange opplever det nærmest som umulig å være gammel og åpen homofil. Selv ikke overfor sin nærmeste familie, påpeker Jørgensen.

Han tror en stor gruppe mennesker i samfunnet vil føle seg mer inkludert dersom loven endres.

Jørgensen mener en endring er nødvendig av hensyn til det medmenneskelige, men påpeker også at en endring er viktig i forhold til formelle lover og regler.

- Homofile blir ofte behandlet feil, for eksempel ved arveoppgjør, noe vi ser som helt uakseptabelt.

- Det er vanlig at livspartnere ikke blir akseptert av familie, noe som kan gjøre ting vanskelig i forhold til et testament.

Jørgensen tror dessuten at ny felles ekteskapslov er et viktig og riktig skritt mot full likestilling mellom heterofile og homofile.

- Samtidig vil ny felles ekteskapslov også være et sterkt signal til samfunnet om at homoseksualitet er naturlig, noe som vil hjelpe mange, spesielt eldre homofile, forklarer Jørgensen.

Han tror det kan komme som en overraskelse på mange at NPF går ut med dette.

- Kanskje har eldre tradisjonelt sett ikke ment det som vi mener nå.

- For oss føltes det naturlig å svare på denne høringen. Det er ikke alle høringer vi er opptatt av å svare på, selv om vi er på høringslisten, men vårt alternativ denne gang hadde vært å ikke svare - og det hadde rett og slett vært feigt, forklarer Jørgensen.

- Vi har fått noen krasse og sinte tilbakemeldinger, men når det er sagt, bør jeg også si at vi har fått flest positive reaksjoner, avslutter Jørgensen.

LLH jubler over pensjonistene
Petter Ruud-Johansen (22.08.07) http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12432

Leder i LLH Oslo og Akershus, Christian Antoni Møllerop er glade for NPF sitt engasjement.

- Jørgensen har ett godt poeng i at flere eldre synes det er umulig å være å være åpen om sin seksualitet som senior.

- Dagens seniorer vokste opp i et Norge hvor homofili var både kriminelt og en sykdomsdiagnose. Mange har kjempet med familie, venner og kolleger i en årrekke for å bli akseptert.

- Denne byrden kan bli ekstra stor i møte med alderdommen, sier han.

I 2006 gjennomførte LLH OA et større prosjekt om eldre lesbiske og homofiles levekår i Norge.

Prosjektrapporten "Gammel, grå og homo" bekrefter mange av Pensjonistforbundets argumenter.

- Eldre lesbiske og homofiles levekår er svært dårlig belyst, og det finnes særdeles lite materiale på denne gruppas levekår.

- Stortingsmelding nr. 25 om lesbiske og homofiles levekår i Norge understreker nettopp dette. Vi så derfor behovet for å igangsette prosjektet vi gjennomførte i 2006 for å få mer kunnskap om gruppas levekår.

Møllerop mener det er helt nødvendig at de eldres organisasjoner tar tak i disse problemstillingene.

- Det er derfor med glede jeg registrerer at Norsk Pensjonistforbund så klart gir utrykk for at dette er viktige problemstillinger, sier Christian Antoni Møllerop.

Norsk Pensjonistforbund har 19 fylkeslag, over 1000 lokalelag rundt om i landet og totalt 170.000 medlemmer.

Lukker man øynene, så kan man se så MYE rart...

2007-08-19T12:36:00.000+02:00

Vel, lukker man øynene så ser man egentlig ingenting. Da er man blind. Alt er svart.
Det er først når man lukker øynene for å reflektere at man kan se så mye rart.

Vi mennesker reflekterer stort sett om det som angår oss i forhold til oss selv. Vi setter oss selv i midten og så tenker vi på alle eller alt det som er rundt oss og hvordan dette påvirker vårt liv. Det vi reflekterer over er enten om det er positivt i forhold til oss eller negativt i forhold til oss.

Selvfølgelig kan vi også reflektere over hvordan det måtte være for "de andre". Vi forstår andre mennesker - men det er ved å føle på hvordan det ville vært for oss selv.

Eksempelvis kan vi godt sette oss inn i hvordan det må være å miste en av foreldrene. Enten vi har opplevd det selv, eller at vi tenker at; hvordan ville jeg ha reagert hvis det skjedde meg. Mest sannsynlig ville vi komme til den konklusjon at det er ille - og så forstår vi de andre.

Jeg tror ikke det går å lyve om refleksjoner. Refleksjoner er ærlige tanker - og selvfølgelig veier vi for og imot. Det er liksom vår private tenkeboks hvor vi tar avgjørelser før vi går ut offentlig. Det er i den tenkeboksen vi funderer, tenker ut løsninger, veier for og imot. Hvordan vil jeg fremstå, hvordan vil jeg bli sett på som, skal jeg være glad eller sur i dag og hvorfor i tilfelle. Det er der vi diskuterer med oss selv - det er der vi vet den egentlig grunnen for at vi mener sånn eller sånn. Vi kan godt lyve til mennesker - men i "tenkeboksen" vår kan vi ikke lyve, ikke engang for oss selv.

Det er her vår samvittighet ligger også. Det er her vi kjenner på om vi gjorde riktig eller feil i forhold til andre mennesker eller oss selv.

Mange skriver dagbok. Mange sier at det er i dagboken man skriver det man egentlig tenker og mener. Dagboken er privat. HEMMELIG! - står det gjerne utenpå, selv om vi er vel vitende at denne KAN bli åpnet og lest av "uvedkommende" - iallefall kan den bli lest den dagen vi dør og dagboken blir en del av "arven", det vi etterlater oss. Kanskje vi til og med VIL at noen skal lese den. Jeg tror ingen er h e l t ærlige selv i en dagbok. Vi er bare 100 % ærlige i oss selv.

Ta det mest syndige mennesket på jord. Vet ikke hvem det skulle være jeg. Men kanskje Saddam Hussein eller Hitler, Bin Laden eller Bush,.... Jeg tenker mange ganger på hva de tenker når de lukker øynene, hva handler deres refleksjoner om? Hva tenker Osama Bin Laden når han lukker øynene og vet at han ber sine medlemmer bli martyrer ved å drepe seg selv og andre uskyldige for det HAN tror på mens han selv velger å leve i beste velgående? Eller Bush når han sender tusenvis av uskyldige mennesker ut i en krig og hvor x antall av dem aldri vender hjem til sine familier? Selv sitter han i sitt palass omgitt av sikkerhetsvakter og peker og kommanderer.
Har disse mennesker i det hele tatt noe som heter samvittighet? Hva tenker disse mennene når de lukker øynene? Hva ser de - hva tenker de om seg selv?

Hva tenker en kristen som lukker øynene? Hva reflekterer en kristen om? Hva tenker en homofil som lukker øynene? Hva reflekterer en homofil om? Hva tenker vi egentlig om hverandre?

Jeg tenker at vi er ganske like når det kommer til det å reflektere. Der er vi plutselig bare mennesker alle sammen. Og jeg sier BARE.

Den dagen vi blir født og den dagen vi dør er vi nok alle like redde. Alle andre dager er vi egoister. Men i forskjellig grad, sannsynligvis eller forhåpentligvis.

Jeg tror vi kan lyve masse for andre mennesker. Men jeg tror ikke vi kan lyve for oss selv eller Gud, hverken den dagen vi blir født eller dør eller dagene imellom. Jeg tror heller ikke at tittelen vi presenterer oss som enten det er president, al qaida leder, kristen eller homofil forteller noe om vårt egentlige jeg. Det er det bare oss selv som vet. Sånn innerst inne. Ja og så Gud da. Ikke glemme Han...

Jeg synes det er ganske godt å lukke øynene og reflektere. Bare lurer på om alle synes det?

EN FÅR VERRA SOM EN E`, NÅR N` ITTE VART SOM EN SKU!

2007-08-16T13:20:00.000+02:00

Vet ikke hvem sine ordet dette er, men sanne er dem iallefall.

Nå tror jeg riktignok at at de aller fleste som kjenner meg mener at jeg ble som jeg sku`. Mest sannsynlig fordi det er bare en av meg og det måtte være utenkelig at jeg plutselig skulle fremstå som noe annet enn det jeg er.

Tror i dag at det er svært få som har lagt de store planene for barna sine annet enn at man selvfølgelig ønsker dem alt godt.

Men vi skal ikke så veldig langt bak i tid før det å få barn handlet om å sikre fremtiden sin. Barn ble født inn i stand og livsløpet var lagt allt ettersom hvor i søskenrekkefølgen du var født. Det ideelle barnet måtte være å få en førstefødt som var gutt og som kunne arve gården eller plassen og som kunne ta seg av deg når du ble gammel. Nest en datter som du kunne få giftet bort litt over sin stand.

Æren var viktigere før.En skulle ikke gjøre ting eller være noe som gjorde at det ble folkesnakk. Problemer holdt man innenfor familien. Skam unngikk man.

Mange ganger tenker jeg på hvordan det var å være homofil på den tiden. For visst fantes det da også. Livsløgnen måtte være hard å svelge. Er vel mang en evig ungkar som gikk og drømte den gangen også - om et livsfølge - en å bli gammel sammen med, Men akk så umulig. Var vel knapt større skam regner jeg med - hvis det i det hele tatt ble nevnt. Heller valgte man vel evig ungkar. Rart at det ikke finnes noe fra litteraturen som kunne beskrive sånne historier? Hvis noen vet om noe om sånne historier så sier jeg takk for tips!

Det er nok iallefall meget mye lettere å bruke disse ordene om seg selv i dag. Nå er jeg jo som sagt akkurat den som jeg sku`. Men jeg antar vel at mange vil tenke om at jeg ikke ville hatt det bedre om jeg heterofil?

Nei! Jeg kunne ikke tenke meg å være heterofil. Jeg tror ikke jeg kunne vært noe lykkeligere om jeg forelsket meg i jenter i stedet for gutter. Selvfølgelig ville kanskje mange ting kunne vært gjort enklere. Man må alltid forklare så mye når man er homofil! Min bror presiserte aldri at det var en jente han skulle komme med første gang han tok med kjæresten hjem. Det måtte jeg. Joda, jeg kan sikkert gå å leie en kjæreste på gata eller gi han et raskt kyss - men aldri uten at noen snur seg etter oss, eller slenger ett eller annet etter oss. Har du først fortalt på en fest eller et hyggelig lag med noen ukjente at du er homofil - jo så er samtaleemne i gang. Åjo! - så klart skal homofile behandles likt med alle andre, og noen kjenner faktisk noen som ER. Tenk om man skulle sittet sånn med heterofile også... Joda, jeg synes heterofile bør ha rettigheter og ja, når jeg tenker meg om så kjenner jeg vel noen heterofile.. hehe.. litt på kanten den der.. Men dere forstår vel bildet?
Utrolig slitsomt!

Før når jeg fremdeles var litt i skapet og ryktene begynte å svirre i hjembygda mi - kom det en gang ei jente som jeg så vidt kjente, bort til meg. Hun kom fra et bord med mange andre jenter. Strålende blid og hadde savnet meg sååå.. hmm tenkte jeg - jeg kjenner henne jo knapt! Hun hadde hørt at jeg var homofil og det var sååå greit. Jeg svarte: Javel? joda, homofile er sikkert ok. "Ja for du ER homofile sant???"
Jeg svarte: "betyr det noe om jeg er det?" Åh nei og nei - hun kjente noen som var det hun! "ok", svarte jeg. Regnet med at det skulle holde. Men jeg sa aldri bekreftende: Ja jeg er homofil. Det var de ordene hun ville høre, så hun etterpå kunne gå tilbake til jentebordet og si; Han sa det til meg.
Etterhvert som hun ikke fikk de eksakte ordene ut av meg, så hun plutselig meg inn i øynene og sa: " Si at du ikke er det da!" - og dermed skulle jeg liksom avsløre meg. Da kunne hun sett på øynene mine om jeg snakket sant... vel, egentlig en typisk historie, bare litt forskjellig hver gang.
Utrolig slitsomt!

Jeg vil nok alltid være annerledes i folks øyne. Det er liksom meg og de med Down syndrom. De sier også at de har litt for mye av et gen. Vel, de har noe ekstra, som ingen andre "vanlige" har. Ikke rart jeg elsker alle som er litt annerledes!

Jeg kaller min legning for en gave. Avsender usikkert. Men si at det var Gud da! - så flott!! Takk Gud - hvis det er deg! Noen ganger får man gaver fra ukjente beundrere - Kan også være Gud det faktisk - med blankt visittkort, og med teksten: Jeg beundrer deg! Klart man er nysgjerrig for hvem denne gaven kommer fra.

Men for å si det på en annen måte da: Tenk om gaven var en kaktus eller en død rotte - pakket inn i skoeske! Da ville jeg vært bekymret og redd.

Bekymret og redd er jeg ikke - bare glad! Gaven er gitt meg og jeg bruker den hver dag!

En får verra som en e`, når en itte vart som en sku`!

Alt hva jeg får til!!

2007-08-15T15:16:00.000+02:00

I dag er jeg så stolt og glad over hva jeg får til for meg selv!
Jeg er dyktig!

hør bare:
1. Jeg har fått godkjent kurs i NKI i sosialpsykologi og får dette betalt av aetat.
a) Aetat er fornøyd
b) Høgskolen er fornøyd
c) Jeg ER kjempefornøyd.

2: Jeg har fått ordnet meg praksisplass på kulturkontoret i Skien fra 1 februar 2008! Kultursjefen ringte i dag og bekreftet dette og ønsket meg velkommen..

3. Jeg har betalt regninger og er ajour (rent bortsett fra bilen da...) Jada mamma...

4. Jeg har ringt snekker til å ordne kjøkkenet og jeg har ringt blikkenslager til å ordne regnkappe ute.

5. Jeg har søkt om skolepenger og fått det innvilget.

6. Jeg har endelig fått bestillt meg time hos Naprapat. Kanskje skal jeg endelig bli bedre i ryggen og beina.

Vel - kanskje dere ikke syntes det var så mye?? For meg var det overraskende mye.
Jeg innser at jeg kan hvis jeg vil!
Ikke minst har alt dette skjedd mens det har vært uvær ute og normalt ville jeg da bare blitt trist og lei.

Jepp - the good luck is with me! Måtte det bare fortsette da, denne gangen....

I dag er jeg glad igjen ;-)

2007-08-12T11:09:00.000+02:00

Tenk om alle mennesker fikk lov til å våkne hver dag og lese om seg selv:

"Jeg vil bare si èn ting: Jeg håper ikke ett eneste menneske som skriver her inne sitter å tenker at (kjellemann) kommer nok til Helv*te”…Stakkars det mennesket isåfall… "

Jeg har hatt et par tøffe dager.

Det er dager hvor jeg tenker: hvorfor gir jeg ikke bare opp å krangle og forsvare meg. Mine venner bare rister på hodet og forstår ikke at jeg gidder. Men så lenge jeg ikke forstår - så kan jeg heller ikke slutte. Jeg må forstå hva disse mennesker som kaller seg kristne e g e n t l i g tenker. Nå høres det ut som at jeg er bedre enn dem - det er jeg ikke - de forstår jo ikke meg heller. Sier de da iallefall.

Jeg skulle ønske at de forsto en ting. En enkelt ting.
J E G E R E T M E N N E S K E ! Selv hvor ulik jeg føler meg disse kristne og selv hvor ulike de føler de er i forhold til meg så kan jeg opplyse alle om at vi er veldig like - vi er alle mennesker. Vi var alle født nakne - egentlig mot vår vilje.

Vi ble født og vi er her. Så langt så godt.

Men så godt er det visst ikke. Det finnes mennesker som mener at jeg vil havne i helvete - hvis jeg ikke blir som dem. Disse mennesker kaller seg kristne. Det er jo ingen andre som sier dette for de andre tror jo ikke på et helvete.

Ok, jeg må bli som dem. Kristen. Hva er kristen og hvem er kristen. Mange kaller seg kristen - de har sin barnetro osv.. Noen kristne går i kirken bare når det er dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse. Noen kristne går i kirken hver søndag. Noen kristne deltar aktivt hver dag i kristne menigheter og frikirkesamfunn. Noen kristne har sine egne menigheter. Kristne er hverdagskristen, liberal, sekulær, konservativ og fundamentalistisk.

Altså er det grader av "kristenhet". Men er det grader av Gud?
Ser Gud likedan ut for den hverdagskristne som den fundamentalistiske kristne?
Det er jo bare ÈN Gud. Det tror jeg de kristne faktisk er enig om.
Jeg stiller bare spørsmålet for jeg har ikke noe svar.

Det jeg kan t e n k e meg og som jeg iallefall har sett eksempler på er at ytterlighetene av de kristne ikke viser så veldig mye forståelse for hverandre.
De deler seg selv inn i gode kristne og dårlige kristne. De sitter på jorden og "krangler" om hvem som er best kristen. Jeg tror ikke de spør Gud.

Det jeg vet er hva ytterlighetene mener om meg som homofil.
Den hverdagskristne har vel aldri sagt til meg at jeg vil havne i helvete.
Det har den konservative og den fundamentalistiske.
Egentlig uvesentlig for meg da jeg mener at det er det Gud som bestemmer.

De aller fleste av de kristne konservative eller fundamntalistiske kjenner meg bare som "Skien" på en blogg. Det er mye derfor jeg lagde denne bloggen her. Så de kanskje skulle lære meg å kjenne på en annen måte. Den egentlige jeg.

På en blogg tror jeg ikke noen er seg selv. Vi sier alle ting vi ikke ville sagt ansikt til ansikt til noen. Jeg også.

Blogging er kjempebra - og samtidig et fryktelig medium.
Det er bra nettopp fordi vi kan være mye ærligere enn vi ellers ville vært.
Men det er også fryktelig fordi vi er mye uærligere enn vi ellers ville vært.
Svarene våre på en blogg er gjennomtenkte men allikevel så lite gjennomtenkte.
Vi snakker gjennom en maskin som skjuler ansiktene våre, mimikken vår, de egentlige følelsene våre. Hvor mange ganger har jeg ikke svart på blogger med tårene rennende ned mine kinn i sinne og fortvilelse. Jeg kan aldri skrive det på en blogg. Og om jeg skrev det ville vel få ha trodd meg. Ansikt til ansikt ville de sett det. Og i de fleste tilfeller ville da motparten ha stoppet å provosere - fordi han/hun ser at det sårer og skader.

Noen ganger når jeg deltar på blogger har jeg lyst til å skrike: Men ser dere ikke hva han skriver om meg da!!! Mitt liv er en kreftsvulst på samfunnet!!! Ingen reagerer... Jeg blir sittende å tenke: Mener virkelig alle kristne at jeg lever et liv som er en kreftsvulst på samfunnet - som ødelegger samfunnet innenfra. Jeg en kreftsvulst???

Noen reagerer.. De ville valgt andre ord.

Å velge andre ord tar ikke bort meningen med ordene. Hva foretrekker jeg? Er det ikke like greit å få det slengt i trynet?? Kan ikke noen like godt slå meg ned på byen uten forvarsel fordi de mener akkurat det samme? Mitt liv er en kreftsvulst på samfunnet. Ikke bare det. Mitt liv bringer bare død, skam og fordervelse.

Hver gang blir jeg slått ned. I hodet mitt. Jeg kjenner det i hver fiber i kroppen min. Jeg kjenner meg ikke igjen. Men det er mennesker som kaller seg kristne som sier at slik er det.

Og jeg vil havne i helvete. Hvis jeg ikke blir som dem. En kristen.

Hvis Gud kunne snakke! Hvis Gud kunne heve stemmen sin og si sin mening!!

Vet dere hva? Jeg tror Gud snakker. Jeg tror Gud forteller meg hver eneste dag at jeg er like mye verdt som den hverdagskristne, den liberale kristne, den sekulære kristne, den konservative kristne og den fundamentalistiske kristne.
I dag tror jeg Gud brukte (...) du vet hvem du er - til å fortelle meg at jeg er like mye verdt som alle andre.

Jeg er ikke kristen. Jeg kan ikke være det. Jeg klarer ikke å forstå den kristne. Men jeg kan forstå vedkommende som skrev disse ord.

""Jeg vil bare si èn ting: Jeg håper ikke ett eneste menneske som skriver her inne sitter å tenker at “Skien (kjellemann) kommer nok til Helv*te”…Stakkars det mennesket isåfall… "

Takk for nydelige ord som gir meg håp og tro. Det var en vitamininnsprøyting fra et medmenneske. Et ekte og sannt medmenneske. Takk for at du turte å stå imot de andre og sitte et øyeblikk på min side. jeg vet at det ikke kostet deg noe - og det er det beste ved deg og det er det som gjør det til et så bra menneske. Og i dag kan du si til alle: Jeg har gjort et annet menneske glad. Gud er glad også!

T A K K !

TAKK GUD - for at jeg ikke er kristen!

2007-08-10T22:19:00.000+02:00

Det jeg trenger er Jesus sier de kristne

Hvem Jesus??!!

Han som gikk i døden for menneskers synder - eller den Jesus som gjennom sine disippler her på jorden ikke synes det holder at jeg havner i helvete men som gjerne bidrar med et lite helvete for meg mens jeg er her på jorden også...!

Ja jeg er nok en synder i blant. Men det er aldri vondt ment altså! Jeg er nok hverken bedre eller dårligere enn andre. Er vel et menneske på godt og vondt. Innrømmer lett at jeg har mine feil jeg!

I et par dager nå har jeg følt meg veldig "syndete". Jeg har virkelig følt meg bedre enn mange av mine medmennesker - les kristne medmennesker.

Takk Gud at jeg ikke er en av dem! Jeg kjenenr jeg blir så forbannet, såret og provosert.

Åhhhh!!! Jeg har vært så naiv!!! Jeg har hatt så store forventinger til kristne. Jeg trodde de var bilder på Gud. Den snille Guden vet dere. Den som hjelper de i nød og som tar seg av de svake. Den som man søker til når alle andre ikke har hjulpet. Den man ber til når man er redd, den som er siste håp. Den noen tyr til før man tar siste åndedraget. Gud hjelpe oss!

For få år siden trodde jeg de kristne var de peneste, de reneste, de uten problemer, de som hadde orden på livet. Jada.. Ikke å vente at jeg har vært naiv. Jeg kjente jo ikke så mange kristne og de var jo aldri noe problem for meg før jeg sluttet å lyve.
Ja det er sant. Jeg sluttet å lyve og så ble de kristne et problem. Hadde jeg begynt å lyve igjen ville de godtatt meg.

Jeg dømmer mennesker jeg. Jeg dømmer mennesker som ikke helt passer inn i livet mitt. Kamerater som gjør livet mitt vanskelig. Kamerater som gjør meg sjalu fordi de kanskje har kjærester og ikke jeg. Eller kamerater som har god økonomi og som kan kjøpe seg stort sett det de har lyst på fordi de kanskje er to om å dele regninger eller har godt betalte jobber. Hmm.. Nei nå brukte jeg feil ord. Det heter ikke å dømme - men jeg er misunnelig. Like fullt er det visst synd. Jeg sa jo at jeg ikke var feilfri!!

De siste dagene har jeg tenkt meg om. Sett meg rundt og sett på alt jeg har, alt jeg har skaffet meg. Ikke har jeg bare skaffet meg det meste selv, men jeg har også forsørget andre. En narkoman, en eksmann, en her og en der... Utnyttet sier mange. Altfor snill mener andre. Vel, ja jeg har nok gjort noen feil og kanskje har jeg vært for snill. Går det å si at man har vært for snill og så allikevel ha så mye som jeg har?? Hva har jeg egentlig mistet ved å være for snill?? Vel, jeg kunne kanskje hatt enda mer av materielle ting hvis jeg ikke hadde brukt penger og energi på mennesker som har utnyttet meg. Men så har jeg da jammen fått noen erfaringer også. Og i tillegg har jeg hus, bil (vel mamma, jeg SKAL betale DEN tilbake...) hage full av blomster, + alt jeg trenger og mere til. Mye mere til.,

Jeg har aldri helt klart å hate jeg. Men om meg selv sier jeg at jeg er enten elsket eller hatet. Vet ikke hvorfor noen hater meg. Men ja, jeg er nok hatet av noen.
Jeg hater urettferdighet, og jeg hater uærlighet. Kanskje de som hater meg ikke takler ærligheten min og at jeg kan si til dem som har gjort meg vondt at: dere trenger jeg ikke i livet mitt. Ja, jeg er ikke sååå snill og jeg lar meg ikke utnytte helt og holdent. Jeg har også grenser.

Jeg tror jeg er et godt menneske. Jeg er iallefall god mot de jeg ser er gode mot andre. Jeg er ikke kristen. Kan ikke bli det heller. Jeg har ikke lenger forbilder blant de kristne. Hadde det før. Men kristne har fortalt meg at det finnes liberale, konservative, fundamentalistiske kristne. Alle tror på samme Gud. Forstår dere det??
Jeg forstår ikke. De siste dagene har jeg prøvd å forstå

Jeg elsker gutter. Jeg elsker kjærlighet. Kjærlighet er fint. Kjærlighet er å bry seg og å ta vare på hverandre. Bry seg om hverandre. Jeg liker sex også. Av samme grunner. Kristne sier at min kjærlighet er ekkel og kvalm - og så går de hjem og knuller kona. Jeg vet ikke hvordan de knuller kona - men de vet hvordan jeg har sex. De sier jo at den er ekkel og kvalm så da vet de vel hvordan jeg gjør det?

Jeg skal til helvete. Ja ikke til en søppelplass utenfor byen, men til ett eller annet sted - ja jeg er ikke riktig sikker hvor det er. Der er det iallefall brennhett og jeg skal få angre alle mine synder. Fordi jeg ikke har bedt om tilgivelse.

Kristne kan leve akkurat som de vil - bare det at de ber om tilgivelse. Da er det greit og de kommer til himmelen. Men de kan dømme meg og si at jeg kommer til helvete fordi sexen min er ekkel og kvalm. Det trenger de ikke be om tilgivelse for. Det mener Gud. Deres Gud.

Ikke min Gud. Min Gud er vakker. Min Gud forteller meg hele tiden hva jeg bør gjøre. Min Gud sier at det er viktig at jeg er lykkelig. Han sier at: Joda Kjell, kjøp de plantene nå for du har jo ikke akkurat kastet bort penger på alkohol og fyll og som du bare får hodepine og angst av dagen etterpå. Unn deg det nå! Vel, han sier det selv om han også sier til meg at jeg burde spare litt og ha litt i bakhånd. Men samtidig vet både han og jeg at hagen min gir meg lykke. Jeg blir lykkelig av å se ting vokse og gro. Det er MIN skyld at "barna mine" vokser og gror. Blomstene mine og hagen min er Guds og mitt skaperverk. Gud har skapt meg også. Akkurat slik som jeg er. Gud sier til meg at du Kjell du skal være homofil og du skal hjelpe andre som ikke har det like bra som deg. Det skal koste deg en del og du skal oppleve mye sorg for at du er så snill men du skal allikevel kjenne glede. Og innerst inne skal du kjenne at du er lykkelig.

Guden min lever inni meg. Guden min er sjelen min. Jeg ber til Guden min hver dag og spør han hele tiden om råd. Min Guds ord er ikke nedskrevet i noen bibel. Ikke med ord men ordene er der allikevel. For hver erfaring jeg gjør husker jeg Guds ord og veiledning. Dette er det jeg tror på.

Takk Gud for at jeg ikke er kristen!

ENSOM?

2007-08-05T11:44:00.000+02:00

Er du ensom gullet mitt?

Min beste venn skrev dette til meg på en sms i går..
Jeg skrev tilbake: "Ensomhet er så mye. Er ensom, men er ikke ensom liksom. Klarer meg jeg vet du vennen!"

Hva er ensom?
Alene? Singel? bare èn - ikke to? eller ENSLIG..

Ifølge wikipedia betyr enslig:
Enslig er en sivilstand der personen er ugift og lever alene. En enslig mann kalles gjerne ungkar, mens en enslig kvinne kalles ungkarskvinne. En enslig mann over 30 år kalles peppersvenn, mens en tilsvarende kvinne kalles peppermø.

Enslige forsørgere omfatter ugifte mødre, enker, enkemenn, separerte, fraskilte og enkelte andre som har ansvaret for barn under 18 år.

Ensomhet kan forekomme blant enslige som ikke finner en livsledsager.

MERK:

Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Ja jeg vet en del mer om temaet - uten at jeg skal ta meg bryet verdt å dele mine tanker om hva enslig er på Wikipedia. Dessuten tror jeg at enslig sier seg selv - da er man jo alene. Ensomhet derimot, tror jeg mange kan oppleve, også de som ikke er enslige.

Har dere noen gang tenkt over hva oppositen til ensomhet er?
IKKE ensom? Og hva er man når man IKKE er ensom?
Vel, mange tenker vel at det er selvfølgelig. Jeg synes kanskje ikke at det er så selvfølgelig. Jeg tror alle mennesker innerst inne kjenner på ensomheten i og med at det faktisk er bare ÈN av deg. Du er alltid alene - egentlig mot alle. Du må alltid sørge for deg selv. Alt fra den dagen du begynner på skolen i 6 årsalder, kommer du inn i et liv der du alltid må kjempe for deg selv, ditt eget liv, dine egne valg, dine egne avgjørelser. Konsekvenser for deg selv gjelder bare 100 % deg selv. Om du har kone, mann, barn, foreldre, søsken, venner så vil konsekvensene for dem bare være prosentvis under 100 % - aldri helt 100 %. Høres ikke dette i seg selv ganske ensomt ut?

Har dere noen gang tenkt på at den dagen du ligger for døden så er det bare DU som kjenner deg selv, livet ditt, sannheten og løgnene?

Jeg vil påstå at alle mennesker er født inn i en ensomhet og også går bort i ensomhet.

Dette høres jo fryktelig trist ut da..

Mennesker man møter gjennom livet kommer og går. Dette merkes nok enda bedre i dag enn det gjorde for bare 200 år siden. På den tiden man var født inn i en stand - en slags forutbestemt skjebne, som neppe forandret seg om ikke du selv tråkket godt utenfor tradisjonelle mønster. Hvis du gjorde dette var du sær, selvopptatt eller "stor på det". Livsløpet ditt var stort sett lagt avhengig om du var født som gutt eller jente og hvor i rekkefølgen du var født. Den førstefødte gutten var sikret mye bedre enn de søskene som kom etter. Han hadde odelsrett og hadde makten og æren - men også ansvaret - ikke bare for seg selv og etterhvert sin egen familie, men også for foreldres alderdom og søskenenes fremtid. Skam var noe alle var opptatt av. Ikke bare skam man kanskje sto for selv men man var også opptatt av å ikke bringe skam over slekten og familien. Slektssamholdet sto sterkt. Likeså dugnadsånd. Folk hjalp hverandre, slekter imellom, naboer imellom og grender imellom. Hvis det var mennesker som "fallt utenfor" ble de tatt vare på og sørget for.

I går så jeg på programmet "der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Jeg fasineres av forskjellene i VERDIENE mennesker hadde før. Til tross for at all jobb tok mange ganger så lang tid som det gjør i dag, virket det som folk hadde bedre tid. Ikke minst tid til hverandre.

Jeg tror ensomhet i "gamle dager" nærmest var et fremmedord. I gamle dager kunne man nesten ikke dø uten at man hadde tenkt på å snekre sin egen kiste først. Man kunne ikke dø uten å ha sørget for sine og seg selv. Selv livet man hadde levd var alvorlig for hvor man skulle havne når man "fòr". Jeg elsker ordene folk før i tiden brukte om det å dø. Døden var noe man ikke snakket om. Det var en vanlig gjest og noe man hadde respekt for. Når noen "reiste" var menneskene forberedt. Det kunne skje av så mange uforutsette grunner og det skjedde hvem som helst.

I dag leser vi i begravelsesannonsene: "Sørgehøytidligheten avsluttes ved graven, vennligst ingen blomster". Før i tiden ble mennesket som døde hedret etter jordpåkastelsen. Derav navnet gravøl. Den døde ble minnet med glede og det var ikke uvanlig med flere dagers gravøl med fyll og fest. Dette var tegnet på at livet gikk videre med minnet om den avdøde. En fantastisk skikk, spør du meg!

Jeg har vært i begravelser hvor kisten ikke blir senket ned i graven og "gjemt". Når begravelsesfølget går fra kisten er det som det er vi som forlater den døde og ikke omvendt.

Vel, dette ble kanskje litt på siden av temaet ENSOMHET.

Joda, jeg er ensom. Jeg også! Slik jeg tror de aller fleste mennesker er i den moderne verden i dag. I dag har vi ikke tid til å se til siden - se på våre medmennesker og om de har det bra. Jeg har det jo ikke selv helt bra!!!
Min karriære, mine penger, mitt hus, min bil, mitt, mitt, mitt!! Ikke engang familien min sitt, barna mine sitt, vennene mine sitt - bare mitt sitt.

Ektefellen skiller jeg meg fra, foreldrene sender jeg på gamlehjem, barna er mange ganger en byrde for min karriære, vennene og naboene konkurrerer jeg med. Jeg vil ha mest penger, best jobb, best utdannelse, best hus, best bil, størst tv,.. Ja jeg vil gjerne også ha fremgangsrike barn, men er det for deres skyld eller for min egen? Ja kona mi er fin, men det finnes da bedre også! Joda gresset er grønt her men er det ikke litt grønnere hos naboen?

Overdrevet? ja og nei.

Jeg har ikke et svar på dette engang. Ingen fasit.

Jeg synes bare det er synd at det er sånn.

Og så er det viktig å stoppe opp å tenke over det noen ganger, slik jeg har gjort i dag...

Fra Jonas Gardells dagbok

2007-08-03T18:24:00.000+02:00

Jonas Gardell er en av mine store herlige helter:
Her er et sitat fra hans dagbok
http://www.jonasgardell.se/doc/diary.jsp?id=259

skrevet 08.07.2007

Jag är en frisinnad herre utan fördomar. Många av mina bästa vänner är heterosexuella och jag accepterar dem i stort sett helt och hållet för vad de är. Ibland kan jag tycka att det är konstigt och lite obegripligt vad de håller på med men jag överser med detta och gillar mina heterovänner ändå. Troligen är det ju medfött, och de stackarna kan inte hjälpa att de är som de är.

Men ibland tar sig heterosexualiteten så extremt besynnerliga och rentav sjuka uttryck att man inte kan låta bli att uppröras. En av de märkligaste avvarterna av heterosexualitet måste vara ”Kärnfamilj spelar minigolf.”
Jag kommer just från en regnig söndag på en minigolfbana där pappa i keps koncentrerade sig stenhårt för att lyckas slå sin hustru på den bana som hade formen som en gigantisk tekopp och på så sätt - som han själv sa – försvara sin manliga stolthet. Allt mer irriterad slog han sin lilla boll mot den gigantiska tekoppen utan att träffa det hål det var meningen att han skulle penetrera. Bakom honom växte kön av otåligt väntande fyraåringar, och bredvid honom stod andra heterosexuella hannar och ropade triumferande och hånande kommentarer i en sån där ”vi har gjort lumpen”-gemenskap som för en utanförstående helt normal homofil är obegriplig.
Var hur heterosexuella ni vill, men måste ni verkligen ta en minigolfbana uppbyggd kring temat ”Värmdö runt” på blodigt allvar?
Gör som en glad fjolla gör: Strunta i att spela och låt fyraåringarna regera, de har i alla fall vett att ropa: ”Ja! Mååål!” när de föst bollen i hålet med händerna - eller om ni prompt måste spela: fuska när ni fyller i protokollet och lämna minigolfbanan som en vinnare.

skrevet 02.08.2007:
Genom mitt arbete får jag många brev. Härom veckan fick jag ett brev från en människa som beskrev sig själv som ”skadat gods”. Han menade att han var skadat gods och att därför borde förkastas.
Det visade sig att han var hiv-positiv och att han nu kämpade för att våga tro att Gud kunde förlåta honom det, att Guds kärlek kunde omfatta också han som var ”skadat gods”

Förbannelse över de människor som lär andra människor att de är ”skadat gods”. Förbannelse över de människor som lär andra människor att Gud är sådan.

En annan person frågade mig om det finns en andra chans om man gjort bort sig.
Jag svarade: Kära du, livet är ingen audition!

Livet är ingen audition där vi ständigt måste bevisa för Gud att vi duger.

Av någon anledning har jag flera gånger de sista veckorna också fått förtvivlade brev från unga människor som fått lära sig att Gud inte älskar dem för att de är homosexuella. Skrev just ett svar till en sådan ung förtvivlad människa. Jag skrev:

"Det sägs att det bara finns två orsaker till allt. Kärlek och rädsla. Det människan gör, gör hon antingen i kärlek eller av rädsla. Inget annat finns.
Av kärlek växer du och dem du handlar mot i kärlek.
Av rädsla krymper du och din nästa.

Detta är en tumregel du kan hålla dig till:
Kristendom handlar alltid om kärlek.
Homofobi handlar alltid om rädsla.
Att vara homofob och kristen går därför inte ihop.
Däremot går det alldeles utmärkt att vara homosexuell och kristen.

Kristendom handlar alltid om kärlek.
Kristendom handlar aldrig om rädsla.
Jesus säger: På frukten känner man trädet.
Gud är kärlek. Du är inte skadat gods! Du är skapad och älskad just såsom du är. Var inte rädd!"

Och jag vet att jag kommer att få skriva det här brevet, om och om igen, ett helt liv. För det kommer alltid finnas människor drivna av sin egen rädsla, sitt eget hat, sin egen oförmåga till kärlek, och som därför orsakar förtvivlan när de borde orsaka glädje, som kastar i fångenskap när de borde vara de som sprider det glada budskapet: du är inte fånge, du är Guds mest älskade barn!

skrevet 01.08.2007
Idag i Svenska Dagbladet skriver en kristen jurist en debattartikel och vill ta bort lagen om hatbrott, dvs den lagen som säger att det är förvärrande om en misshandel eller ett mord sker på grund av hat för att någon är muslim, bög eller zigenare eller liknande.
Det är så sorgligt. Alltid när någon försvarar rätten att hata så är det kristna. Kristendom som ju handlade om kärleken till nästan, inte hatet till henne. Att man kan gå så vilse.

För ett halvår sen meddelade Iran att man skulle återuppta seden att stena människor till döds som straff för äktenskapsbrott. Fem kvinnor och två män väntade på avrättas. Straffet som stipuleras i Guds lag verkställs så att den dömda grävs i jorden så att bara överkroppen sticker upp. Därefter kastar man sten på henne eller honom tills hon dör. Lagen stipulerar att stenarna inte får vara så stora att man dör av ett eller två kast, inte heller får de vara så små att de inte kan räknas som stenar.
Guds lag stipulerar alltså att den dömde skall plågas ihjäl. Hon eller han skall alltså lida innan hon dör.
Vad är det för Gud som ens kan tänka ut något så hemskt?
Det påminner mig om min barndoms mobbare, de som jagade mig över skolgården och trängde upp mig i ett hörn och kastade sten på mig. Vad är det för Gud som står på deras sida?
Eller den gången jag lyckades hinna fram till vaktmästaren på skolan och gömma mig bakom honom. Han sköt undan mig med orden: ”Den som ger sig in i leken får leken tåla!” och låste sin dörr, lämnade ut mig åt dem som skulle slå mig.

Jag har alltid avskytt det uttrycket. ”Den som ger sig in i leken får leken tåla.” Varför är det så givet? Hur ska man veta vad man tål och inte tål? Och för det mesta väljer man inte leken, utan leken väljer en.

Hur hittar man en Gud som inte tänker ut plågsamma straff i sin himmel, hur hittar man en Gud som inte överlämnar en till ens mobbare och stänger sin dörr?

Det var ju kärlek, inte hat, det handlade om.